Kronikk:

Trondheim gjør ikke nok for få bukt med fattigdommen

Vi trenger å få bukt med fattigdommen og den opplevde skammen. Vi trenger å få fattigdommens ulike og ubehagelige ansikter frem i lyset, få frem virkeligheten bak tallene og vårt felles ansvar, slik at vi kan skape endring som merkes.

Kirkens Bymisjon hadde en pop-up-butikk på Byhaven, der de solgte ting som er laget på verkstedene deres i Trondheim. Varene er laget av folk som står utenfor arbeidslivet av forskjellige årsaker. Kronikkforfatteren etterlyser endring som merkes når det gjelder fattigdom i Trondheim.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Vi må starte å snakke om det. I Kirkens Bymisjon i Trondheim møter vi fattigdommens ansikter i sitt mangfold hver dag i de fleste av våre 21 virksomheter. Vi bør alle kjenne en forakt for status quo. Urett, krenkelse og lidelse kan fort bli en vane.

Det gjøres mye bra i Trondheim, gjennom kommunens engasjerte ansatte så vel som hos oss i Kirkens Bymisjon. Og mye gjør vi sammen. Tiltakene er mange og mangfoldige. Likevel søker flere økonomisk sosialhjelp, flere opplever mangel på inkludering, noen går her i byen uten rettigheter, eller kjenner dem ikke. Når vi får kunnskap på bordet, ser vi fremdeles at det er radikale forskjeller på livsvilkårene blant mennesker i samme by. Da trengs også radikale tiltak. Vi vil jo alle løfte frem likeverdet som en viktig del av vårt menneskesyn. Men det må få konsekvenser. Vi har en visjon om at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg, og vi tror vi deler visjonen med mange.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Odd Anders With  Foto: Håvard Jensen

Fersk rapport. Like før jul la Kirkens Bymisjon i Norge, i samarbeid med Respons Analyse, frem rapporten «Snakk om fattigdom». Den kompletterer og oppdaterer forskningen med en viktig dimensjon: Røsten til barn og unge i familier med lav inntekt rundt om i landet, også trøndere. De kommer selv til ordet gjennom intervjuer. Mye av smerten med den skjulte fattigdommen bæres av barn og unge, og de tar på seg en beskyttende rolle overfor foreldre og familie. Det samme ser vi innen rusforskning. Dette kan heldigvis gjøres noe med. Men da må vi komme inn tidligere og med større innsats og treffsikkerhet.

Fattigdomsbekjempelse er et åpenbart område for samskaping. Vi trenger bedre koordinert samhandling mellom offentlige etater, ansvarsområder og fagprofesjoner, samt våge å gjøre ting vi ikke har gjort før. Vi er enige med rådmannen om at det også er ønskelig med mer ressurser til å øke samarbeid med ideell sektor. Et felles samspillmøte i januar, initiert av rådmannen, gav gode innspill.

Våre brukere, gjester og frivillige sier at vår lave terskel og praktiseringen av «Rom for alle», er avgjørende for oppsøkende kontakt. Deres opplevelse teller. Vi forlenger kommunens arm.

LES OGSÅ: Når lego bruker en milliard på å bli mer miljøvennlig, er det ikke bare av moralsk forpliktelse

Verre enn tallene. Definisjonen på fattigdom og fattigdommens smerte blir lite opplysende og endimensjonal når vi bare opererer med en inntektsgrense. For ofte erfarer vi at andre vesentlige forhold kan forsterke vanskelige levevilkår og familiebelastninger både for de over og under inntektsstreken. Jeg tenker på de mange som har ulike kombinasjoner av lav inntekt, stor gjeldsbelastning, familiekonflikter, rusproblemer, psykiske utfordringer, spillavhengighet og/eller liten kunnskap og evne til å forvalte egen økonomi. Det er summen av byrder menneskekroppen må bære, og her blir ofte barn og unge overbelastet.

Livsmestringsmuskler for et helt liv skal bygges i oppveksten. Ungdommen selv mener ungdomsskoletiden er den mest belastende for barn i fattige familier. Da kommer kjøpe- og livsstils- og aktivitetspresset for fullt. Gode teknikker med å skjule fattigdommen setter spor som bæres inn i voksenlivet og reduserer muligheter de ellers ville hatt. Heldigvis er det unntak. Noen klarer seg godt. Men mange er avhengig av noen som bryr seg tids nok og er tålmodig nok. Men å ha lite har en kostnad.

LES OGSÅ: Hvorfor er det så mye uro i Chile?

Planer ikke nok. Da jeg var kommunalråd tidlig på 2000-tallet, fikk jeg flertall for byens første fattigdomsplan og den første lokale tiltaksplan mot selvmord. Disse to planene lever i en slags parallellgate med veiter imellom. Jeg har selv pratet med familier som har opplevd sammenhengen mellom fattigdom og selvmord. Vi må ikke undervurdere alvor og ringvirkninger, selv om mangfoldet er der. Noen lever i institusjonell fattigdom. Andre bare midlertidig. Vi ønsker å se mulighetene og håpet. Ingen er håpløs, sier vi. Kirkens Bymisjon har et godt samarbeid med kommunen. Vi hadde nylig to store og gode møter i rådhuset om fattigdomsrapporten og kommunens fattigdomsplan, først med forvaltningen, rådmannens folk, Nav-ledere og Boligstiftelsen, deretter de folkevalgte. Møtene munnet ut i at vår kollektive innsats ikke er god og stor nok, og mange konkrete tiltak ble foreslått.

Fagfolk og saksbehandlere i kommunen etterlyser politikernes nysgjerrighet på hva som virker og ikke virker av deres vedtatte tiltak. Og vi undrer oss over at hundrevis av kommunalt eide leiligheter står tomme og trolig selges, samtidig som hundrevis av fattige trenger bolighjelp. Nei, vi er ikke fornøyd med status quo. Handlingsplaner må være mer konkrete og målbare. Kanskje er boligpolitikken det politiske verktøy som tydeligst kan bidra mest effektivt lokalt til å gi fattige familier en mer verdig og forutsigbar hverdag, med mer livsmestring og mindre fattigdomsstress. Da kan man ikke la markedskreftene styre en boligpolitikk som på papiret har sosiale målsettinger. Radikale behov løses ikke med moderate tiltak. Boligpolitikk kommer straks tilbake på politikernes bord etter en ekstrarunde hos rådmannen. Vi utfordrer til å ta radikale grep byen kan være stolt av.

Der verdier bare blir ord, fellesskap forvitrer og grupper settes opp mot hverandre, øker sosial nød og spenning. Det kan vi gjøre noe med.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

Presisering:

Kirkens Bymisjon har ikke pop up-butikk i Byhaven, slik det først fremkom i bildeteksten i denne kronikken. Det stemte for et par år siden. Men vi har nå en ny permanent gjenbruksbutikk i Fjordgata 9 B som åpnet dørene i fjor sommer.

Vi ivaretar flere verdidimensjoner i gjenbruksbutikken. Vi ønsker å fremstå med et bevisst forvalteransvar og tenker grønt og bærekraftig. Og vi tenker diakonalt ved at vi skaper flere arena for mennesker som får arbeidstrening, gjerne unge som har falt utenfor skole eller arbeidsliv. I Fjordgata selges mest pent brukte arbeidsklær, barneutstyr og håndlagede produkter fra våre ulike arbeidstiltak/verksteder. Gjenbruksbutikken har latt seg finansiere som et av våre fem trønderske tiltak for midlene som vi fikk fra NRK TV-aksjonen i 2018. Det ferskeste tiltaket er nå under etablering i Levanger.

På forsiden nå