Kronikk:

Bekymret for kollegaens alkoholvaner?

Jeg ønsker meg et arbeidsliv som forstår hvilken enorm mulighet som ligger i arbeidsforholdet til å forebygge eller ta tak i en avhengighet, skriver Marit Kjeldstad ved Blå kors.  Foto: VICTOR FRAILE/Reuters

Saken oppdateres.

Siden tidenes morgen har en aldri så liten rotbløyte funnet sted knyttet til ritualer som høsting og fruktbarhet, fredagstaco, lønningspils, bryllup og lignende, og ofte til stor glede, - og menneskeheten består. Men det er viktig i disse koronatider å prate om vår stadig mer hverdagslige omgang med alkohol i problematiske ordelag. Alkoholen har alltid vært der, med en forventning om at den tåler vi! Å prate om avhengighet er fortsatt et tabu.

I koronaens tid har ritualene falt bort for mange. Med hjemmekontor stempler man ikke ut klokka 16, har ståplass på bussen, og rasker sammen en wok før fotballtreningen eller pianotimene til junior. Kanskje jobbes det på kvelden etter ungene har lagt seg. Helga er ikke nødvendigvis like fremtredende.

LES OGSÅ: Eksplosiv vekst i polsalget langs svenskegrensen

Fravær av rammer kan gjøre det lettere for mange å ta et glass til tider som ellers ikke er vanlig. Litt nipping til glasset mens laptopen lyser på spisebordet. Utfordringene på hjemmebane kan ha blitt mer fremtredende, eller ensomheten mer påtrengende. Et umerkelig økt alkoholkonsum oppleves som en lindring for stress, bekymringer, og andre smerter, og byr samtidig på et lite stemningsløft, og kanskje en falsk lovnad om at alt går bedre nå. Midt i denne rammeløse døsen kan det ubemerket utvikle seg en avhengighet. Dette må vi snakke om. Nå!

LES OGSÅ: Bryggerisalg av sterkøl bryter med EØS-avtalen

Jeg er behandler i poliklinikken og rådgiver på Blå Kors Lade Behandlingssenter, og jobber hovedsakelig ut mot arbeidslivet. Jeg har truffet flere som har kommet til et veiskille, der valget, eller det indre slaget, står mellom jobben eller rusen. Noen har allerede tapt både familie og venner. Mange kommer i behandling først når arbeidsforholdet er opphørt på grunn av at fraværets årsak er «avslørt», eller de har blamert seg ved flere uheldige hendelser. Da har gjerne avhengigheten ulmet en god stund, observert og kommentert av kolleger med hviskende stemmer.

Det er fortsatt et tabu å snakke om avhengighet. Kan det skyldes at vi liker å ta oss en fest? Vi vil ikke at festen skal bli ødelagt av moralsk pirk eller dårlig samvittighet? Og de fleste av oss vil ikke være den eneste som drikker, eller den eneste som ikke drikker! I sosiale lag forventes det ofte at det drikkes alkohol. Spørsmål om hvorfor man ikke drikker, eller oppfordring til drikking er ganske vanlig, muligens velmenende, men så avgjort et uheldig og utbredt fenomen i norsk selskapsliv.

LES LEDEREN: Lokale bryggeri bør få selge litt sterkere øl

Det er ikke alltid like lett å velge bort alkoholen, og er man avhengig, blir det enda vanskeligere når oppfordringen fra de andre er mer et press enn et spørsmål. Etter hvert blir det vanskelig å skjule en avhengighet. Når festen nok en gang ender med blamering på en eller annen måte, er det mange vitner som blir tause. Å anta at noen har problemer er så skummelt, fordi vi er redde for å ta feil. Så når mistanken er der, hviskes det. Tidligere kollega og psykologspesialist Trond Andreassen beskrev det så fint da han sa: «Alkohol er de voksnes leketøy. Det er ikke så populært å snakke om baksiden av medaljen» i artikkelen Rusen som rammer alle, Adressa 28.12.2015.

Avhengighet er så skamfullt at jobb og hjem gjerne ryker før noen får hjelp. Noe så unødvendig!

LES OGSÅ: Barn selv forteller om de tøffe virkningene av fattigdom de må skjule

I 2020 vet vi at rusen ikke nødvendigvis er fest, at den ikke nødvendigvis knyttes til ritualer, men for noen, representerer en flukt fra noe vanskelig. Der rusen har tatt kontrollen, er løsningen i ferd med å bli problemet.

Pasienter på St. Olav blir rutinemessig spurt om rusvaner i nyere tid. Det er fordi vi vet at rusvaner kan ha stor betydning for somatisk helse; hvorfor man har havnet i sykesenga, og betydningen for postoperative forløp. Men hvorfor må vi havne på sykehus for å få spørsmålet? Vi vet at enkelte arbeidsgivere spør allerede i ansettelsesprosessen om forhold til rus og alkohol. Det er vel ikke mange som ville lagt kortene på bordet i en intervjurunde om de hadde et problem, men arbeidsgiver har markert noe. Problemstillingen er satt på agendaen!

Når arbeidstakeren kommer slukøret på jobb med cap’en godt dratt ned over ørene, med solbriller og høye skuldre etter å ha blamert seg ved lønningspilsen, har du åpnet for å ta den viktigste dialogen som arbeidsgiver. Du har gitt deg selv grønt kort til å agere, og å si noe om din bekymring. Først og fremst er dette medmenneskelig omsorg, men én enkel intervensjon kan vekke en bevissthet som medfører endrede alkoholvaner for den det gjelder.

Jeg ønsker meg et arbeidsliv som forstår hvilken enorm mulighet som ligger i arbeidsforholdet til å forebygge eller ta tak i en avhengighet. Det skjer ikke gjennom et avholdent arbeidsliv, men med økt kunnskap om, og forståelse av avhengighet, en erkjennelse om at avhengighet finnes i arbeidslivet, og viten om hva tidlig intervensjon kan medføre. Ikke vent på bevis, våg å bry deg! Snakk høyt om avhengighet i arbeidslivet! Dette er ikke mindre aktuelt etter koronaens utbrudd.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå