En verden uten atomvåpen er mulig

Lysglimtene fra bombene over Hiroshima og Nagasaki varslet om en destruktiv kraft ulik alt menneskeheten kjente til på den tid. Nå, 75 år senere, svir etterbildet fortsatt i verdens øyne.

Bilde tatt av det amerikanske luftforsvaret da bomben eksploderte over Nagasaki i Japan.   Foto: AP

Saken oppdateres.

Den 6. august 1945 slapp et amerikansk fly atombomben «Little Boy» over den japanske byen Hiroshima. Tre dager senere ble «Fat Man» detonert over Nagasaki. De to bombene tok livet av en kvart million kvinner, menn og barn. De som overlevde fikk navnet hibakusha. De skulle aldri unnslippe helt. I lang tid møtte de alvorlig diskriminering i det japanske samfunnet. Etter hvert ble det klart at de også risikerte livstruende helseskader flere tiår etter angrepene. Røde Kors-sykehusene i Hiroshima og Nagasaki behandler fortsatt hibakusha for strålingsrelatert sykdom.

I stedet for å anerkjenne det nye våpenets grusomhet, valgte supermaktene å videreutvikle det med tilsynelatende ubegrenset iver. Resultatet ble et livsfarlig våpenkappløp som har påført ubotelig skade på mennesker og miljø.

Et av ofrene for bomben over Nagasaki.   Foto: AP

Ofre i fredstid. Atomvåpen har senere ikke blitt brukt i strid, men de har blitt brukt. Etter de første forsøkene i juli 1945 er det blitt gjennomført over 2000 prøvesprengninger. Over fem hundre av disse har vært atmosfæriske eksplosjoner som har spredt radioaktivt avfall over store områder. I Kazakhstan ble flere hundre tusen sivile utsatt for svært høye strålingsnivåer, med livslang økt risiko for kreft og andre sykdommer som resultat. Stillehavsøyer ble ubeboelige etter prøvesprengningene ved Bikini-atollene. I Norge har man sett økte strålingsnivåer og helseskader etter Sovjetunionens prøvesprengninger over Novaja Semlja.

Sjekk ut: midtnorskdebatt.no!

Den begrensede prøvestansavtalen fra 1963 gjorde i hovedsak slutt på atmosfæriske prøvesprengninger, selv om enkelte land fortsatte med slike tester fram til 1980-tallet. Fra 1996 forbyr den fullstendige prøvestansavtalen (CTBT) alle prøvesprengninger, men dessverre har Nord-Korea, USA og Kina ennå ikke sluttet seg til avtalen. Nord-Korea har som kjent nylig foretatt flere prøvesprengninger med atomvåpen, og amerikanske myndigheter har i vår vurdert å gjennomføre nye prøvesprengninger.

Ødeleggelsene etter bomben over Hiroshima.  Foto: Anonymous/Reuters

Atomvåpenforbudet gir håp. Mot slutten på den kalde krigen var det på politisk hold en viss tro på at det var mulig å fjerne alle atomvåpen, og det ble også en tid fart i nedrustningssamarbeidet mellom USA og Russland. Mens det i 1985 fantes over 60 000 kjernefysiske stridshoder i verden, er tallet nå 13-14 000. De fleste er imidlertid flere titalls ganger mer ødeleggende enn bombene som falt over Hiroshima og Nagasaki.

Nedrustningsarbeidet stoppet dessverre opp, avtaler ble brutt, og atomvåpenstatene viser nå mer interesse for å modernisere og videreutvikle sine arsenaler enn å bygge dem ned. Behovet for å komme tilbake på rett spor var bakteppet da regjeringen Stoltenberg II i 2013 inviterte til den første interstatlige konferansen om humanitære virkninger av atomvåpen. Konferansen ble på mange måter starten på veien mot FNs atomvåpenforbud som ble vedtatt med stort flertall i 2017.

LES OGSÅ: IS er borte - men jesidiene lider fortsatt

Nedrustning må bli et løfte, ikke et ønske. Norge valgte å stå utenfor både forhandlingene og avstemmingen om FNs atomvåpenforbud. Man fryktet åpenbart at støtte til et forbud vil føre til dårlig stemning i Nato. For selv om det var en Stoltenberg-regjering som tok initiativ til Oslo-konferansen, var det også Stoltenberg, generalsekretær i Nato, som nylig kom med et varmt forsvar for Natos atomvåpenstrategi; en strategi som blant annet innebærer vilje til førstebruk av atomvåpen.

Både Nato og den norske regjeringen hevder at de ønsker en verden uten atomvåpen, men de viser ikke veien dit. Enkeltmedlemmer i alliansen bruker svimlende summer på modernisering av sine stridshoder. Den Internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen (ICAN) har beregnet at i 2019 alene ble 72,9 milliarder dollar – ca. 650 milliarder norske kroner – brukt på atomvåpen. USAs atomvåpenprogram står for omtrent halvparten av beløpet. Mye penger har gått til en videreutvikling av B61-bombene som i dag er utplassert i Belgia, Nederland, Italia, Tyskland og Tyrkia. USA vil oppgradere dem til en ny utgave som blir mer anvendelig, og dermed også farligere. Planene har blåst nytt liv i debatten hos våre nære allierte om hvorvidt de fortsatt ønsker å akseptere amerikanske atomvåpen på deres jord.

LES OGSÅ: Fredsprisen er åpenbart velfortjent

Folkeretten viser vei. FNs forbudsavtale mot atomvåpen trenger ikke støtte fra Norge, eller for den saks skyld fra noen av atomvåpenstatene, for å bli en del av folkeretten. Det er bare et spørsmål om tid. Avtalen mangler i dag kun 10 av 50 ratifiseringer for å tre i kraft som gjeldende internasjonal lov, et mål som godt kan bli virkelighet i løpet av ett til to år.

Da Norge i sommer ble valgt til FNs sikkerhetsråd, uttalte statsminister Erna Solberg at «Folkeretten og menneskerettighetene vil ligge til grunn for vårt arbeid.» Når det internasjonale forbudet mot atomvåpen trer i kraft, vil respekt for folkeretten måtte innebære utfordrende samtaler med Norges Nato-allierte.

Atomvåpen er masseødeleggelsesvåpen som må forbys på linje med kjemiske og biologiske våpen. Atomvåpenstatene har argumentert med at atomavskrekking skaper fred. Da er det betimelig å tenke på ofrene for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. De to augustdagene for 75 år siden skapte ikke annet enn skrekk og død. Flere av de overlevende har viet sine liv til å utrydde våpenet som sprengte byene som var deres. Det må aldri bli flere hibakusha. Først når atomvåpen avskaffes kan den visjonen bli virkelighet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå