Internasjonal lærerdag:

Kjære politikere: Ikke mer styring, mål og tester!

Mange lærere kjenner i dag på et ytre press om å undervise med utgangspunkt i evidensbaserte metoder og teknikker, rettet mot områder elever blir testet i, som nasjonale prøver. Gi dem heller mer profesjonell frihet!

Min påstand er at den profesjonelle friheten nå er under press. En grunn er at vi har glemt hva undervisning egentlig handler om, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbildet er fra en tidligere reportasje i Trondheims-skolen.   Foto: Morten Antonsen (arkiv)

Saken oppdateres.

Utdanning og en sterk lærerprofesjon er et viktig tema for FN. Verdens lærerdag markeres 5. oktober for å rette oppmerksomheten mot lærerens unike rolle og styrke lærernes anerkjennelse og status. Et viktig dokument i denne sammenhengen er Recommendation concerning the Status of Teachers. Verdens lærerdag markerer at UNESCO og ILOs underskrev dette dokumentet 5. oktober 1966. Et sentralt punkt markerer nødvendigheten av lærerens profesjonelle frihet. Med dette siktes det til at siden lærere er særlig kvalifisert til å vurdere hvilke undervisningsformer, metoder, innhold og hjelpe/læremidler som passer for deres elever, bør de gis en avgjørende rolle når disse skal bestemmes. En slik autonomi og frihet er en forutsetning for den profesjonelle lærer. Min påstand er at denne formen for profesjonell frihet nå er under press. En grunn er at vi har glemt hva undervisning egentlig handler om.

LES OGSÅ: Nasjonale prøver: Iveren etter gode resultater har sin pris

Det er i dag mange lærere som kjenner på et ytre press om at undervisningen bør, eller kanskje tydeligere uttalt skal, gjennomføres med utgangspunkt i evidensbaserte metoder og teknikker - metoder som noen «eksperter» har utviklet - som «virker» og har «effekt». Flere av disse metodene og teknikkene er rettet direkte inn mot områder elever blir testet i, som for eksempel nasjonale prøver i engelsk, lesing og regning. Utgangspunktet for mange av disse metodene er med andre ord designet for å forbedre elevenes og skolens score på disse testene, og med tanke på undervisning som virker og har effekt for elevenes måloppnåelse. Med andre ord, disse skaper en ensidig undervisning mot det som kan måles i skolen.

LES OGSÅ: Hyppige rektorskifter, vold og økonomisk smell

Det er altså noen «eksperter» som har funnet en universalmetode som skal fungere på alle elevene, uansett forutsetninger, kunnskapsgrunnlag og individuelle forskjeller. Beklager til dere eksperter, det finnes ingen universalmetode. Måloppnåelse, forbedring av resultater og effektive metoder har i årene etter innføringen av nasjonale prøver og deltagelse i PISA, TIMSS og PIRLS undersøkelsene hatt en tendens til å ta styring over hvordan lærere legger opp sin undervisning. På en måte kan vi kanskje forstå dette ettersom både lærere og elever bombarderes med mål i alle varianter: kompetansemål – ferdighetsmål – kunnskapsmål – nasjonale mål – læringsmål – timens mål – ukas mål – felles mål osv. Mål er med andre ord blitt læringens omdreiningspunkt, og det har utviklet seg en sannhet om at det er det undervisning bør handle om.

LES OGSÅ: Tilsyn med skolemiljøet på Åsheim

Den danske pedagogen Alexander von Oettingen reiser spørsmålene om hva undervisning er, hva undervisning er til for og om vi kan unnvære undervisning. Påstanden er at undervisning er noe som ligger dypt i vår kultur, historie, tilværelse og i vårt samvær med andre. Undervisning er en helt spesiell samværsform. Alle som har prøvd å undervise vet hvor vanskelig det kan være. Kjedelig eller kaotisk, men også livsbekreftende, utviklende og til tider strålende. Vi har alle erfaringer med og en mening om undervisning fordi vi alle har blitt undervist, og ingen kommer gjennom livet uten å bli undervist, på godt og vondt. Derfor er det også viktig at fenomenet undervisning blir tatt på alvor, og for viktig og alvorlig til at vi kan overlate det til selvoppnevnte «eksperter». Dette ansvaret bør lærerne i langt større grad og ta, det er de som kjenner elevene best og kan si noe om hvordan de kan legge til rette undervisningen best mulig.

LES OGSÅ: - Målet må være mer læring, ikke mer stress

Oettingen sier at undervisning handler ikke om å vise et under, men om å vise det som ligger under, det som gjemmer seg bak og som barn ikke umiddelbart ser og erfarer, men som de gjerne skulle oppdage for å forstå verden. De er opptatt av livet og følger med så godt de kan, men hva det hele går ut på vet de lite om. Svaret på det er undervisning. Men i stedet for å verne om undervisningens dypereliggende kvalitet og betydning for barns dannelsesprosesser, har vi havnet i et regime om tid, effektivitet, mål og styring. Fenomenet undervisning er tømt for innhold og mening. Spørsmålet er altså behøver det å være sånn?

LES OGSÅ: Er det greit at barna på to av skolene i byen lærer mindre enn sine jevnaldrende?

Jeg tror det er mulig å endre dette, men det krever en pedagogisk og didaktisk oppmerksomhet og en skarphet på undervisningens betydning for barns oppvekst og danningsprosesser. Det er ikke likegyldig hva undervisning handler om og heller ikke hvordan den foregår. Barn har rett til god undervisning som viser dem verdens oppbygging, naturens gang, som bygger på deres erfaringer og interesser, som åpner opp for barns meninger / tanker / ideer og hvor de kan stille spørsmål som skaper mening. Barn har krav på å bli utfordret hvor det er nødvendig og støttet når de har det krevende, også når dette tar tid – og utvikling og læring tar tid.

LES OGSÅ: Leksefri skole – en svært dårlig idé, men veldig behagelig for mor og far?

Det er få quick-fix svar her. Så til ledere og politikere, ikke mer styring, måling og flere tester, men mer pedagogisk takt, pedagogiske diskusjoner og didaktikk som støtter opp under undervisningen i skolen og barns dannelsesprosesser. Ikke en didaktikk vi kjenner fra de gode gamle dager, men en didaktikk og pedagogikk som fremmer en undervisningskultur som har blikk for «den lærende eleven» og den faglige verden. Hvor det er blikk for hva som bør vektlegges og hva som ønskes. Hvor det ikke handler bare om læring, men om at elevene lærer det som er nyttig og viktig for at de kan komme videre i sin utvikling og dannelsesprosess. Derfor er undervisning skolens viktigste bidrag til utvikling og danning, og dette ansvaret må lærerne få.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kåre Hauge er førsteamanuensis i pedagogikk og utdanningsvitenskap ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.  
        
            (Foto: PRIVAT)

Kåre Hauge er førsteamanuensis i pedagogikk og utdanningsvitenskap ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.   Foto: PRIVAT

På forsiden nå