Kronikk:

Norsk matkultur – en motvekt til populismen

Er Michelin-stjernene et elitefenomen, eller kan de faktisk bidra til å knytte bånd mellom by og land? Norsk matkultur er i ferd med å bli en effektiv kur mot populisme.

Det sørgelige med utspillet til Geir Pollestad er at det nok en gang gjøres et forsøk på å slå en kile mellom «byeliten» og «folk flest». Er det virkelig dette vi trenger mer av nå? spør Trond Åm.   Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Da Michelin-stjernene regnet ned over det ganske land, var det ikke alle som lot seg begeistre. En av dem var Geir Pollestad, Senterparti-politiker og leder av Stortingets viktige næringskomité. «En god illustrajon på sentralmakta/elitens syn på hva som er viktig og snobberiets glansdager», skrev han som en Facebook-kommentar til at NTB valgte å sende nyheten som hastemelding.

Trond Åm  Foto: Espen Bakken

Kritikken lot ikke vente på seg, og snart måtte Pollestad legge ut en beklagelse. «Eg prøvde berre å slå eit slag for maten og riksmedia si svake omtale av maten til det store fleirtalet av folket som aldri har besøkt ein stjernerestaurant», skrev han, og gav seg selv en svak toer for utspillet.

LES OGSÅ: Det er sjelden å se en politiker fra Senterpartiet tråkke i matfatet, for så å prøve å ro etterpå

Man kan godt nøyes med å le av hele greia. Du vet det er skikkelig helbom når du forsøker å slå et slag for det folkelige, men i stedet ender med å rakke ned på ditt eget partis primærvelgergruppe. Norske bønder og matprodusenter har en helt avgjørende del av æren for at det går bra for den norske matkulturen om dagen. Det vet matprodusentene, og det vet kokkene og kjøkkensjefene som nyter godt av kvaliteten på norske råvarer. Du trenger ikke å frekventere Michelin-restauranter for å se at oppmerksomheten kommer hele næringa til gode. Utmerkelsen er den endelige anerkjennelsen av mange års målrettet arbeid for å løfte det norske kjøkkenet og skape stolthet over norsk matkultur og lokalprodusert mat av høy kvalitet. Når det regner Michelin-stjerner over Norge, betyr det også økt stolthet over kjøttkaka og torskebiffen som ligger på tallerkenen i de tusen hjem.

LES OGSÅ: Pollestad kritiserte Michelin-oppstyr – sosiale medier kokte

KOMMENTAR: Noen står i kø for vin til 15 000, mens folk flest koser seg med søtladent skvip

Det sørgelige med utspillet er at det nok en gang gjøres et forsøk på å slå en kile mellom «byeliten» og «folk flest». Er det virkelig dette vi trenger mer av nå? I stedet for å henfalle til demagogi og simpel populistisk retorikk, burde vi lære av mat- og restaurantbransjen. Noe av det mest påfallende med kulturen rundt de nyslåtte Michelin-innehaverne, er nemlig hvordan næringa over tid har brutt ned de stereotypiske forestillingene i oss og dem som den populistiske retorikken er så avhengig av for å skape splid og ufred.

Det elitistiske og folkefjerne ved Michelin-sirkuset ligger der helt åpenbart som en mulig fare hvis det ikke forvaltes riktig. Men den som tror at dette dreier seg om motsetningen mellom kjøttkakespisere og feinschmeckere som går på uforståelige kunstutstillinger og spiser stekt vannbjørn dandert med granbar og kråkereir, har ikke fått med seg hvordan mat- og restaurantnæringa har lyktes med å skape en uformell folkelighet rundt den nye matkulturen som var helt fremmed på finere restauranter for bare noen tiår siden. Det har nok vært en viktig forutsetning for suksessen.

LES OGSÅ: Erna gratulerte stjernelaget på Britannia

For noen år siden jobbet jeg som reiseleder for norske turister i Frankrike. Blant annet skulle jeg velge ut restaurant for dem den siste kvelden. En av restaurantene i byen hvor vi var, lå eksepsjonelt flott til, med utsikt over hele byen, et velrenommert kjøkken og i tillegg overraskende rimelig. Likevel viste det seg at det var flere av gruppene jeg reiste med, som ikke følte seg vel i restauranten. Det var noe med atmosfæren, en overdrevent høflig fransk kelner som gikk rundt og børstet brødsmuler fra bordene til folk med et stivt smil, og jeg tror nok rett og slett noen følte på at betjeninga egentlig gikk rundt og foraktet dem bak sine stiliserte fakter. Da hjelper det ikke at du får du servert en stekt fugl med klørne sprikende i været. Og det er kanskje ikke så rart? Vi bor tross alt i et land hvor vi inntil nylig bare kjente til Egon, Burger King og kafeteriaen på Dombås, og hvor norsk tradisjonsmat sakte, men sikkert ble fortrengt til fordel for eksotisk mat fra andre verdensdeler, som var betydelig mer spennende enn bestemors fiskeboller.

LES OGSÅ: 13 restauranter skal sørge for Michelin-stemning hele uka

Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom restaurantbransjen og matvareprodusentene har bidratt til et felles prosjekt på tvers av de kulturelle kløftene. I løpet av en tjueårsperiode har det skapt en stolthet over norske råvarer og norsk mat som ikke fantes før. Det har skapt nye reisemål som Gangstad på Inderøya, Fannremsgården i Orkland eller Klostergården på Tautra, en fornyet interesse for distriktet og en felles stolthet for hele fylket. Vi har fått reko-ringer og småskalaprodusenter over hele landet, og økt politisk bevissthet rundt viktigheten av å legge til rette for både små og store aktører i landbruket. Stoltheten gir seg også utslag i en ny bevissthet rundt den norske tradisjonsmaten. Det kommer også kjøttkakene våre til gode, og det kommer min torsk til gode, når jeg handler den i Ravnkloa og får den overlevert av fiskehandleren som om det var gull.

I ei tid hvor populistiske krefter benytter enhver anledning til å fiske i opprørt vann og å skjerpe motsetninger mellom bygda og byen, har den nye norske matkulturen vist at det er mulig å skape fellesskap og gjensidig begeistring på tvers av opplevde skillelinjer. Det er der den virkelig store bragden ligger.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå