Elektrifisering kan true natur og klima

Begrenset elektrifisering er bra for miljøet, men i stort omfang trues natur og klima. Hver for seg kan tiltak se bærekraftige ut. Men hva med summen av tiltak?

Den totale økningen i kraftbehov for elektrifisering av transport, olje- og gassplattformer, datasentre og industri må legges til grunn for en vitenskapelig etterprøving av om premissene for bærekraftig elektrifisering fortsatt er til stede, skriver kronikkforfatter. Bildet viser Johan Sverdrup-feltet i 2017.   Foto: Nerijus Adomaitis

Saken oppdateres.

Den totale økningen i kraftbehov for elektrifisering av transport, olje- og gassplattformer, datasentre og industri må legges til grunn for en vitenskapelig etterprøving av om premissene for bærekraftig elektrifisering fortsatt er til stede.

Sintef tar tak i utfordringene i tiden. FNs bærekraftkriterier skal følges innen forskningen. For min del på energiområdet, for å opprettholde kvaliteten på bensin og diesel, utvikle metoder for produksjon av biodrivstoff og hydrogen fra fossilt og fornybart råstoff. Vi bidrar til gode forbrenningsegenskaper og bedre miljø. Bly er borte, svovel og nitrogen redusert til lave nivåer. Da gjenstår CO2 som erkjent klimaproblem. For biodrivstoff bruker vi råstoffer som ikke er i konflikt med matproduksjon eller gir såkalte indirekte effekter fra bruk av land-jord. Avfall fra industri og husholdninger kan utnyttes i en sirkulær økonomi. Katalytisk teknologi for integrering av fornybare råstoffer i raffinerier utvikles. Gjort riktig kan dette redusere CO2-utslippene i transport. For hydrogen fra for eksempel naturgass utvikler vi materialer og prosesser med lavest mulig energitap med separasjon av eksempelvis CO2.

Rune Lødeng er seniorforsker i Sintef Industri – Prosessteknologi – Kinetikk og Katalyse 

Les også: Hele vindkraftregimet må forandres

Men, elektrifiseringstrenden har også nådd forskningen innen industriell prosessteknologi. Det krever at «kartet og terrenget» for kraftproduksjon, premisser og faktisk CO2-utslipp, vurderes grundig. Samfunnet rir på en bølge der alt skal erstattes med elektriske løsninger, transport, plattformer, industri, i tillegg kommer krypto-datasentre. Et økt kraftbehov på formidable 30-50 TWh forventes i Norge de neste 20 årene. EUs uttalte strategi er å erstatte transport og naturgass (2000 TWh) med hydrogen, grønt elektrisk produsert.

Premisset som sentrale aktører uforbeholdent legger til grunn er «nullutslipp». Omfanget og påberopte globale klimaeffekter fordrer derfor at konsekvensene av premisset må etterprøves vitenskapelig i et forholdsmessig stort nok system. Det er ingen selvfølge at elektrifisering er klimavennlig. I år med velfungerende global økonomi, som 2018, økte globale CO2-utslipp med 1,7 prosent. To tredjedeler av økningen kom fra kraftproduksjon. Kullkraft alene sto for ca. 30 prosent av totalutslippet. Aldri har verden brukt mer kull enn i vår tid.

Les også: Nei – vindkraften krever ikke 1760 km2 areal

Innen ACER, der Norge deltar, har det ingen betydning hvor kraften produseres og brukes. En marginalkraft-vurdering gir karbonavtrykket fra en økning i kraftbehov (dCO2/dTWh). Marginalkraften er den kraften man ikke ønsker å bruke på grunn av pris og stort CO2-avtrykk, men som fysisk brukes fordi ingen annen kraft er tilgjengelig selv når balansekraften har dekket døgn- og sesongvariasjonene. Den øker/minker med forbruket og varierer med det gjennomsnittlige elkraftforbruket. Balansekraften må ta opp døgn- og sesong-svingningene i sol-/vind- og vannkraft. Behovet for dynamisk balansekraft øker med mengden sol/vind i systemet. Kullkraft sammen med gasskraft dekker opp langsomme svingninger.

Les innlegget: Tina Bru må koble vindkraft på normal arealforvaltning

Eksemplifisert for elbil-transport, karbonavtrykket fra kullkraft på ca. én kilo CO2/kWh og forbruk på 2,5 kWh/mil til forflytning gir et CO2-utslipp på 2,5 kilo CO2/mil. For en fossilbil er utslippet rundt 1 til 1.2 kilo CO2/mil, langt lavere. Når naturgass blir marginalkraft, vil utslippene bli sammenliknbare. Dagens og fremtidige klimautslipp må ses i lys av hva som er marginalkraft. Ny fornybarkraft i ACER, typisk 40 TWh/år, må derfor først brukes dedikert til utfasing av kull (710 TWh) og ikke til økt elforbruk. Økt forbruk vil gjøre at store naturinngripende utbygginger virker mot sin påståtte hensikt. Etter utfasing av kull tidligst 2040, vil naturgass (ca. 663 TWh i dag) dekke differansen mellom forbruk og fornybar kraftproduksjon. Kvotesystemet har bestemmelser som gjør at det alltid vil være nok CO2-kvoter til å sikre EUs konkurranseevne og stabilitet.

LES OGSÅ: Vindkraft, følelser og fakta

Nullutslipp som premiss bryter sammen når tiltakene er store («TWh»). Da øker CO2-utslippet fordi reduksjon av et nasjonalt utslipp medfører ett større globalt utslipp. Resultatet er helt motsatt av det som hevdes. Konsekvens- og risikovurderinger må ta hensyn til totalomfanget. Det er tid for å ta en pust i bakken, bygge tillit, og utvikle faglig holdbare overordnede premisser videre. For mye av det gode virker inntil videre dessverre mot sin hensikt.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå