Kronikk:

På sykkeltur til Sylan med en mistanke i bagasjen

En dag i august la jeg ut på sykkel fra Trondheim til Nedalshytta i Sylan via Selbu. Det ble anledningen til en krangel med en tysk filosof.

Vakre Sylan, målet for professorens sykkeltur og åstedet for hans krangel med sosialfilosofen Theodor Adorno.  Foto: JOAKIM SLETTEBAK WANGEN

Saken oppdateres.

Mens jeg pakket sykkelveskene, hadde de store tyske mediene allerede begynt markeringen av at det i år er 50 år siden den kjente sosialfilosofen Theodor Adorno døde. Adorno ble født i Frankfurt i 1903. Han kom seg raskt gjennom skolesystemet og avsluttet doktorgraden i filosofi ved universitetet i Frankfurt i en alder av bare 21 år. Senere ble han ansatt som underviser i filosofi ved universitetet, men grunnet hans jødiske opphav og registreringen i naziregimets kartotek som «kommunistisk landsforræder», fratok man ham undervisningsretten i 1933. Som så mange andre, som også hadde skjønt alvoret, flyktet Adorno dermed til utlandet.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Bent Olsen 

Det er derfor ikke overraskende at han sammen med flere kolleger innen den såkalte «kritiske teori» begynte å interessere seg for hvordan nazismen oppsto og hvilke psykiske forutsetninger som beredte grunnen for deltakelse i undertrykkelsen og terroren.

Ved det nylig avholdte valget i den tyske delstaten Sachsen gikk det høyreradikale og innvandrerfiendtlige partiet Alternative für Deutschland frem fra en andel på 9,7 prosent av stemmerne til hele 27,6 prosent. Akkurat her er det nokså typisk for den kritiske teoris laserblikk at Adorno allerede i 1967 holdt en forelesning om nettopp høyreekstremismen. Manuskriptet ble publisert for noen måneder siden og er allerede en bestselger.

Hver gang jeg leser Adornos artikkel «Oppdragelse etter Auschwitz», også det fra 1967, er det én bestemt passasje jeg snubler i. Tankesettet til Adorno bygger på dette bombastiske utsagnet: «Enhver debatt om oppdragelsesidealer er verdiløs og likegyldig i forhold til dette ene, at det aldri skal komme et nytt Auschwitz». Her gjør han forebyggelsen av folkemordene og fascistiske regimers tilbakekomst til det helt avgjørende premisset for pedagogikken. Først må innsatsen konsentrere seg om den tidlige barndommen, da personlighetskarakterene dannes allerede her. Hvordan nettopp dette skal gå for seg, har han imidlertid ingen forslag til. Så foreslår Adorno at man skal gå direkte etter «verstingene»: de som blir disponert for vold og terror i et psykisk usunt oppvekstmiljø. Uten noen dokumentasjon påstår han videre at det innebygde barbariet i nazismen først og fremst finnes blant bondeguttene på «bøgda»! Det er her den nazistiske torturisten vokser frem, ifølge Adorno. Følgelig blir et av de viktigste målene for en forebyggende folkeoppdragelse å drive ut barbaren i den tilbakestående bondebefolkningen.

LES OGSÅ: Filosof med sans for strømper

I år er 50 år siden den kjente sosialfilosofen Theodor Adorno døde.   Foto: scanpix

Etter å ha avskrevet skolesystemet som en brukbar institusjon til å løfte kunnskapsnivået og bearbeide de autoritære tilbøyelighetene på bygda, foreslår han tøffere virkemidler: Befolkningen skal ikke bare møtes med opplysende TV-program, men også bringes under pedagogisk kultur av undervisere. De skal som «mobile grupper og kolonner av oppdragere» ut på landet for å fylle de verste kunnskapshullene. Det hele blir enda mer bisart, når Adorno mener å ikke uttrykke hovmod overfor folk på bygda. Nå om dagen er det sjeldent å møte slike udokumenterte påstander og en så usjenert moralsk elitisme.

Det er altså så sent som på slutten av 60-tallet at Adorno mener en av sivilisasjonens trusler er en tilbakestående, uopplyst og utilnærmelig allmue fjernt fra storbyens åpenbart overlegne livsførsel.

LES OGSÅ: Den nødvendige samtalen

Hvordan står det så til med Adornos trusselbilde av folket på bygda i dag? I Norge?

På sykkelturen til Nedalshytta ble det full stans på Flora, et lite tettsted 25 kilometer etter Selbu. Kroppen kalte på nistepakken. Jeg fant ro på en benk bak det røde kapellet med den karakteristiske løkkuppelen. Plutselig dukket en dame frem på hjørnet av kapellet. På behørig avstand lurte hun på hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Den notorisk fremmede syklist ble møtt med en avmålt nysgjerrighet. Spørsmålene kunne jeg uten videre besvare, men på et språk som med all tydelighet vitnet om min utenlandske opprinnelse. Etter en kunstpause identifiserte dama seg. Hun kom fra nabogården, som hun og mannen hadde drevet i flere år. Enda en kunstpause: «Vil du komme og besøke mannen og meg når du har spist, da serverer jeg nystekte vafler og kaffe». Så ble det helt stille. Kunne jeg som fremmed utlending på gjennomreise ta imot innbydelsen? Det kom nokså brått på. Det endte med at jeg møtte frem på gården, jeg fikk hilse på elghunden og spise rikelig med vafler og hva dertil hører. Jeg har aldri fått bedre vaffelservering. Vi fikk en prat om familie, Trondheim, jakt og skogsbruk. Vel forsynt kunne jeg takke for meg og dra videre, bevertet og beriket.

LES OGSÅ: - Ja, det va faen til mas!

  Foto: privat

Imidlertid tok gjestmildheten slutt for godt på fylkesvei 705 – Tydalsvegen – fem kilometer før Ås. Har du syklet opp den stigningen? Med kuling blåsende rett imot? Da jeg senere satt og fikk meg en hvil og litt drikke på Coop i Ås, kom butikksjefen. Jo, han var også syklist og godt kjent til stigningen, riktig godt, åpenbart. Så han la igjen to energibarer med ønsket om en fortsatt god tur.

Adorno skrev sin artikkel for flere år tilbake, men likevel kjennes det ikke å være så lenge siden. Verken den gangen eller nå har demoniseringer av mindretall eller en påståelig og elitær moral fått tunge og varige gjennomslag. Det er derfor det fremdeles går an å legge ut på tur i Norge.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå