Kronikk:

Salmer fra et fastlegekontor

Aldri før. Er det ikke det alle sier nå? Aldri før har det vært så god stemning på kontoret. Det sies at kriser får frem det beste og verste i oss.

Saken oppdateres.

På vårt legekontor, og jeg har en mistanke om at det er noenlunde likt på de fleste andre kontor, har vi brettet opp ermene og stått på. Jeg føler meg overhodet ikke som noen hverdagshelt (da heller mannen min som er kokk, lærer og personlig trener for tre barn, og samtidige på jobb på hjemmekontoret sitt). Men vi rigger oss for en situasjon ulik alt annet. Vi må riste av oss vår vante pragmatiske, litt ubekymrede fastlegeholdning – om at det meste ordner seg, og at vi kjenner igjen en krise når vi ser den. Nå må vi være bekymret og rigide, og prøve å ligge i forkant.

LES OGSÅ: Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Det var nesten litt magisk. I løpet av to dager omorganiserte vi hele driften av legekontoret. Vi har jo ei stund vurdert om vi skulle begynne med videokonsultasjoner. Noen kontor har jo begynt for ei stund siden, mange har sittet litt på gjerdet. Vi har hatt litt naturlig skepsis til dette nymotens som de helprivate, ikke helt seriøse aktørene tjener seg rik på. Det beste er nå å ha pasienten fysisk på kontoret, se han i øynene uten skjermens filter - kjenne, lukte, føle. Og vil det ikke bli for lettvint for noen? Vil de ikke lure oss? Lettere verdikonservative hadde vi nok knadd denne deigen i uker til måneder før vi hadde bestemt oss.

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

To dager! Fredag den 13. var tre leger og to medarbeidere på jobb på kontoret, vi tok imot pasienter og spørsmål, skrev ut og håndtegnet plakater om hygiene og luftveisinfeksjoner, spritet hender og tær hvert femte minutt. Vi telte opp munnbind og smittevernsfrakker, fjerner alt stæsj fra venterom og kontorer. Vi booket om og sorterte alle avtaler slik at vi mandag var klar for videokonsultasjoner. En lege var i karantene og satt hjemme og ringte opp pasientene. To leger var i «back office» - ordnet avtale med leverandør av skypetjenester, kjøpte headsett, oppdaterte hjemmesiden vår («Velkommen! - ikke kom inn – ring på. Vent i bilen.») Det føltes som vi var en del av ei maurtues kollektive hjerne: Ikke at vi direkte kommuniserte via feromoner, lyd og berøring, men nesten - Vi delegerte oppgaver til hverandre og stolte på at alle valgte de beste løsningene – det var selvorganisering satt i system.

Ingen mandag morra blues - vi er oppe og går med videokonsultasjon!

Funker fra første pasient. Hun ligger bakover lent i sofaen og viser frem alle hakene sine. I bedring, men plages fortsatt med sine uforklarlige og uforutsigbare besvimelser, så vi blir enige om fortsatt 100 prosent sykemelding. One down. Nestemann filmer fra badet. Badet? Lite klær på. Humm … Å ja, kul i den ene testikkelen, det forklarer. Jeg fjernstyrer pasienten til å undersøke seg selv. Funker fint. Han er sporty.

Tredjemann har hårsveis som en middels punker. Feil person? Han jeg kjenner har sideskill og fudge i håret. Holder på å legge på, men nei da – rett fyr - bare litt mer avslappa fra hjemmekontoret, sjø.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Ei tror hun har brukket foten, blå og hoven, men jeg får henne til å gå frem og tilbake på stuegulvet, og til å ta ti knebøy. Klarer det fint. Litt uortodoks fremgangsmåte, men i dag får det holde som diagnostisk test på at ingen leggbein er brukket tvert av.

En filmer seg selv fra verksted, ligger under smøregrava. I kid you not. Forså vidt ingen forstyrrelser eller covid-19 der, men vi blir enige om at vi må dypdykke i angsten hans under litt andre, mer optimale forhold.

Ei ung dame har slitt med angst og depresjon over lengre tid, hun er gradert sykemeldt. Nå med hjemmekontor trigges ikke hennes sosiale angst. Vi friskmelder 100 prosent. Hurra for korona! (Neida, vi mener ikke det …) Men jeg må innrømme at jeg ler hjertelig når hun utbryter: «Ååhh ... Så deilig å kun være deprimert!». Det er jo fantastisk. For en innstilling!

Tristere er det med hun som snart skal amputere beinet. Hun går alene rundt i stua og øver seg på krykkegåing, slik at hun får øvd opp muskulatur i overkropp til etter operasjonen. Men til og med hun tar del i dugnaden. Litt morsommere da med han som kommer fra Bergamo i Italia og som – hvis han kjente skikkelig godt etter, var litt tett i det ene neseboret i går – og følgelig er redd for om han kunne være smittet av korona. Ved nærmere samtale kommer det frem at han ikke har vært hjemme på tre år ...

Jeg får kona til en mann til å undersøke hans brystkasse, vi blir enige om at han trenger en ultralydundersøkelse. Kanskje ikke helt evidence based, og vi skal nok ikke fortsette slik i all evighet. Men her og nå er det bra nok. Jeg tror faktisk ikke at noe glipper.

Stort og smått. Mange bekymring, mye humor.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Påfallende mange filmer seg selv nedenfra og opp. Har de ikke lært noe av ti år med selfies? Men ikke bare får vi sett x antall mer eller mindre flatterende trippelhaker, denne vinkelen gir også et unikt innblikk i folks hjem; det er nemlig en høyst interessant «overgangssone» der. Når man tar livmorhalsprøve av kvinner, er det denne sonen som er det mest interessante, den forteller oss om alt er på stell eller ikke. Jeg velger å bruke mitt kliniske skjønn til å gå så langt som å si at hos folk flest så er denne «tranformation zone» lagt til overgangen mellom vegg og tak. Man får nemlig et sjeldent godt bilde hva som foregår i de tusen hjem (Les: vis meg toppen av skapet ditt og jeg skal si deg hvem du er). For der står det ekstremt mye interessant: Julepynt (selvfølgelig), strikketøy, vindunker, skismurning, årganger med «Playboy», fonduesett (i originalinnpakning), gamle dvd-er, haugevis med fotoalbum, ti pakker havregryn (hamstring?), små håndvever, pastamaskiner. Hos noen ser man brettekanter, hos andre så absolutt ikke.

Noen har «Game of thrones»-plakater på veggen, andre Håkon Gullvåg trykk. Hjemmeværende barn turner i sofaen i bakgrunnen. Mannen lager kaffe på kjøkkenet. Merkelig intimt og ganske så fint.

Legekontorene har vist stor omstillingskompetanse. Men det har virkelig pasientene også! De tar disse forandringene over natten på strak arm. De er flotte, blide og positive. Mange er redde for korona, men ingen er vanskelige eller hysteriske. Det er som at alle forstår at dette er viktig; at felleskapet i maurtua er større enn summen av individene.

Keep calm and carry on.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå