Er Norges innvandringspolitikk bærekraftig?

Livsløpskostnaden for én flyktning er beregnet til 16,4 millioner i 2013-kroner, ifølge SSB. Det betyr rundt 20 millioner i dagens verdi. Bare kvoteflyktningene har de siste fem årene pådratt Norge en kostnad på 270 milliarder. Er dette bærekraftig?

Daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug mottok utredning om innvandring og norske velferdsordninger fra Grete Brochmann i 2017. - Allerede i Brochmann-rapporten fra 2011 ble det uttalt at det ikke er «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort (...)», skriver kronikkforfatteren.   Foto: Gorm Kallestad

Saken oppdateres.

70 millioner er drevet fra sine hjem, og lever som flyktninger. I tillegg anslås antall migranter å være 250 millioner. Utover dette lever millioner i fattigdom og har dårlige levevilkår. Dette er en av vår tids største globale utfordringer. Norge har medansvar for å bidra i denne sørgmodige situasjonen, alene og gjennom internasjonalt samarbeid. Vårt mottak av flyktninger og asylanter er i dag ett av flere bidrag.

Vår innvandringspolitikk er et tema som er preget av polarisering og høy oppmerksomhet. Om Norge tar imot 1000 flyktninger eller 30 000 flyktninger, er imidlertid nokså betydningsløst i forhold til omfanget og kompleksiteten i den globale flyktning- og migrantsituasjonen. Likevel er det slik vi måler hjertevarme og solidaritet i Norge. Mer virkningsfullt er trolig en velfungerende verdensøkonomi, rettferdig handel og målrettet hjelp i nærområdene.

Sjekk ut: midtnorskdebatt.no!

En feilslått integrering kommer på tross av stor ressursbruk i 40 år, skriver Jarle Holberg. 

Sps politikk innebærer bedre kontroll med egne grenser og over hvor mange som kommer til Norge. Sp har tatt til orde for et mottak av 2000 kvoteflyktninger. Deretter skal FNs høykommissær for flyktninger vurdere om det skal komme ytterligere 1000 kvoteflyktninger til Norge, eller om resten av midlene til dette formålet skal gå til nærområdene. Sp er dermed det partiet som ønsker færrest flyktninger til Norge i 2020.

For Norge vil stor innvandring over tid gi betydelige samfunnsmessige ringvirkninger. Det er fastslått i Brochmann-utvalgene sine to NOUer, Velferd og migrasjon (2011) og Integrasjon og tillit (2017). Allerede i Brochmann-rapporten fra 2011 ble det uttalt at det ikke er «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner

LES OGSÅ: Ungdomskriminalitet: Det er grunn til bekymring, men ingen grunn til panikk

Samfunnsperspektivet, altså hvilke konsekvenser mottak av flyktninger og asylanter har for Norge på kort og lang sikt, blir lite fremhevet i den tabloide debatten. Til tross for at kunnskapsgrunnlaget for å stille flere fundamentale spørsmål omkring bærekraften i norsk innvandringspolitikk har styrket seg siden Brochmannsutvalgets første rapport i 2011.

  1. Ikke-vestlig innvandring pålegger Norge en tung finansiell byrde. Det foreligger beregninger fra SSB som viser at livsløpskostnaden for en flyktning antas å være ca 20 MNOK. Mottak av 3000 kvoteflyktninger (regjeringens årlige målsetting) koster altså 60 milliarder. Uansett parameter er dette en oppsiktsvekkende høy kostnad for ett års mottak av kvoteflyktninger. I tillegg kommer mennesker hit på andre oppholdsgrunnlag.
  2. Senest i en rapport fra SSB 14. mai i år, «Økonomisk integrering for innvandrere over tid», fremkommer det at yrkesdeltakelsen fra ikke-vestlige innvandrere er lav. Tilsvarende er uttak av NAV-ytelser og sosiale stønader høye.
  3. I en rapport fra SSB utgitt 3. september 2019 fremkommer det at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i 65 av 80 kriminalitetskategorier. Overrepresentasjonen inkluderer de groveste kriminalitetstypene: Drap og grov kroppskrenkelse, voldtekt, ran/utpressing og mishandling i nære relasjoner. Statistikken viser at andregenerasjons innvandrere har høyere kriminalitetsrate enn førstegenerasjon.
  4. I en fersk rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fra mai 2020, dokumenteres nedslående tall knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. I 2019 har det oppstått 535 nye saker, deriblant 11 tvangsekteskap og 16 tilfeller av gjennomført kjønnslemlestelse. 309 saker var knyttet til kontroll av bekledning og deltakelse på fritidsaktiviteter. Dataene fra 2019 innebærer en økning på 80 prosent i forhold til tallene fra 2018. Kunnskaps – og integreringsministeren og kultur- og likestillingsministeren har uttalt at mørketallene antageligvis er høye.

Ovennevnte statistikker er dels overlappende. Men vi får et tydelig bilde av at innvandringen påfører Norge meget store utgifter. Bak tallene skjuler det seg mange tragiske menneskeskjebner. Integreringen kan vanskelig betraktes som vellykket etter et innblikk i foreliggende empiri.

En feilslått integrering kommer på tross av stor ressursbruk i 40 år. En bekymringsverdig utvikling er at andregenerasjon innvandrere synes å ta med seg mange av de samme utfordringene som ligger hos foreldrene. Så finnes det mange positive unntak naturligvis, men på generelt grunnlag er integreringsresultatet nedslående. Med andre ord akkumuleres store samfunnsproblemer, og vi setter oss i en «integreringsgjeld» som allerede fremstår som særdeles krevende å håndtere. Dette bør få større relevans i enhver politisk beslutning om hvor mange innvandrere vi fortsatt kan ta imot, og hvorfra disse kommer.

LES OGSÅ: Foreldre i Lade barnehager til Adresseavisen: - De grove sakene går langt tilbake i tid

Bevilgningsnivået knyttet til innvandring må vurderes opp mot bevilgninger til pensjoner, helsevesen, eldreomsorg, skoler, politi, Nav-ytelser etc. Utledet av Brochmann I og II, er dette noe som vil fremtvinge seg enda tydeligere i fremtiden. Når det skal prioriteres mellom mange gode formål på statsbudsjettet, samt foretas en vurdering av Norges bidrag til den globale flyktningsituasjonen, må en derfor veie kostnaden med å gi opphold til en marginal andel av verdens om lag 70 millioner flyktninger til en svært høy pris i Norge, opp mot et alternativ der en hjelper mange ganger flere flyktninger i nærområdene for en langt lavere kostnad. På denne bakgrunn vil jeg mene at innvandringsliberale ikke har bedre moralske argumenter enn de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk, snarere tvert imot.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå