Kronikk:

Jeg er så lei av å være miljøaktivist, men jeg kommer aldri til å slutte

Det hender at jeg får meldinger fylt med håpløshet, slitsomhet, sorg og skyld. Ikke fordi noe har skjedd, men heller tvert imot. Fordi ingenting har skjedd.

Etter streiken den 22. mars i fjor følte vi oss ustoppelige, vi hadde gjort det klart og tydelig: Fremtiden skapes nå, målene for 2050 må være oppnådd for å sikre vår og alles fremtid, derfor krever ungdommen handling. Men ukene gikk, og handling sto stille, skriver Hedwig Thiery Aresvik.   Foto: Kim Nygård (Bildet er tatt under klimatoppmøtet på Studentersamfundet tidligere i år.)

Saken oppdateres.

«Helt til den yngre generasjonen kommer i regjering. Og da er det for sent. Derfor jeg har gitt opp og mistet håpet.» «Jeg er så lei av å skulle kjempe for en fremtid jeg vil at andre og jeg skal få leve i.» «Jeg er så lei av å være miljøaktivist, men jeg kommer aldri til å slutte.»

Det er et knekkpunkt i det å kjenne at du har mistet motet, at det ikke lenger er noe håp igjen, at det du gjør ikke nytter. Men det er akkurat når det skjer at man må huske på, at håpet ikke er borte så lenge man bryr seg.

LES OGSÅ: Velkommen til midtnorskdebatt.no!

Etter streiken den 22. mars i fjor følte vi oss ustoppelige, vi hadde gjort det klart og tydelig: Fremtiden skapes nå, målene for 2050 må være oppnådd for å sikre vår og alles fremtid, derfor krever ungdommen handling. Men ukene gikk, og handling sto stille. Måneder kom og gikk, og handling gikk for sakte. Nå har et helt år gått, og fortsatt har ikke regjeringen vist stor vilje til å nå målene vi har satt oss. Fortsatt settes oljeinteressen før naturinteressene, fortsatt ofres matjorden til asfalt og bilhjul, og fortsatt tar ikke Norges regjering sitt rettmessige klimaansvar. Da er det lett å føle på håpløshet.

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg kan miste håpet når jeg har jobbet for en sak lenge uten å føle at det går fremover. Når et steg frem blir til tre steg bakover, og kampen blir som å danse en ufrivillig jenka.

Klimakrisen gir oss flere jobber og mindre forskjeller

Det er en vond følelse å kjenne på. Håpløshet. En følelse jeg som aktivist prøver å unngå fordi den er nedslående og krevende. En følelse jeg ikke har tid til fordi jeg skal være sterk og kjempe. Det virker i alle fall som om det er det man må gjøre som aktivist? Jeg spurte noen venner hva de kjenner på når de opplever håpløshet, og de svarte at de kjenner et vakuum i magen, apati, tomhet, skyldfølelse for at de ikke kommer på en løsning. Når jeg kjenner på håpløshet, føles det ut som om jeg er helt alene i verden. Med alle byrder hengende over meg, som presser på meg, og i meg. Det er en overveldende, altoppslukende følelse. Det er vondt å kjenne på den, og det gjør vondt å se andre føle på den. Men når jeg får disse meldingene om å kjenne på håpløshet, så er det ikke bare vondt. For de minner meg også på noe viktig.

LES OGSÅ: Økningen skaper en enorm usikkerhet for oss

Først og fremst minner meldingene meg på at alle bare er mennesker. Uansett hvor i livet vi er, hva vi gjør, eller hva vi engasjerer oss i, så er vi ikke mer enn mennesker. Å føle at det man gjør ikke nytter, er ikke en følelse av å tape, men heller et forslag om å finne en ny fremgangsmåte. Kanskje nytter det ikke for deg å rope i gatene, kanskje får du en følelse av at det nytter mer å skrive et leserinnlegg eller drive med politisk kunst. Eller kanskje er det ikke naturlig for deg å aksjonere, kanskje er det mer naturlig for deg å gjøre enkle kutt i hverdagen, eller snakke med venner og familie om hva man kan gjøre for å bidra i det større bildet.

For det andre minner meldingene meg på at ingen er alene om denne følelsen. Alle kan kjenne på følelsen av håpløshet på forskjellig vis. Men uansett hvordan man føler på at «tiden er ute», har vi den alle til felles. Da jeg begynte å engasjere meg i klima og miljøkampen, trodde jeg at alle miljøvernere måtte være tøffe i trynet. At ingenting skulle kaste oss av ballen, at vi tåler alt. Det er i alle fall det inntrykket jeg har fått av å se på andre aktivister. Men miljøvernere er ikke mer enn seg selv. Vi er mennesker, vi engasjerer oss, og da er det viktig å huske på, at av og til er det tungt å være miljøverner. Man kan faktisk ikke være tøff i trynet hele tiden, og det er helt greit.

LES OGSÅ: Massiv kritikk etter vedtak

Men det aller viktigste meldingene minner meg på, er at håpet ikke er ute. Senest den 24. april ble det streiket over 1200 steder i landet, til tross for at vi lever mitt i en pandemi. Det gir meg håp at små og store kan endre så mye, selv om vi bare er engasjerte mennesker som kjemper for miljøet. Det gir meg håp at jeg hver dag kan høre noen snakke om å redde fremtiden vår - og det gir meg håp når noen tør å snakke om at de kjenner på håpløshet.

Det gir meg håp når noen snakker om håpløshet, når noen tør å snakke om noe som har blitt et tabu-tema. Håpløshet er en følelse jeg selv ikke vil kjenne på, fordi jeg føler meg alene. Håpløshet er en følelse jeg ikke tør å snakke om, i frykt for å dele den videre. Men når jeg først snakker om håpløshet med noen, eller noen sender en melding om håpløshet til meg, er jeg ikke lenger alene. Det er ikke lenger meg og håpløsheten, men oss og en begrenset håpløshet. Derfor er det viktig at vi tør å snakke sammen om håpløshet og håp.

Selv om det kan kjennes ut som en evig utslitende jenka, er det ikke det. Alt er ikke kamp. Håpløsheten har et ansikt- den er ikke der for å skremme oss, men for å fortelle oss at vi ikke må gi opp. Vi kan kjenne på håp når vi innser at det er innenfor vår rekkevidde, når vi innser at vi kan klare det. Men hva vi kan klare er kun begrenset i vårt eget sinn. Av og til trenger jeg at noen sier tydelig ifra til meg om jeg har glemt noe. Som de miljøkampene vi har vunnet, eller det at håpløsheten er et redskap vi kan bruke, fordi håpløsheten egentlig er et grunnlag for å bygge seg opp. Så selv om det kan kjennes tungt og slitsomt ut å danse, må vi huske at vi er alle hverandres dansepartner. Sammen føler vi oss overveldet. Sammen løfter vi hverandre opp. Sammen fortsetter vi. Sammen er vi håp.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå