Kronikk:

Arven vi ha gitt dæ

Det gikk et rykte før jul om at det planlegges en sløyfe av asfalt forbeholdt rulleski innenfor rød strek i Strindamarka. Det virket som spøkefull stormannsgalskap nært Bør Børsons Olderdalen.

Bildet er kronikkforfatterens eget fra en familietur i Steintrøområdet, et område hun nå frykter vil ødelegges.   Foto: privat

Saken oppdateres.

Tankene gikk tilbake til minner fra akkurat dette lille området ved Fuglmyra som har vært mitt «jordbærsted», og videre til arven fra et lite sted nordpå. Bestefar var en nøysom sliter med småbruk og landhandel. Han jobbet seks dagers uke og hadde lite tid til å være der han hadde hjertet sitt, ute i naturen. Som en del av Sápmi kunne han det meste om fugl, dyr og fisk. Han brukte den lille tiden han hadde til overs, sammen med oss i naturen. Det er bålet han skapte som fortsatt samler oss i feriene i tiårene etterpå. Bestefars øyne var sorte, smale og furete, men i bållyset myknet de, og vi kunne speile oss i varmen fra dem. Hva gjør etterkommerne etter sliterne fra kysten og fjellet som dro til byen for å skaffe utdanning, når vi vokser fra kveldene på utestedene? Hva gjør vi når ovale helger på storbyferie koster mer enn penger?

LES OGSÅ: Bør få asfaltløyper i Strindamarka!

Vi gjør som vi alltid har gjort, tar på oss skoene med kurs mot nærmeste skogholt eller vannflate. For å mestre bylivet bruker vi natur, med eller uten aktivitetsmåler. Statistikken sier at åtte av ti jevnlig går turer i skog og mark, uansett alder. I ly av mørket og når naboene har dratt på jobb, tar vi på gamle bukser og tykke jakker, som generasjoner før oss. Marka er gratis, også når bankkontoen er tom. Søvnmangel vises mindre mellom trærne på nærmeste myr enn over kafébordet. Tårer i øyekroken og snørr i barten er det bare bikkja som ser. Turene gir også en rik strøm av minner og samhold, som den første skituren med kjæresten som studenter for en mannsalder siden. Turmålet ved bålplassen hvor naboskap ble til vennskap under barnehagestreik. Den gangen ungene så en frosk røre seg under isen på myrområdet. De fleste av oss har inntil nylig tatt denne muligheten for gitt. Vi har tenkt at kulturarven ivaretas av lokaldemokratiet, og gjennom planer for «friluftsliv og grønne områder» og vektlegging av folkehelsa i Miljøpakken.

Vi som kom hit for tretti år siden, har sett byen øke med 60 000 mennesker. Østbyen er fortsatt bydelen med størst vekst, med planer for 25 000 nye boliger de neste 20 årene. Åkrene ved Granåsen, Tunga, Brøset og Øverås blir borte. Hele randsonen av grøntområder rundt Strindamarka fra fjorden ved Grilstad via Tunga, Fortunalia, Hegglia, Blakli og Utleira skal bygges ut med boliger. De grønne korridorene mellom Lade, Vikåsen, Nidelva og Strindamarka som gir utveksling av planter, insekter, dyr og fugler, er under press. De grønne flatene i bydelene blir færre og turer i nabolaget må utgå når blokker, gjerder og asfalt tar plassen. Alle må ofre for å dempe byens voksesmerter, men vi har trodd at markagrensa med rød strek var hellig.

LES OGSÅ: Ikke asfalter Strindamarka!

Så kommer det altså et forslag om at skogen skal hugges for å gi plass til en åtte meter bred og flere kilometer lang rulleskiløype med asfalt innenfor rød strek. Det trenges kunstig snø for å bøte på varmere vintre, og derfor vil man legge rørledning for vann til kuldetårn som skal forsyne snøkanoner. Dette skal sikre Østbyens stadig færre langrennshåp kortere vei til helårs skitrening. For å gi noen få et bedre tilbud, planlegges det å ofre Strindamarkas eneste lavtliggende, lett tilgjengelige friluftsområde for allmennheten. Fuglmyra skal rammes inn av asfalt. Det vesle skogholtet ved Steintrøa som både rådyra, fuglene og folk trekker til når skiløypene er i bruk, skal nå forbeholdes noen få.

Turgåere har pratet om hvordan minke slitasjen på Fuglmyra for å verne om planter og dyr. Kan man øke innsatsen som Strindamarkas Vel gjør, med å lage stier og lekeplasser på naturens premisser? Kan man bruke penger fra Miljøpakken eller grasrotmidlene Idrettsrådet disponerer? Hvordan legge bedre til rette for almen ferdsel, slik at de som trenger jevnere underlag uten asfalt eller støtte til nedsatt syn har området lett tilgjengelig? Vi vet idrett fungerer som sosialt lim de hektiske barneårene, spesielt for dem som risikerer å havne utenfor fellesskapet. Det er gøy å konkurrere, men go'fot-teorien er å løfte andre, ikke dele ut det største kakestykket til den ene. De fleste barn er ikke vinnerskaller, men deltar for fellesskapet og samholdet.

LES OGSÅ: Strindamarka, rett utafor stuedøra mi

Alle kan bli revet med av visjoner og store planer, men det er lov å endre kurs. Vi har fått ny kunnskap om krisen miljøet vårt er i. I kommuneplanens arealdel står det at «Rød strek skal ligge fast», men hvem er det som «ivaretar allmennhetens interesser» som Friluftsloven benevner i paragraf 22, når særinteresser gjør krav på fellesskapets goder? Hvem bestemmer over marka?

Vi kan bruke sunt bondevett og planlegge for at nye generasjoner skal ha en bærekraftig framtid. Jeg bøyer hodet for minnet av bestefar, småbrukeren som kjørte ut mat og ski til nabounger som manglet dette. Byen vår er tusen år, og vi har tid til å tenke oss om. Skal vi fortsatt kunne speile oss i hverandres øyne i lyset fra leirbålet?

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå