Kronikk:

Sykehuspresten som har påskevakt ved St. Olavs hospital: Påske i koronaens tid

Smak på begrepet: Koronaens tid. Det er som en tidsepoke i en veldig fjern fortid i jordas fire tusen seks hundre millioner års historie, lenge før det fantes mennesker til.  Merkelig nok er det vår tid. 

Mer enn noen gang i vår generasjon, etterkrigsgenerasjonen, trenger vi å feire påske, skriver sykehuspresten. Bildet viser et laboratorium ved St. Olavs hospital, der de analyserer koronatester.   Foto: privat

Saken oppdateres.

Den kom fort: I løpet av noen uker. I historisk perspektiv kom den som lyn fra klar himmel. Koronaens tid herjer med oss på mange av livets områder; fysisk, psykisk, økonomisk, sosialt og ikke minst eksistensielt. En klok mann jeg kjenner, hovedprest ved St. Olavs hospital Øyvind Taraldset Sørensen, sier generelt at når det alminnelig blir satt under press, oppstår det en eksistensiell krise. En mer treffende karakteristikk av tiden vi nå opplever finnes neppe. Det er hevet over enhver tvil at det alminnelige, livet som vi kjenner det, blir satt under hardt og omfattende press i våre dager, og vi opplever en rystende eksistensiell krise.

Øyvind Brastein, sykehusprest ved St. Olavs hospital, skal tilbringe påska på vakt på sykehuset.  

Vi som likte å være sammen med folk, ta en tur til byen, gå på kafé, vi opplever at vi er på feil og forbudt sted når vi ikke orker å sitte hjemme lenger og drister oss en tur til byen. Folketomme gater møter oss. Det spennende, livgivende og sosiale byliv eksisterer ikke lenger. Livet som vi kjente det er borte. Nå tar vi ansvar for hverandre ved å være minst mulig sammen. Før var det motsatt. Vi blir oppfordret og formanet av helsemyndighetene til å være mest mulig hjemme. Det er vanskelig, for mennesket er et sosialt dyr.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Vi moderne mennesker benytter oss derfor flittig av såkalte digitale, sosiale medier. På internett finner vi en flora av slike medier: Facebook, Instagram, Snapshot, Messenger ... Alle som følger med i tiden, er kjent med disse. Digitale, sosiale medier har imidlertid fått mye nedlatende kritikk, kanskje med rette, for å ødelegge den gode samtale, nærhet mellom mennesker og det sosiale liv. I koronaens, hjemmekarantenenes og hjemmekontorenes tid er forholdet imidlertid motsatt. Digitale medier ødelegger i dag slett ikke det sosiale liv, men fremmer sosialt og profesjonelt liv i en grad som må betegnes som livsnødvendig.

Koronapandemien er imidlertid dessverre ikke noe dataspill. Den er hard virkelighet. Presset og trusselen øker. Mørketallene går opp; antall døde, antall innlagte, antall i respirator, antall registrert smittet. Vi har ikke lyst, men vi følger med på nyhetene. Det er vanskelig å la være. Tallene på verdensbasis som vi ønsker skulle gå ned går bare oppover, og vi blir i dårlig humør av det for å si det mildt. Mye går i feil retning. Vi leter etter lyspunkt. Tenk om tallkurvene ville flate litt ut eller kanskje gå litt ned. Vi klamrer oss fast til gode nyheter fra Kina om at antallet smittede er flatet ut og går tilbake i Wuhan og Hubei provinsen, pandemiens startsted og tidlige episenter. Sannelig er det en viss optimisme i Italia også, det land som har vært aller verst rammet i Europa. Ikke nok med det - nobelprisvinner og professor i biofysikk, Michael Levitt, hevder at pandemien vil gå over raskere enn mange tror. Han hadde rett i sine spådommer når det gjaldt Kina. Alle lyspunkter mottas med takk, selv om de er små.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

Alt er imidlertid avlyst, det være seg konserter, kino- og teaterforestillinger, festivaler, konfirmasjoner, Melodi grand prix. Til og med OL i Tokio er utsatt. Alle fotballkamper er også avlyst. Ergerlig nå som Manchester United var i siget. Det eneste som ser ut til å kunne gå av stabelen i disse tider, er påska. Kunne vi ikke like gjerne avlyse påska også? Det blir nemlig forbudt å samles i festlig lag og dra på hytta på fjellet, og alle alpinanlegg og hotell er stengt. Hva skal vi med påska da?

Kanskje forholdene da ligger til rette for å feire en mer from, kirkelig påske i år? Det også blir imidlertid vanskelig, for gudstjenestene i påska er avlyst. Det som imidlertid ikke under noen omstendighet kan avlyses er de to grunnfortellingene som påskehøytiden er forankret i. Den første er fortellingen om jødefolkets befrielse fra Egypt. Herfra henter vi ordet påske som er avledet av det hebraiske ordet pesach. Det minner om et hebraisk ord som betyr å gå forbi, og henspiller på historien om den dødsstraffende engel som gikk forbi jødenes hjem. Farao fikk skrekken, og jøden kunne dra hjem. Slik ble de, kort fortalt, et fritt folk. Jødene feirer påske hvert år til minne om utfrielsen fra Egypt. I en av disse jødiske påskefeiringene for nesten to tusen år siden skjedde den andre grunnfortellingen som vår påskefeiring er forankret i. Det er den for oss mer kjente fortellingen om et menneske hvis historie ikke slutter med døden, slik den gjør for alle oss andre. Fortellingen handler om noe som fant sted i Jerusalem; Jesu død og oppstandelse.

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Det aller meste er avlyst i koronaens tid. Midt i denne tiden kommer påska. Den kommer uansett hvilke forordninger Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og den norske regjering setter i verk for å beskytte oss. Det er umulig å avlyse påska. Begivenhetene som utgjør påskas kjerne har nemlig allerede funnet sted. Grunnfortellingene som er kjernen i påskehøytiden er fortellinger om frihet og liv mot alle odds. De handler om å ta frarøvet frihet tilbake og få livet i gave på nytt.

Er det ikke nettopp det kampen vår handler om i koronaens tid: Å ta frarøvet frihet tilbake og få livet i gave på nytt. Mer enn noen gang i vår generasjon, etterkrigsgenerasjonen, trenger vi derfor å feire påske. Det gjør vi på tross av at alt er avlyst, eller kanskje nettopp derfor?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå