«Du bør finne deg en jobb der du møter minst mulig mennesker. Du stammer, vet du.»

Det var den klare beskjeden jeg fikk.

Det er ikke morsomt å bruke to minutter på å si sitt eget navn. Derfor sier jeg navnet mitt så ofte jeg kan, skriver Oscar Aaslund Hovin. 22. oktober er den internasjonale stammedagen.  Foto: Espen Bakken

Saken oppdateres.

Rundt 50 000 nordmenn stammer – så det er store muligheter for at du kjenner noen? Stamming betyr at du snakker med brudd i talen, ufrivillige gjentakelser, forlengelser av lyder og blokkeringer. Det kan oppleves som at ord og lyder setter seg fast, at man ikke kommer seg videre. Det er store individuelle forskjeller. Mens noen har en så alvorlig stamming at hverdagen påvirkes i stor grad, lever andre fint med stammingen. Noen har en åpenbar stamming, mens andre har det mer skjult. Personer med skjult stamming klarer, i stor grad, å skjule det for omgivelsene ved hjelp av å bytte ut ord, lyder og andre triks.

22. oktober er den internasjonale stammedagen. Mens 1 prosent av den voksne befolkningen stammer, regner man med at det gjelder omkring 10 prosent av barnehagebarn. Det betyr at mange vokser det av seg, men likevel er det viktig at de får hjelp tidlig av logoped.

LES MER FRA SAMME DEBATTANT: Hvem kan etablere seg på ei 18 prosent-stilling?

Stammet jeg? Jeg skjønte ingenting. Mitt første minne om min egen stamming, var tidlig på barneskolen. En lærer sa: «Nå går det bra med stamminga di.» Stammet jeg!? Jeg skjønte ingenting. Det var først da jeg fikk et forhold til min egen stamming. Takket være en fantastisk logoped på barne- og ungdomsskolen, fikk jeg lære teknikker som hjalp meg mye. Fra å være skamfull og ha hendene foran ansiktet når jeg snakket, løftet jeg blikket mer og mer opp og ga blikkontakt.

Det finnes 50 000 ulike stammehistorier i Norge. Alle er ulike og har et ulikt utgangspunkt. For min del var andres fordommer knyttet til stamming det mest plagsomme. Som den gangen jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde velge en jobb hvor andre mennesker måtte forholde seg til min stamming. Trolig var det ikke ondskapsfullt ment. Sannsynligvis var det bare et tegn på uvitenhet.

LES OGSÅ: Hurra! Vi får 76 øre mer i timen!

Vendepunktet. Årene etter grunnskolen var vanskelig, da jeg følte at jeg ikke fikk god hjelp. Jeg satt oftere og oftere igjen med følelsen av å ikke kunne gå fra en samtale eller diskusjon med verdigheten i behold. Mitt største vendepunkt kom da jeg deltok på et intensivkurs i en alder av 19 år. Da bestemte jeg meg for alvor: Min stamming skal ikke hindre meg fra å nå mine mål. På kurset fikk jeg en verktøykasse med ulike teknikker som gjorde at jeg kunne få kontroll over min egen stamming. I mange år hadde jeg prøvd å skjule stammingen. Nå skulle jeg være åpen, da det er en vesentlig del av teknikken.

- Verden, nå kommer jeg og tar deg! En av oppgavene på kurset var å oppsøke hundre fremmede mennesker, stille dem spørsmål og fortelle at jeg stammet. Endelig kjente jeg på en fantastisk frihet når jeg snakket! Siste kursdag bestemte jeg meg: Verden, nå kommer jeg og tar deg! Etter kurset snakket jeg med minst hundre personer hver dag, med god teknikk for å bygge et best mulig grunnlag for den videre jobben. Hvis det er noen som vil ha informasjon om hoteller i Norge, er det bare å spørre meg. Jeg ringte alle hotell i Norge, fra Lindesnes til Nordkapp, for å trene på å bruke teknikkene. Samtidig hadde jeg en drøm: Jeg drømte om å flytte til det store landet Syden for å jobbe som reiseleder. To år etter mitt første intensivkurs, satte jeg meg på flyet ned til Kanariøyene. Jeg fikk to fantastiske år som reiseleder.

LES OGSÅ: Skal vi lytte mer til motvillige menn?

Flere som stammer, har problemer med å si sitt eget navn, noen velger til og med å bytte navn. Jeg har også opplevd mange ganger at jeg ikke har klart å si navnet mitt. Tenk - noe så elementært som å si sitt eget navn. Det er ikke morsomt å bruke to minutter på å si sitt eget navn. Derfor sier jeg navnet mitt så ofte jeg kan. Ingen av mine telefonsamtaler starter med «Hei!», de starter med at jeg alltid begynner med å si mitt fulle navn. På den måten viser jeg at jeg klarer å si noe så grunnleggende som mitt eget navn. Jeg er stolt av å kunne si mitt eget navn.

Jeg liker å se på stamming som et isfjell. Du har den synlige delen, som andre ser og hører, men det er den minste delen. Delen vi ikke ser, er større og inneholder alle følelsene stammingen medfører. Her er det en god del negative følelser. Jeg kjenner mennesker som har byttet navn fordi de ikke klarte å si det. Stamming medfører også en del skam. Selvfølgelig skjemmes man, når man ikke klarer å si sitt eget navn. Mange lever også med en frykt for å stamme hver gang man går inn i en situasjon der man må snakke. Heldigvis har jeg fått nok verktøy til å leve godt med stamminga mi. Det er trist at ikke alle har fått den muligheten. Dessverre finnes det mennesker som ikke får hjelp.

Er jeg kurert? Nei, det er jeg ikke. Jeg vil alltid være en person som stammer. Det er greit. Jeg har perioder hvor jeg er dårlig på å bruke teknikkene jeg har lært, men jeg vet at jeg kan gjøre noe med det – det er godt. Både min stamming og mine opplevelser knyttet til denne er blitt en styrke for meg. Jeg har kontroll over stammingen min. Alternativet er at stammingen har kontroll over meg.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå