Kronikk:

Vi lever i forvandlingens tid

Det gjelder for klimaet på kloden. Det gjelder for måten vi lever på. Og det gjelder for måten vi forstår verden på – eller snarere ikke forstår den.

Militærkoret LOVA lærte oss at ordet for forvandling på gassisk – MAMPODY – også betyr å komme hjem. Når ungene kommer hjem fra skolen på Madagaskar, så er det mampody. Når Jesus forvand­ler vann til vin i den gassiske bibelen, så er også det mampody. Ordet beskriver en overgang til noe bedre, noe egentlig, skriver Petter Fiskum Myhr.  Foto: Emilie Sofie Olsen

Saken oppdateres.

Vi lever i forvandlingens tid. Der felles møteplasser forvandles til ekkokammer. Der venneflokker forvandles til nettverk. Der ensomhet er blitt en folkesykdom.

Vi lever i forvandlingens tid. Ikke på grunn av demokratiske valg eller politiske visjoner, men på grunn av utilsiktede sideeffekter av den teknologiske utviklingen, ifølge den tyske sosio­lo­gen Ulrich Beck. Sideeffekter som tiltar i en nesten ubegri­pe­lig akselererende hastighet. Det som var utenkelig i går, er virkelighet i dag. Det som er utenkelig i dag, blir virkelighet i morgen.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Petter Fiskum Myhr  Foto: jens petter søraa

Klimaet forvandles. Miljøet ødelegges. Teknologien tar over styringen. Forskjellene mellom de som har og de som ikke har, øker dramatisk. Millioner av mennesker begir seg på vandring.

Vi lever i forvandlingens tid. Ikke fordi vi har kjempet for det. Ikke fordi vi har drømt om det. Men fordi vi mennesker har stelt oss sånn at kloden vår er i krise.

Noen tenker – stopp! Nå må vi holde fast. Nå må vi tvilholde på det vi har: Den nasjonale identiteten. De kristne grunnverdiene. Den norske kulturen.

LES OGSÅ: Det meste lyktes for Olavsfest i år

Problemet er bare det, at vi kan ikke bevare en levende kultur. Vi kan bare skape en levende kultur. På samme måte som vi ikke kan bevare ei kirke – jo, du kan bevare kirkebygningen, slik Nidaros Dom­kir­kes Restau­rerings­arbeider har gjort på glimrende vis gjennom 150 år – men ei levende kirke kan bare skapes. Det vil si forandres, kontinuerlig.

Og det er faktisk sånn, at den som ikke forandrer seg, blir en annen. Det høres rart ut, men det er sant: Den som ikke forandrer seg – i en verden som forandrer seg raskere enn noen­sinne – den blir en annen. Den blir avleggs. Den blir irrelevant. Ute av stand til å svare på samtidas dypeste behov.

LES OGSÅ: Klarte ikke gjøre trønderne til «Lovefools»

Det gjelder for hver enkelt av oss. Det gjelder for institusjonene i samfunnet vårt, det gjelder for alle politiske ideologier og det gjelder for alle verdens trossamfunn.

Olavsfest ønsker å by på kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større. Som hjelper oss til å se bortenfor fastlåste kategorier og definisjoner. Og som gir oss trua på at forvandling ikke bare er noe som rammer oss, men også noe vi kan bidra til – ja kjempe for og håpe på.

For det må vi – sånn som verden ser ut.

LES OGSÅ: En kan bli religiøs av mindre

Utallige artister og enkeltpersoner fra mange land bidro til refleksjonen rundt forvandlings-tema på Olavsfest 2019. Ella Marie Hætta Isaksen holdt en fabelaktig konsert i Vår Frue kirke. Etter et par-tre sanger, stanset hun opp og sa: «Dette er virkelig sterkt for meg, for jeg står her i ei kirke, og nå skal jeg joike for dere. I Kautokeino, i den kirka hvor mamma og pappa gifta seg i, får jeg ikke joike. Men her får jeg joike», sa hun med gråten i halsen, før hun ga oss en aldeles nydelig joik til øredøvende applaus.

Det er folks forestillingsverden som gjør det vanskelig for noen å akseptere joik i kirka. Det er folks forestillingsverden som gjør det vanskelig for noen å akseptere pop og rock i kirka. Det er ikke verden som sådan – det er måten vi oppfatter verden på.

Dagen etter konserten mottok Ella Marie Norske Kirkeakademiers Brobyggerpris, fordi hun fører sammen det mennesker har adskilt. Og det er nettopp det vi ønsker med Olavsfest også. Vi vil føre sammen det vi mennesker har adskilt på grunn av vår begrensede forestil­lings­verden.

Det skulle ta 70 år før Norges mest folkekjære artist, Åge Aleksandersen, fikk anledning til å spille en offentlig konsert i Nidaros­domen. Åge og Gunnar gir en konsert som «på mange måter ikke er en konsert. Det er en opplevelse. En samtale mellom to gode venner som har spilt sammen i en manns­alder, og vi, de heldige som får være med til stede. Når ‘Hverdags­bønn’ spilles, forteller Åge at han ikke helt visste hvem han skulle henvende seg til. Så han setter seg, med et ensomt lys som følgesvenn, og synger ut mot publikum. En bønn for oss alle.» (Adresseavisen 1. august).

De mest langveisfarende artistene som bidro sterkt til Olavsfest 2019 var Madagaskars offisi­elle militærkor, LOVA: «Enten var Vår Frue fylt av en begeistret menighet denne kvelden, eller så ble sang og evangelium kom­munisert på en måte som ikke ekskluderte noen. Det var et sjeldent fellesskap skapt i det musikalske … Selv som anmelder må jeg kjempe for å holde tårene tilbake, og angrer bittert på at jeg ikke tok med et lommetørkle. Å oppleve så mye energi og engasjement på nært hold er gripende,» skrev Adresseavisens anmelder .

LES OGSÅ: Konseptet konsertanmelder, sponsetpublikum og blodfans

LOVA lærte oss at ordet for forvandling på gassisk – MAMPODY – også betyr å komme hjem. Når ungene kommer hjem fra skolen på Madagaskar, så er det mampody. Når Jesus forvand­ler vann til vin i den gassiske Bibelen, så er også det mampody. Ordet beskriver en overgang til noe bedre, noe egentlig.

Er ikke det nydelig å tenke på, at forvandling er det samme som å komme hjem!

Det er nettopp derfor vi må forvandle kulturen. Det er derfor vi må forvandle kirken.

Og det er derfor vi må forvandle oss selv.

For at vi nok en skal kunne komme hjem – og bli den vi egentlig er.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå