Kronikk:

Biskopen tar feil om gamle kirker

Kirkene har alltid vært naturlige samlingspunkt i bygder og grender, på tvers av generasjoner og samfunnsklasser. Det har de fremdeles potensiale til å være, under forutsetningen at ledelsen ikke gir opp troen på dem.

Biskop Herborg Finnset da hun holdt sin nyttårstale i Nidarosdomen.  Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Forrige uke holdt biskopen i Nidaros bispedømme, Herborg Finnset, sin årlige nyttårstale i Nidarosdomen (Adresseavisen, 16. januar). I den oppfordret hun til diskusjon rundt hvorvidt noen av landets kirker skal selges eller rives. Poenget hennes var at bosetningsmønsteret har endret seg i nyere tid, som har ført til at enkelte kirkebygg blir lite besøkt og at det brukes for store summer på vedlikehold. Biskopens logikk virker rimelig og fornuftig, for hvorfor skal man bruke tid og ressurser på bygninger som knapt er i bruk?

LES OGSÅ: Brannfakkel fra biskopen i Nidaros om gamle kirkebygg

Christian Hallvard Dahl Nielsen 

Av den enkle grunn at kirker ikke er som andre bygninger, de drives etter en annen forretningsmodell. Kirkene har en helt unik funksjon, hensikt og verdi som ikke kan måles i penger. For mange av landets innbyggere er de lokale kirkene stedet der man møtes for å dele livets største øyeblikk. De kommer kanskje ikke på besøk hver søndag, men samles likevel i kirkene når det virkelig gjelder. Det ville vært et stort tap, både emosjonelt og åndelig dersom man skulle miste kirken i nærmiljøet.

LES OGSÅ: Kvinner på kirketoppen

Kirkene står spredt utover det norske landskapet som synlige markører for vår kristne tro, historie og kulturarv. Forsvinner disse, forsvinner en viktig del av vår identitet med dem. I den ortodokse tradisjonen jeg kommer fra, representerer de fysiske kirkebyggene mer enn materialet de består av. De er plassert i dype skoger og på vindblåste fjelltopper, ikke fordi det er praktisk å ha dem der, men som monumenter på Guds allstedsnærvær og menneskenes skaperkraft. Det er ikke nødvendig at alle kirker plasseres «der folk er», så lenge de har en tiltrekningskraft som kaller folk til seg.

Likevel trekker biskopen frem reelle problemer, stadig synkende oppmøte- og medlemstall krever refleksjon hos ledelsen. Men fremfor å begynne en diskusjon om nedleggelser, skulle jeg ønske at kirkens øverste representanter hadde som målsetning å holde kirkene åpne og heller invitere til en bred samtale om hvordan man skal få det til. Hvorfor kan ikke biskopene bruke sine posisjoner til å etterlyse en nasjonal idémyldring rundt ulike aktiviteter kirkene kan fylles med?

LES OGSÅ: Nidaros-biskopen om #metoo:- Et kulturskifte må komme

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har allerede lansert en rekke gode forslag (NRK Trøndelag, 16. januar). Hun foreslår blant annet å benytte kirkerommet til konserter, spel, skolearrangementer og utsalg av lokale matvarer. Sistnevnte forslag får meg til å tenke: Biskop Finnset har allerede markert seg som en forkjemper for klimasaken, kanskje hun kunne brukt de mindre besøkte kirkene som matsentraler, en dag i uken? Dersom mennesker kunne reist til sin lokale kirke for å kjøpe varer som er i ferd med å gå ut på dato, ville kirken både kunne bekjempet matsvinn og redusert transportutslipp, samtidig som de lokale innbyggerne får seg en tur i kirka.
På denne måten ville man bevist at folkekirkens klimaengasjement er mer enn bare ord fra prekestolen.

Det finnes en rekke foreninger spredt utover det ganske land, der glade amatører møtes for å utveksle kunnskap og bygge vennskap. Syklubber, treskjærerlag og lignende foreninger overleverer håndverkstradisjoner fra slekt til slekt. Av personlig erfaring vet jeg hvor givende det kan være å delta i slike fellesskap. Man trenger ikke møtes mange ganger før både mestringsfølelsen og selvtilliten melder sin ankomst. På lik linje som med folkekirken, øker snittalderen dessverre også i flere slike foreninger. Hvilket betyr at begge disse kulturbærende fellesskapene har behov for å tiltrekke yngre generasjoner. Ungdommen har også mye å hente på å bli bedre kjent med sine eldre, vi trenger forbilder som deler av sin kunnskap og livserfaring. Hvorfor kan ikke kirken gå sammen med lokale håndverkslag, og invitere ungdom som står utenfor arbeidsmarkedet? På denne måten vil man kunne fylle kirkene med aktivitet, samtidig som man forebygger ensomhet og utenforskap hos flere generasjoner.

LES OGSÅ: - Du skal ha litt gøts for å sjekke opp en biskop

Mitt siste forslag reflekterer endringene i landets religiøse sammensetning. For kort tid siden publiserte SSB statistikk over tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Disse har i dag totalt 678 433 medlemmer, derav 365 851 som tilhører andre kristne trossamfunn. Antallet katolske og ortodokse kristne har mangedoblet seg de siste femten årene og utgjør i underkant av 200 000 medlemmer i 2020. Mange av disse menighetene er på utkikk etter kirkebygg de kan kjøpe eller leie, da dette er enklere og billigere enn å bygge nye kirker. Er det ikke bedre at andre kristne trossamfunn kan holde kirkene åpne for allmennheten, enn at de skal stå låste og tomme, eller rives?

LES OGSÅ: Nybiskopen: - Trøndernes raushet har allerede vist seg

Slike prosjekter kan gagne lokalsamfunnene på flere plan, også utover de faste kirkegjengere. Det vil bli enklere for menighetsrådene å rettferdiggjøre vedlikeholdsutgifter ovenfor kommunen, dersom disse prosjektene lykkes. Kirkene har alltid vært naturlige samlingspunkt i bygder og grender, på tvers av generasjoner og samfunnsklasser. Det har de fremdeles potensiale til å være, under forutsetningen at ledelsen ikke gir opp troen på dem.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå