Kronikk:

Jeg savner Per Fugelli

Krise for klima og artsmangfold har medias og politikernes fulle oppmerksomhet. Hva med den sosiale klimakrisen?

Per Fugelli døde i 2017. Han var i mange år en tydelig stemme i samfunnsdebatten. Uredd, alltid beredt til å tale de svakestes sak, skriver Torgrim Tønne. Her holder Fugelli en appell foran Stortinget i 2016.   Foto: Jon Olav Nesvold

Saken oppdateres.

«Det er ikke bare natursystemene som må sikres bærekraft. Vi har også et psykososialt økosystem som må vernes», sa sosialmedisineren Per Fugelli. Fugelli, som døde i 2017, var i mange år en tydelig stemme i samfunnsdebatten. Uredd, alltid beredt til å tale de svakestes sak. Han mente det var et klart skille mellom et samfunn og helsesystem bygget på veldedighet hvor de mektige deler ut gaver til de avmektige og et samfunn hvor man i solidaritet er villig til å dele makt og gi avkall på egne fordeler, for de andres skyld. Han viste at det ikke bare er menneskets egne valg og livsstil som former den personlige helsen. Samfunnets utforming og politiske avgjørelser er også i stor grad med på å bestemme din og min helse. På tross av bidrag fra Fugelli og andre er dette dessverre fortsatt et underkommunisert budskap.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Torgrim Tønne  Foto: privat

I Norge øker de økonomiske og sosiale klasseskillene. Blir du født i en fattig familie er sjansen stor for at du får dårlig helse, lav utdanning, lite inntekt og usikker jobbframtid. Samfunnsmedisineren Sir Michael Marmot, som ble utnevnt til æresdoktor på NTNU i 2016, sier at de to største utfordringene verden står overfor i dag er sosiale ulikheter og klimaendringer. Adresseavisen er tidsriktig opptatt av klimakrise og artsmangfold og de konsekvenser det har og vil få både lokalt og i verden som helhet. Når det gjelder sosiale ulikheter og skjevhet i fordelingen av helse er det, med få unntak, lite å hente i Midt-Norges viktigste medieorgan. Budskapet om det individuelle ansvar gjennomsyrer avisens artikler og kommentarer om helse, trening og kosthold. Heldigvis er Norge et fritt land med autonomi som et fundamentalt prinsipp. Et autonomt menneske tar egne valg, men må også ta ansvar av konsekvensene for egne valg. De fleste vet at det er viktig å stå opp om morgenen, gå på skole/jobb, ikke drikke over anbefalt antall alkoholenheter pr. uke og ikke sitte for mye på rumpa. Veien til god helse, bedre form, lavere vekt og et rikt liv er derfor å få seg utdannelse og jobb, være i bevegelse, spise sunt, lese bøker, oppsøke gode venner og kulturopplevelser. Er det hele sannheten, for alle? Jeg får lyst til å svare som det tyske hardrockbandet Rammstein, klar for Granåsen neste sommer, bombastisk slår fast i «Du hast»: Nein!

LES OGSÅ: Folk er forskjellige, men alle skal altså løpe intervall?

Det er mange spørsmål som trenger seg på. Hva er det som gjør at forventet levealder for menn i Oslo vest er 10 år høyere enn i Oslo øst? Hvilket helsevesen ønsker vi? Er økende privatisering med markedsbasert fordeling av helsetjeneste veien å gå, eller vil det føre til et todelt helsevesen med økende forskjeller? Stemmer det som professor Terje Eikemo ved NTNU sier at det viktigste tiltaket for god folkehelse er å utjevne levekårene? Stemmer det som professor Steinar Westin ved NTNU har uttalt at folkehelsen er best i de samfunn hvor klasseforskjellene er små, også for de rike og at betingelsene for et sunt og sykdomsfritt liv er ulikt fordelt mellom oss, allerede fra fødselen av? Stemmer det at helseatferd knyttet til røyking, drikking, kosthold og mosjon er av betydning, men at andre faktorer, blant annet knyttet til arbeid, arbeidsbetingelser og lønn er viktigere for sykelighet og dødelighet enn usunn livsstil? Stemmer det at de med høy utdanning får mer medisinsk hjelp på sykehus enn pasienter med lav utdanning og at legene gir mer av sin tid og oppmerksomhet til de rike og velutdannede, mindre til de fattige og lavt utdannede?

LES OGSÅ: «Kæm e du - kor ska du?»

Jeg utfordrer Adresseavisen til å skrive om og debattere helse og sosial ulikhet med et langt bredere perspektiv enn tilfellet er i dag. Jeg utfordrer også samfunnsmedisinere og forskere til i større grad å dele sin kunnskap og drive folkeopplysning. Jeg vet at forskningen sjelden gir svar med to streker under. Heller er det ikke alle forunt å ha Fugellis mot og uredde stemme i samfunnsdebatten, men temaet er for viktig til at det forblir i vitenskapelige tidsskrift og innenfor akademias vegger.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå