Kronikk:

Klarer vi å skape en skole for alle?

Ferien er snart over, det nærmer seg skolestart for rundt 600 000 elever i grunnskolen. Vi har en sønn som skal begynne i sjuende, og vi er mer spent nå enn da han skulle begynne i første. Sjette klasse var vanskelig, men munnet ut i et slags håp om bedring.

Vi er heldige, det var ikke mer enn én oppmerksom lærer som skulle til for å pusle brikkene sammen: Lærerens erfarne blikk, vår sønns stadig mer problematiske adferd, gamle testresultater i en konvolutt, skriver foreldreparet i denne kronikken.   Foto: shutterstock

Saken oppdateres.

Mot slutten av skoleåret ble vi stående og gruble mens vi så ham spille fotballkamp. Guttelaget feide all motstand til side, det gikk mot nok en seier. Mødre, fedre og småsøsken var på plass som alltid, nesten like ivrige som gutta selv. Den ivrigste på banen var kanskje «Morten», han tryllet ballen med seg oppover sidelinja, dro av et par motspillere og la et fantastisk innlegg. Kult. Han er flink, og vi synes det er stas — spesielt siden han er ett år yngre enn de andre gutta! Han hospiterer opp et alderstrinn, og vi heier ham frem.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Dette er i tråd med Norges Fotballforbunds visjon «Flest mulig – lengst mulig – best mulig»: «Hospitering handler om å gjennomføre positiv forskjellsbehandling. Å behandle alle fotballspillere likt, utsette dem for nøyaktig samme utfordringer, for den nøyaktig samme aktiviteten, krever at spillerne lærer på samme måte og med samme hastighet. Spillerne modnes og lærer i ulikt tempo. Derfor må de påvirkes ulikt på trening og etter hvert i kamp.» (Kilde: nff.no).

LES OGSÅ: Vilde ble syk av å gå på skolen

Sønnen vår er ikke som «Morten», han er gjennomsnittlig god i fotball. Ikke eksepsjonell. Han trenger ikke hospitere på et annet lag. Men han elsker fotball, og det klør i kroppen så snart han får øye på en ball. Han er en ivrig type — egentlig. Men de siste par årene har iveren falmet. Innimellom har det virket som om lyset er slukket. Nakken litt bøyd, han virker nesten deprimert. Telefonene fra skolen om uønsket adferd og negativitet begynte å komme hyppigere. Vi foreldre kjente oss ikke igjen i beskrivelsene av en gutt som kjefter, som havner i konflikt med lærere og andre voksne, som forlater undervisningen og nekter å samarbeide. Det var vondt for gutten, og det var vondt for oss – stadig oftere ble det konflikter hjemme også. Hva var det som skjedde?

Etter jul falt noen av brikkene på plass. At han er smart, har vi alltid visst. Han kan mye mer enn oss om litt av hvert. Plukker opp fakta her og der. Leser lynkjapt. Pløyer aviser og setter kunnskap i sammenheng. Nå forteller lærerne oss at han «har stort læringspotensial», «er evnerik». Det vil si at han lærer mye raskere enn de fleste, ser mønstre og skjønner sammenhenger lett. Det var ikke nytt for oss, vi har tenkt at han var heldig som var så kvikk i hodet. Nå vet vi bedre. Han synes ikke han er heldig. Han føler seg kanskje annerledes? Han vantrives i alle fall på skolen!

LES OGSÅ: Slik blir du en bedre tenåringsforelder

Han har kjedet seg mer eller mindre sammenhengende og grenseløst i seks år hittil, nå er han bare trist og skuffet. Over skolen, men sikkert også over oss. Vi har ikke forstått de mange signalene, selv om vi flere ganger har spurt pent om litt mer tilrettelegging på skolen. Vi har flere barn, men akkurat denne tolvåringen har vi bare én av, vi har ikke så mye å sammenlikne med, og stort læringspotensial var en ukjent utfordring for oss foreldre.

Litt avhengig av definisjon er det rundt 10–15 prosent av skolebarna som har stort læringspotensial. Paradoksalt nok føler mange av disse barna seg ubrukelige og dumme. De står utenfor fellesskapet. Kanskje er så mange som en tredel av de som dropper ut av videregående, elever med stort læringspotensial. Det høres rart ut, men skyldes at undervisning som ikke treffer dem, kan føre til oppmerksomhetsvansker. Som i sin tur gjerne fører til frustrasjon og adferd som forstyrrer medelever. Når en 11-åring lager uro og kvalm i klasserommet, faller det kanskje ingen inn at han gjør det fordi han er ekstra smart? Barna havner i en ond sirkel, mange av dem resignerer og gir opp.

LES OGSÅ: Skolemyndighetene sier nei til eliteskole i Tønsberg

For oss var alt dette nytt, men for skoleforskere er det kjent stoff. Hvorfor er det da så vanskelig å se hvem disse barna og ungdommene er? Hvorfor var det så vanskelig for oss foreldre å få gjennomslag for at sønnen vår trengte mer komplekse utfordringer, når mattelæreren svarte at han slurvet for mye og måtte gjøre seg fortjent til vanskeligere stoff? Hvorfor tør vi ikke si høyt at «sønnen vår oppfører seg dårlig fordi han lærer mye raskere enn de andre barna i klassen»?

Paradokset er at dersom en elev skårer lavt på kartleggingsprøver, vil det utløse tiltak, mens en elev som har potensial til å klare mye mer enn trinnets læringsmål, vanligvis går under radaren. Om det tilfeldigvis oppdages at eleven er såkalt evnerik, skjer det i mange tilfeller ingenting. For oss skjedde en endring først da resultatene av en evnekartlegging ble tatt opp fra en skuff der de hadde samlet støv i nesten to år. Kanskje er lærernes tanke at uvanlig smarte unger greier seg selv, og at knappe ressurser må brukes på andre? I så fall må den tanken endres, for den skaper skoletapere.

At barn og unge med gode evner faller ut av skolen, er forferdelig for dem selv og foreldrene deres, men det er også et tap for samfunnet, som trenger også disse kloke hodene i møte med fremtidens utfordringer.

LES OGSÅ: Isa (5) ble sjeleglad da hun fikk begynne på skolen ett år før

Vi er heldige, det var ikke mer enn én oppmerksom lærer som skulle til for å pusle brikkene sammen: Lærerens erfarne blikk, vår sønns stadig mer problematiske adferd, gamle testresultater i en konvolutt. Tilretteleggingen som er blitt prøvd, ser ut til å fungere, gutten vår la trekk på den nye matteboka – to trinn opp ­– med stolthet. Vi tror han føler seg sett, endelig. Vi har fått se små glimt av interesse og optimisme, men veien er lang, og vi er spente på hvordan overgangen til ungdomsskole neste år vil bli.

Den ettermiddagen på fotballkamp innså vi plutselig ironien: Norges Fotballforbund anerkjenner at barn er forskjellige, og praktiserer positiv forskjellsbehandling. Alle heier på talentfulle «Morten». I skolen er vi derimot så opptatt av å late som om alle er like, at vi i mange tilfeller svikter de evnerike. Kan vi se for oss en offentlig skole som praktiserer positiv forskjellsbehandling, som også heier på de unormalt smarte barna?

Adresseavisen kjenner kronikkforfatternes identitet. De er anonyme av hensyn til barnet og den omtalte skolen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå