Kronikk:

Derfor bør vi diskutere om vi bør gå inn i EU

Politikere er feige, og media har sviktet sin rolle. Nav-skandalen og Brexit-kaoset burde egentlig åpnet opp for en Europa-debatt som også tar opp det mest sentrale spørsmålet: Bør vi bli medlem?

Regjeringen legger ikke skjul på viktigheten av økt norsk-europeisk samarbeid. Hvorfor ikke bli et fullverdig medlem?spør kronikkforfatteren. Bildet viser statsminister Erna Solberg under et besøk i Brussel i 2017, der hun møtte daværende president i EU-parlamentet, Antonio Tajani.  Foto: Geert Vanden Wijngaert

Saken oppdateres.

Debatt er en nødvendighet i et demokrati. Dens viktigste bidrag er å løfte frem informasjon og kunnskap gjennom et opplyst ordskifte. I Norge har vi fri presse. Det blusser stadig opp nye, balanserte og faktuelle debatter. Både NAV-skandalen og det politiske kaoset som fulgte Brexit-avstemningen er brennbart materiale for en debatt om Norges relasjon til EU. Så hvorfor tar ikke partiene initiativ?

Svaret er politisk feighet. Begge folkeavstemningene om EU delte Norges befolkning i to. Konsekvensene ved å ta et tydelig standpunkt og vekke debatten vil trolig sette partienes eller de partipolitiske samarbeidskonstellasjonenes velgermasser i spill.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Bendik Håbjørg Lysvåg 

Men, det er ikke partienes oppgave å sette dagsorden. Det er pressens. En oppgave de har misskjøttet. Ulf Sverdrup, leder for NUPI forklarer mangelen på en Europa-debatt slik: «når politikere ikke er interessert i EØS, så er heller ikke journalister interessert - og når journalistene ikke er interessert i EØS, så er heller ikke politikerne interessert».

Et paradoks er at norsk media er svært interessert i den britiske Europadebatten. Den politiske dragkampen etter folkeavstemningen, eventuelle konsekvenser av en Brexit og nyvalget ble dekket med stor iver.

Nå må Brexit-brillene av, vi trenger en norsk Europadebatt.

LES LEDEREN: Dropp omkampene om regionreformen

Hvorfor trenger vi en grundig Europa-debatt? Norge har i dag rundt 70 samarbeidsavtaler med EU. Gjennom disse 70 avtalene er vi en del av ca. 75 prosent samarbeidet EU står for. Vi har altså en fot innenfor, mer presist halvannen fot. De to mest omfattende avtalene, EØS og Schengen, er dynamiske rammeavtaler. Det betyr at de blir gradvis mer omfattende. Samtidig ratifiseres EU-direktiver og -forordninger uten debatt, hverken i Stortinget eller media. Norge påvirkes altså i stor - og økende grad - av lovgivning fra fellesskapsorganer vi hverken sitter eller stemmer i. Jusprofessor Eivind Smith kaller denne overgivelsen av suverenitet til EU en «konstitusjonell katastrofe».

LES OGSÅ: Modne menns tarvelige netthets

Denne overgivelsen av suverenitet er dog ikke regjeringen og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) bekymret over. Utenriksministeren uttalte til Stortinget i 2019 på spørsmål om EØS-avtalen at: «Regjeringen vil ivareta de avtalene vi har med EU og jobbe sammen med EU for mer forpliktende internasjonalt samarbeid».

Pågående globale utfordringer som migrasjon- og klimakrisen gjør også at vi behøver en ny debatt om vårt europeiske samarbeid. Den store økningen av immigranter som overrasket Europa i 2015, har flatet ut, men situasjonen er ikke løst. Klimakrisen er ikke lenger noe som lurer i fjern fremtid. Den må adresseres - nå. Norge som oljenasjon må gjøre politikken sin grønnere, men man kan ikke løse globale utfordringer en og en.

Derfor bør vi diskutere muligheten for å bli et fullverdig medlem i EU. På denne måten vil Norges stemme bære lengre og veie tyngre.

LES OGSÅ: Ikke plag oss med klimakrisen!

Vi bør ta skrittet helt ut. Den norske Europa-debatten er i beste fall en ulmebrann. En ulmebrann brenner uten flammer og frigir giftige gasser. I den norske debatten mangler det flammende innlegg, men de giftige gassene finnes. Mangel på informasjon og meningsutveksling gir et interesse- og kunnskapsvakuum som er uheldig. Denne kunnskapsmangelen så vi hos den utøvende, lovgivende og dømmende statsmakt i sammenheng med Nav-skandalen. Selv ikke den fjerde statsmakt, pressen, gjorde jobben sin.

Med bakgrunn i statsmaktenes mangel på kunnskap er det åpenbart at nordmenn heller ikke vet tilstrekkelig om Norges europeiske samarbeid. Et slikt kunnskapsvakuum legger til rette for en informasjonskrig lignende den vi så i Storbritannias EU-debatt og det amerikanske presidentvalget. En informasjonskrig er det motsatte av en faktuell, opplysende og balansert debatt. Den preges ikke av ikke sannhetsgehalten i argumentene, men argumentenes evne til å manipulere folket. Dette bidro til polariseringen vi i dag ser i både Storbritannia og USA. Når vi igjen skal diskutere et norsk EU-medlemskap trenger vi et opplyst offentlig ordskifte.

LES OGSÅ: Vinneroppskriften er å splitte folket

Polarisering preger også det internasjonale samfunnet. Nasjonalistiske og isolasjonistiske vinder blåser kraftigere enn på lenge. Kanskje har disse vindene ikke vært sterkere siden den kalde krigen. Nevnte utfordringer som klima og migrasjon utfordrer og vanskeliggjør mellomstatlig samarbeid.

Løsningen på polarisering, nasjonalisme og isolasjonisme er enkel: sterkere internasjonale institusjoner, mellomstatlig samarbeid og fellesskap. Ettersom vi allerede er del av 75 prosent av EU-samarbeidet, og regjeringen ikke legger skjul på viktigheten av økt norsk-europeisk samarbeid, burde vi stille spørsmålet. Hvorfor ikke bli et fullverdig medlem?

Første steg på denne veien er blåse liv i den norske Europa-debatten igjen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

På forsiden nå