Kronikk:

Er det plass til barn og unge som politiske aktører i klimadebatten?

Med sin skolestreik for klimaet foran den svenske Riksdagen har Greta Thunberg (17) blitt symbolet på nåtidens største opprør blant barn og unge i den vestlige verden. Men hvilken påvirkning har hun og andre unge klimaaktivister hatt på barn og unges politiske posisjon i Norge?

Mye av kritikken av klimaaktivistene er forankret i en sterk forestilling om at barnets plass i samfunnet er i hjemmet og på skolebenken, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Greta Thunberg under en demonstrasjon i Turin i Italia i desember.   Foto: Antonio Calanni

Saken oppdateres.

Mange unge som engasjerer seg i klimadebatten, møtes av voksnes hets, latterliggjøring og hersketeknikker. Mye av kritikken søker å umyndiggjøre den yngre garde gjennom å stemple dem som hjernevaskede og frata dem retten til å ha og ytre egne meninger. Ung politisk aktivisme blir ofte sett på som ungdommelig dumskap, dumdristighet og uvitenhet, uten potensial for politisk påvirkning. Basert på forestillingen om barn og unge som umodne og irrasjonelle, settes ytringsfriheten til en hel generasjon på prøve.

LES OGSÅ: Hvordan vil du at de neste generasjoners liv skal se ut?

Marit Ursin 

Mye av kritikken av klimaaktivistene er forankret i en sterk forestilling om at barnets plass i samfunnet er i hjemmet og på skolebenken. Barndom skal preges av lek og lystighet, og ikke alvor og ansvar. Basert på tradisjonelle utviklingspsykologiske teorier antar man at barn ikke har den mentale kapasiteten til å forstå politiske temaer, og politisk engasjement likestilles med offentlige valg, hvor mindreårige nektes adgang. Barn og unge blir sett på som politiske ‘lærlinger’, som passive mottakere av voksnes lærdom og kunnskap. De skal lære om demokrati, ikke gjennom demokrati.

LES OGSÅ: Disse to skolene er best på klimakutt i Norge

Den oppvoksende generasjons politiske deltakelse gjenspeiler deres posisjon i samfunnet. Skolestreik vitner om at de enten har prøvd ut eller mangler alternative kanaler. Å droppe obligatorisk skolegang for å demonstrere regnes som sivil ulydighet. Vår egen statsminister mener Greta Thunberg og klimaaktivistene bør vise sitt engasjement på fritiden, og Utdanningsdirektoratet betrakter ikke klimastreik som «politisk arbeid». Vi har bekymret oss for unges politiske apati i en årrekke – hvor deres egeninteresse har blir sagt å overskygge mer generelle samfunnsinteresser – men straffer nå ungt engasjement med ugyldig fravær og risiko for ikke å få vitnemål. Dette til tross for at kunnskapsdepartementet har fastsatt nettopp «demokrati og medborgerskap» og «bærekraftig utvikling» som overordnede temaer som skal prioriteres i alle fag i det reviderte læreplanverket.

DEBATT-PODKAST: - Klimanyheter er nesten angstfremkallende

Likevel er det mye som tyder på at de unge klimaaktivistene baner vei for et samfunn som i større grad anerkjenner barn og unge som medborgere med viktige erfaringer og verdifulle meninger. Eksempler på dette er innføringen av «Barnas tale» på nyttårsaften, hvor Trondheims-jenta Gunhild Gjøsund Kleppen (15) oppfordret voksne til å gi ungdom et større politisk handlingsrom. Her i Trondheim arrangerte kommunen prosjektet «Maker Faire» for å tilrettelegge for byutvikling på barn og unges premisser, mens Trøndelag fylkeskommune sendte ut åpen invitasjon til alle ungdommer om å komme med innspill til ny klimaomstillingsstrategi i «Klimaverksted for trøndersk ungdom 2019». Linn C. Lorgen, Isaac A. O. Alvarado, Frøydis Sæter og jeg hadde gleden av å utarbeide metoden og holde opplegget. Vi fikk oppleve to intense dager med kunnskapsrike, engasjerte, reflekterte og nyanserte ungdommer som hadde kreative løsninger på dagens klima- og miljøutfordringer.

Når barn og unge involveres i klimaspørsmål, er det gjerne rotfestet i forestillingen om den oppvoksende generasjon som håpet og fremtiden. Barn og unge blir portrettert som kompetente aktører og drivere av forandring, gjennom blant annet å påvirke sine foreldre til en mer bærekraftig livsstil. Miljøorganisasjoner som Blekkulf og Miljøagentene er eksempler på dette. Men ideen om barn og unge som drivere av forandring er basert på en antakelse om at barndommens symbolske kraft har direkte overføringsverdi til reell handlingskraft. Virkeligheten er mer kompleks, og barn og unges posisjon i samfunnet er fortsatt preget av mangel på makt og innflytelse.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Medvirkning og ikke-diskriminering er fundamentalt i et velfungerende demokrati. Likevel diskrimineres barn og unge på bakgrunn av alder og utbredte antakelser, og dagens politiske system knebler deres politiske rettigheter. Det er i stor grad voksne som definerer hvordan barn og unge skal delta i samfunnet. Voksnes definisjon av barn som ‘umedgjørlige’, ‘inkompetente’ og ‘umodne’ kan forstås som et ønske om å beskytte voksnes maktposisjon. Samtidig har nyere forskning tilbakevist det tradisjonelle synet på barn og unge som inkompetente og apolitiske vesen, og konkludert med at det er nettopp på grunn av deres særegenhet at de bør innlemmes i den politiske sfæren. Deres hverdagserfaringer som nettopp barn og unge fører til at de ofte har andre innsikter, interesser og prioriteringer enn voksne. Forskere har også påpekt at verken kunnskap eller kompetanse er krav for at voksne skal ha stemmerett.

Klima-aktivismen viser at barn og unge skaper nye politiske arenaer, i det offentlige rom og i sosiale medier. Nå er det opp til oss voksne hvordan deres engasjement skal knyttes til den offentlige styringsorden, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I så måte går vi en spennende tid i møte.

Torsdag arrangerer NTNU og Adresseavisen sitt tredje klimatoppmøte – denne gangen for unge (fullbooket!).

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

På forsiden nå