Kronikk:

I årets juleselskaper gikk klimapraten med slekt og venner. Mye tyder på at vi ikke vil redusere vår levestandard frivillig

Etter en hyggelig julefeiring med mye selskapelig samvær og interessante diskusjoner reiser det seg for min del et sentralt spørsmål: Hvordan velger vi å forholde vi oss til ubehagelige fremtidsutsikter?

Det ubehagelige i natur- og klimautfordringen er at mange av de tiltakene vi som enkeltindivid foreløpig kan velge mellom, treffer oss midt i velferden. Derfor velger mange av oss å fortsette som før, og gjør i beste fall noen symbolske tiltak, skriver debattanten. Bildet er fra en charterfly-destinasjon. 

Saken oppdateres.

På vei inn i 2020 - årene er det flere interessante og mer eller mindre sammenfallende utviklingstrekk de nærmeste tiår som er passe ubehagelige å diskutere. Pensjonskostnadene vil øke, oljeinntektene vil trolig synke og sist men ikke minst den ubehagelige natur- og klimautfordringen.

Einar M. Hjorthol  Foto: jens petter søraa

Noen få velger å fornekte at klimaendringene er et problem, mens mange av oss erkjenner at vi har en utfordring, men at den har et omfang vi som enkeltindividet ikke ønsker, eller finner en måte å forholde oss til. Det ubehagelige i natur- og klimautfordringen er at mange av de tiltakene vi som enkeltindivid foreløpig kan velge mellom, treffer oss midt i velferden. Derfor velger mange av oss å fortsette som før, og gjør i beste fall noen symbolske tiltak.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Utfordringen knyttet til økt CO2–nivå i atmosfæren er som kjent global, men den vil ramme lokalt på ulike måter, og på ulike tidspunkt. Paradoksalt nok ser det ut til at vi i Norge med moderate klimaendringer kan få noen behagelige effekter av økende middeltemperaturer. Vekstsesongen blir lengre, somrene blir varmere og vi kan dyrke mer varmekjære vekster. Nedsiden ser ut til å bli noe mer ekstremvær med mer svingende temperaturer og nedbørsmengder, og økt risiko for at flere av våre arter vil dø ut.

Dersom middeltemperaturen øker 2 – 3 grader viser klimaberegninger at vi kanskje må forholde oss til adskillig større utfordringer. Økende temperatur og havnivåstigning kan generere globalt fall i matproduksjon, ubeboelige områder og folkevandringer som trolig langt vil overstige det vi har sett ved Middelhavet i de siste fem årene. I verste fall blir ikke Norge det nye Spania klimamessig, men kan få en dramatisk temperatursenking dersom issmelting svekker Golfstrømmen. I denne typen scenario må en også stille spørsmål om hvordan verdensøkonomien vil fungere dersom matmangel og mangel på dyrkbart areal blir betydelig. F.eks. er Oljefondets verdi hovedsakelig basert på aksjeverdien i globale selskaper, som igjen baseres på en velfungerende verdensøkonomi.

LES OGSÅ: Jeg er fundamentalt uenig med deg

For å redusere risikoen for disse ubehagelige scenarioene blir vi avhengig av at det etableres en global konsensus om tilnærming til reduksjon av natur og klimaeffekter. På tampen av 2020 legges en viktig brikke for å få kabalen til å gå opp. Den neste presidenten i USA vil forhåpentligvis ha et globalt perspektiv på natur og klimaspørsmål, noe som er nøkkelen til å få på plass de nødvendige globale avtalene. Ifølge siste utgave av «World energy outlook» sitt mest sannsynlige scenario vil det globale energiforbruket fortsette å øke frem mot 2040, spesielt i Asia. For å unngå ytterligere vekst i CO2-utslipp må primært Asias vekst i levestandard, og derved elektrisitetsforbruk, kunne dekkes uten økte utslipp av CO2, noe som krever en kombinasjon av fornybare energikilder og rensing av CO2 fra eksisterende og nye kullfyrte kraftverk. I tillegg må vi krysse fingrene for at ny teknologi vil bidra til å redusere utslipp av CO2, og nivå av CO2 i atmosfæren.

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

De interessante diskusjonene med slekt og venner i juleferien viser at vi som enkeltpersoner har liten evne og vilje til å redusere på vår levestandard frivillig til tross for at vi har noe kunnskap om konsekvensene av temperaturøkning. Løsningene er da også mer komplisert og sammensatt enn da man globalt ble enig om tiltak knyttet for å redde ozonlaget for ca. 35 år siden. Vi er derfor avhengig av at det skjer mye på mange store og små arenaer, og at det er summen av de mange store og små tiltak som bidrar til å redusere skadevirkningene for natur og klima. For å få tilstrekkelig mange nasjoner til å bidra er vi avhengig av et sjeldent eminent politisk håndverk, og at vi som enkeltindivid får klare føringer knyttet til adferd for å redusere vår negative påvirkning på natur og klima. Det kan bli vanskelig å få dette til uten at vi må redusere på vår levestandard.

Einar M. Hjorthol er direktør for Artsdatabanken, en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold, som er en etat under Klima- og miljødepartementet. Han skriver denne kronikken som privatperson.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå