Som drosjesjåfør møter jeg ofte passasjerer som sliter i livet eller som opplever vonde øyeblikk. Og ofte vil de gjerne snakke om det.

Slike samtaler gjør det givende å være drosjesjåfør - og noen ganger kan jeg kanskje også utgjøre en forskjell. Som folkevalgt medlem av bystyret er slike samtaler viktige: De gir meg en langt bredere forståelse av hvilke utfordringer mennesker i byen vår har, enn det jeg får gjennom mitt vanlige nettverk. Dermed tror jeg at jeg også blir bedre i stand til å treffe gode beslutninger. Her er noen av de korte historiene, som jeg også har delt med mine venner på Facebook de siste fem årene. Jeg skriver dem ned når vakta er over.

- Kjør meg til DPS

- Det er vondt å være i psykiatrien.

- Men det er i hvert fall bra du får hjelp, sier jeg.

- Bare så synd det har gått så mange år uten at de finner ut hva som er galt.

Jeg har ingen kommentar til det.

- Jeg har lyst til å ta en tur hjem i leiligheten. Kjør meg dit.

Litt tid går.

- Nei jeg må til DPS. Sist jeg besøkte leiligheten, holdt jeg å ta livet av meg.

Pause.

- Nei, kjør meg hjem. Kan du være med meg opp? Du er vel ikke en sånn farlig mann?

Så jeg blir med opp. Hun henter noen småting som hun sannsynligvis ikke trenger. Og etter ti minutter går vi ned til bilen igjen.

- Det gikk bra.

- Synes du jeg er rar?

- Ja, men vi kan vel alle være rare iblant, svarer jeg og kjører henne til DPS.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

***

Hun satte seg inn i drosjen.

- Jeg har kjærlighetssorg. Og det er så jævlig vondt. Har du noe musikk?

Jeg satte på P8 og hun skrudde opp volumet. For høyt. Men jeg synes hun måtte få viljen sin. Så begynte hun å danse i forsetet.

- Kan du kjøre innom bensinstasjonen? Jeg må ha snus.

Det gjorde jeg naturligvis. Men hun ble sittende i bilen til den romantiske melodien var ferdig. Så kom hun tilbake til drosjen og ga meg en baguett og en flaske solo.

- Jeg er snill, sa hun.

- Men ikke familien min.

Så kjørte jeg resten av turen.

***

Jeg er litt rar, sier hun først.

Så kommer det.

- Samboeren min slår meg.

- Det høres ikke bra ut. Hva gjør du med det da?

- Jeg går nå litt imellom.

Jeg skjønner ikke helt hva hun mener.

- Sist måtte jeg fikse to tenner.

- Jeg synes du skal forlate ham, sier jeg.

- Jeg forstår ikke hvorfor folk skal bruke vold mot hverandre, kommer det fra henne.

- Menn som bruker vold mot kvinner er svake, sier jeg. Han tyr til vold fordi han ikke kan hevde seg på annet vis. Du må forlate ham!

Hun sitter stille en stund før hun tar meg i hånda og forlater drosjen.

Hun fortjener bedre.

Midtnorsk debatt: Du trodde økonomien var grei. Helt til dere ble skilt og ubehagelige hemmeligheter kom for en dag

***

Hun var rundt 30 og satte seg inn i forsetet.

- Har du mistet noen som var nær deg, spurte hun etter en stund.

- Jeg har mistet min far.

- Er det fortsatt vondt?

- Jeg tenker fortsatt på ham nesten hver dag. Men det er ikke vondt. Det er 20 år siden.

- Jeg mistet min bror for ett år siden. Og det er forferdelig vondt.

Så begynte hun å gråte stille.

- Jeg ønsker ikke sympati.

Jeg sa ingenting. Da vi kom frem, begynte hun å rote i veska si etter Visa-kortet, men hadde tydelig tankene et annet sted.

Det gikk noen minutter. Så fant hun kortet. Betalte. Snudde seg og ga meg en klem.

Det føltes godt.

Midtnorsk debatt: Den følelsen, når ferjemannen tar oss ut av køa

***

Da drosjebestillingen tikker inn, kjenner jeg igjen navnet på kunden. Den eldre, spinkle og skrøpelige kvinnen er klar i hodet. Som vanlig på denne tiden skal hun kjøres fra sykehjemmet og hjem til leiligheten sin ikke så langt unna.

Jeg vet at hun ønsker at jeg skal kjøre en snarvei og at jeg skal kjøre slik at hun kommer ut av bilen på samme side hvor inngangen til blokka er. Hun har både rullator og stokk. Jeg vet at hun vil at jeg skal bære rullatoren opp i andre etasje og stille den mot veggen til venstre for døra hennes. Jeg vet også at hun trenger støtte bort til inngangsdøra og at jeg skal låse opp døra for henne. Dessuten vet jeg at den automatiske døra vil begynne å slå igjen før hun har kommet inn, slik at jeg må passe på å holde den igjen. Så vet jeg at hun skal sjekke postkassa før hun på egen hånd tar seg opp til leiligheten og inn.

Om få år får vi selvkjørende biler. Sikkert selvkjørende drosjer også. Men alt kan ikke erstattes av roboter.

Midtnorsk debatt: Heller en megler som forteller gladnyheter enn nyheter om boligskatt

***

Jeg hadde lastet inn bagasjen, fire bærenett med øl.

- Er du i julestemning du, da, sjåfør?

- Ikke ennå, svarte jeg.

- Ikke jeg heller. Nå skal jeg hjem og drikke meg full. Jeg skal ikke bli edru før på julaften, svarte damen, som ellers var opptatt av at jeg fikk feire jul på en god måte.

Ikke alle har det like bra i jula.

***

Han sto og hvilte eller sov på taxiholdeplassen. Hodet hvilte på en barnevogn som var lastet opp med flyttelasset. Den slitne mannen var nok i 20-årene, men så eldre ut. Han var høflig, slik de fleste som sliter med rus er.

Da jeg hadde kjørt ham til den nye leiligheten, begynte han å telle opp småpenger for å betale. Turen kostet bare 128 kroner, men han manglet likevel noen kroner.

- Jeg skylder deg ti kroner, er det greit?

- Det er greit, svarte jeg.

- For jeg vil se deg igjen, sa han, før han forlot drosjen.

***

Det er mørkt der hun setter seg i taxien. Så jeg ser henne ikke, men hører at hun er ung, og ikke fra Norge, selv om hun snakker norsk.

Hun snakker med venninna si i telefonen, og jeg forstår at hun kommer fra Sørøst-Asia. Etter en stund begynner hun å gråte.

- Unnskyld at jeg gråter i bilen din.

Det går bra, sier jeg.

- Kjæresten min sier at jeg ikke får ta taxi med somaliske sjåfører. Men de er jo mennesker. Jeg er også utenlandsk. Vi er alle mennesker. Kjæresten min er full, så jeg drar til venninna mi.

Underforstått: Kjæresten er ikke så hyggelig, da. Jeg kjenner at jeg blir sint på hennes vegne.

Å kjøre drosje er mye mer enn å kjøre folk fra A til B.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter