Kronikk:

Hvor ble det av Sara?

Etter å ha fulgt integreringsdebatten har jeg en mistanke om at jeg ikke er den eneste som trodde at det å lære seg et helt nytt fremmedspråk i voksen alder burde skje over natten.

Men jeg tar meg fort i det, for etter alle disse årene som gebrokken på heltid, ler jeg ikke så hjertelig lenger av mennesker som ikke mestrer fremmedspråket sitt hundre prosent, skriver kronikkforfatteren.  Foto: SHUTTERSTOCK ILLUSTRASJON

Saken oppdateres.

«Gjør det noe om vi snakker engelsk til hverandre?», spør min venninne Sara da vi skal til å bestille lunsj på en restaurant i Brussel. Det er en god stund siden vi møttes sist, så vi har mye å snakke om.

Sara var en av de første venninnene jeg fikk på fremmedspråket mitt, fransk, etter at jeg immigrerte til Belgia for sytten år siden. Da jeg ankom dette flate landet midt i Europa, kunne jeg ikke mange frasene på språket jeg gledet meg til å snakke flytende fordi jeg syntes det var så vakkert.

Heldigvis var jeg såpass naiv den gangen, at jeg ikke ante hvor mye tid og krefter som skulle til for å lære tilstrekkelig for å kunne skravle uanstrengt om løst og fast i hverdagen.

LES OGSÅ: Derfor bidrar fordommer til økt arbeidsledighet

Etter å ha fulgt integreringsdebatten med lykt og lupe i alle disse årene, har jeg en mistanke om at jeg ikke er den eneste som trodde at det å lære seg et helt nytt fremmedspråk i voksen alder burde skje over natten.

Sara var en av de få menneskene den gangen som orket mitt selskap der jeg gebrokkent snublet av gårde i ulendt, fremmedspråklig terreng. Hun lot meg fullføre setninger som ikke hadde noen mening, supplert av entusiastisk nonverbal kommunikasjon via ivrige hender og lite flatterende grimaser, og hun gjettet seg stort sett frem til essensen av det jeg prøvde å si. I dag er jeg dypt takknemlig for at hun gadd, for slik lærte jeg etter hvert det nye språket mitt.

«Jeg må forbedre engelsken min,» forklarer hun videre, «for jeg er nødt til å bruke det oftere i jobben etter jeg ble forfremmet». Det er selvfølgelig helt i orden for meg, for selv om jeg er så godt om flytende i fransk etter alle disse årene, så betyr det å kunne snakke engelsk likevel at jeg kan slappe mer av i samtalen. Det var i hvert fall det jeg trodde.

LES OGSÅ: Hjerteløst tilbud til minoritetsspråklige elever i VGS

Da jeg har oppdatert Sara om meg og mitt, begynner hun å fortelle hva som har skjedd i livet hennes siden sist. Hun snakker sakte, leter etter ord, og snubler i dem. Aksenten på engelsken hennes gir meg assosiasjoner til den populære tv-serien ‘Allo ‘Allo! på åttitallet. En av hovedgrunnene til at vi lo så godt av denne serien, var at medspillerne snakket engelsk med en komisk, fransk aksent, og jeg må anstrenge meg litt for ikke å dra på smilebåndet. Sara kunne sklidd rett inn i baren til René og vært akkurat like festlig som resten av gjengen.

Men jeg tar meg fort i det, for etter alle disse årene som gebrokken på heltid, ler jeg ikke så hjertelig lenger av mennesker som ikke mestrer fremmedspråket sitt hundre prosent. Jeg vet hvor mye arbeid og tålmodighet som ligger bak den komiske aksenten, for ikke å glemme hvor sårbar og maktesløs man ofte føler seg i språklæringsprosessen.

Du er et voksent menneske, med et voksent menneskes tanker og følelser, og disse må du i en lang periode uttrykke med samme språknivå som et lite barn. Det er både ydmykende og isolerende, men du kommer ikke i mål med mindre du godtar at det er slik det må være i den tiden det tar å mestre et nytt språk.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Sosiolingvistisk forskning viser at gebrokne mennesker ofte blir sett på som mindre kompetente, mindre intelligente og mindre utdannet, noe jeg fikk føle på kroppen da en tidligere belgisk bekjent artikulerte sakte og tydelig hvordan jeg måtte sette koppen min inn i min egen oppvaskmaskinen før jeg i det hele tatt hadde rukket å vise henne at jeg faktisk var kapabel.

Sara unnskylder seg gang på gang, ler av seg selv der hun forsøker å fortelle om datterens ettårs dag, mannens nye jobb og morens helse. Jeg har kjent henne i ti år, og hun er ei av de smarteste og mest oppegående kvinnene jeg kjenner, men nå er personligheten hennes plutselig redusert til en sånn som vi ler godt av i komiserier på tv.

Jeg kommer til å tenke på en scene i tv-serien Modern Family hvor colombianske Gloria krangler med ektemannen, Jay, og strever med å uttale ordene korrekt på engelsk. Da Jay småflirer av den komiske uttalen hennes, svarer hun (fritt oversatt) noe jeg tror majoriteten av oss fremmedspråklige har tenkt mange ganger i løpet av språklæringen:

«Vet du hvor frustrerende det er å oversette alt i hodet mitt før jeg sier det? At folk ler meg opp i ansiktet fordi jeg strever med å finne de riktige ordene? Vet du egentlig hvor smart jeg er på spansk?!»

Og det slår meg der jeg sitter, at hadde jeg ikke kjent Sara ville jeg ikke forstått hvor smart og oppegående hun er på morsmålet sitt. Jeg ville muligens sett litt oftere på klokka i løpet av lunsjen og funnet på en unnskyldning for å dra derfra tidligere, for jeg innrømmer det lett: Det er slitsomt å omgås gebrokne mennesker. Men samtidig vet jeg jo av personlig erfaring at det å være den gebrokne tar det å være sliten opp til et helt annet nivå det snakkes altfor lite om.

Jeg var heldig som møtte mennesker som var villige til å gå den ekstra mila for å bli kjent med meg mens jeg var på mitt mest gebrokne, det gjorde underverker for integreringen min, for slik lærte jeg omsider språket. Og slik ble de kjent med den egentlige meg. Nå er det min tur å gjengjelde tjenesten, slik at de som blir kjent med Sara på engelsk ikke går glipp av den fargerike personligheten hennes på fransk.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå