Boligmarkedet i Trondheim fungerer ikke. Men nå er noe er i ferd med å skje

Boligprisveksten i Trondheim har vært dobbelt så høy som lønnsveksten. Andelen unge som eier egen bolig i Trondheim, går ned. Dagens marked har ikke fungert.

Det er både innovativt og visjonært at Trondheim kommune nylig vedtok en ny boligpolitisk plan, skriver Hannah Gitmark.   Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Nesten åtte av ti nordmenn eier vår egen bolig. Det er imidlertid bare halve sannheten. Det er nemlig bankene som egentlig gjør det. Vi nordmenn har hele 242 prosent gjeld – det betyr at vi i snitt skylder 2,5 ganger så mye som vi tjener. Mens andre land har redusert sin gjeld etter finanskrisa i 2008, har den norske bare fortsatt å øke. Det gjør oss sårbare i krisetid – enten krisen utløses som følge av en boligboble som sprekker, eller kommer utenfra.

Hannah Gitmark er fagsjef i Tankesmien Agenda og forfatter av boka «Det norske hjem – fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt».   Foto: Elen Sonja Klouman

Så fungerer selvsagt heller ikke boligmarkedet for dem som står utenfor. Boligprisene har steget omtrent dobbelt så fort som lønningene siden begynnelsen av 2000-tallet. Det gjør at det er blitt vanskeligere for mange å komme inn. Andelen unge eiere har sunket etter finanskrisen. Det har også andelen eiere med lav inntekt. Noen ganger omtales dette som et Oslo-fenomen. Det er det ikke. Det gjelder mange norske byer. Også i Trondheim har boligprisveksten de siste 20 årene vært det dobbelte av lønnsveksten. Andelen unge som eier egen bolig har falt fra 45 til 38 prosentpoeng – en større reduksjon enn landsgjennomsnittet. Ifølge den såkalte sykepleierindeksen, som måler hvor mange boliger en sykepleier med inntekt på 570 000 kroner kan kjøpe, er bare en fjerdedel boligene tilgjengelig for ham eller henne. Da er det også verdt å huske at mange tjener langt mindre enn en sykepleier.

LES OGSÅ: En grønn boligpolitikk - vi foreslår en tredje boligsektor

Dagens marked skaper også forskjeller mellom by og land – prisutviklingen i ulike deler av landet er så forskjellig at mens noen blir boligmillionærer bare av å sove i sin egen seng, taper andre penger i det nøkkelen blir satt i døra. På sikt kan vi se at bare de som hadde foreldre med bolig i byene kan flytte dit dersom de ønsker det når de blir voksne. Det er et paradoks at et land som kjennetegnes av ambisiøse målsettinger for både velferdspolitikken generelt og boligpolitikken spesielt, har et boligregime som beskrives som «eierorientert, selektivt og markedsstyrt». Den gode nyheten er at vi selvsagt kan endre dette bildet.

Andelen unge som eier egen bolig har falt fra 45 til 38 prosentpoeng – en større reduksjon enn landsgjennomsnittet, skriver kronikkforfatter. Bildet er fra Lilleby.   Foto: Rune Petter Ness

Vi må gjøre mange ting på en gang. Vi må rette opp i dagens skjeve skattesystem, der staten subsidierer boligeierskap på motsatt Robin Hood-vis: de dyreste boligene subsidieres mest, mens de som står utenfor markedet ikke en gang får knapper og glansbilder. Så må vi sørge for en jevn tilførsel av nye boliger i pressområder– eller økt satsing på offentlig transport som gjør randsonene mer attraktive. En aktiv distriktspolitikk vil også kunne motvirke den massive sentraliseringen vi har sett de senere årene. Men jeg tror mange likevel vil ønske seg til byene. Da må vi sørge for at det ikke bare er de med tjukke lommebøker, eller de med foreldre med tjukke lommebøker, som får plass der. Det vil skape lite mangfoldige og dårlige bymiljø, og byene vil dessuten slite med å få tak i arbeidskraft – dersom de arbeidstakerne som får byen til å gå rundt ikke har råd til å bo der.

LES OGSÅ: 3000 underskrifter fra innbyggerne i Østbyen burde være nok til å få bli med i prosessen

Det krever at vi også tar grep for å sørge for at fordelingen av boligene som finnes og de nye som bygges blir annerledes enn i dag, slik mange europeiske storbyer gjør. Vi bør utvikle modeller mellom det kommersielle leie- og eiemarkedet og dagens boligsosiale tilbud til de aller mest vanskeligstilte. Heldigvis er mange på ballen. Boligbyggelaget TOBB, som primært bygger boliger i Trondheimsområdet, utviklet tidlig en leie-før-eie-modell, der medlemmene av boligbyggelaget gis anledning til å leie en bolig i tre til fem år, før de kjøper den. Leien er ikke en nedbetaling på boligen, men man får etter leieårene kjøpe boligen til prisen den hadde da man innledet leieforholdet. Verdistigningene boligen har hatt i mellomtiden, tilfaller kjøperen som egenkapital. Denne type modeller trenger vi flere av, og gjerne med myndighetene med på laget. Mens vi subsidierer kraftig de som eier bolig i dag, bruker vi ingen statlige midler på å sørge for at helt vanlige folk med helt vanlige inntekter kan få seg et sted å bo.

LES OGSÅ: Boligmarkedet i byene har et problem vi ikke kan bygge oss ut av

Heldigvis tar noen kommuner selv ansvar. Det er både innovativt og visjonært at Trondheim kommune nylig vedtok en ny boligpolitisk plan, der de slår fast at de både selv og i samarbeid med ideelle aktører skal sørge for å utvikle nye boformer som skal være et reelt alternativ til å eie eller leie bolig i det private markedet, samt gjøre det mulig for flere å komme inn på eiemarkedet.

Selv om omfang av boligbygging, priser og målgrupper i hovedsak er opp til private aktører å bestemme, kan kommunen stille krav og sette retning når de selv eier tomtene de bygges på. Dessverre eier norske kommuner lite tomt. Derfor er det spennende at Trondheim vil legge en plan for strategisk oppkjøp av tomter som reguleres for alternative boformer, slik at kommunen kan tilby festeavtaler til boligstiftelser eller andre ideelle aktører. Svartlamoen er ett eksempel på alternative boligprosjekt det politiske flertallet ser for seg kommunen skal være drivkraft for å få til.

LES OGSÅ: Frykter at kommunen forårsaker enda mer hyblifisering på Bakklandet

Men kommunene bør også få flere verktøy i kassa si. For eksempel bør de kunne kreve at En måte å private utbyggere i større grad blir med på dugnaden. Mange tomter stiger i verdi fordi kommunen tilrettelegger med infrastruktur og fordi de reguleres til boligformål. Det er bare rett og rimelig at det offentlige kan få hente noe av denne profitten tilbake til fellesskapet. En måte å gjøre dette på er ved å la kommunene kreve at en viss andel av nye prosjekter skal settes av til formålet om å få flere folk med helt vanlige inntekter inn på boligmarkedet. Her ligger europeiske storbyer milevis foran oss.

Det er på tide å endre kurs i norsk boligpolitikk. Dagens boligmarked er blitt forskjellsmaskin, mellom dem som har mye og dem som har lite og mellom by og land. Vi trenger kraftig politisk styring som reduserer disse forskjellene, ikke bidrar til å øke dem.

Kronikkforfatteren gjester Litteraturhuset i Trondheim mandag 26. oktober, under tittelen «Den norske boligpolitikken: Selveierbedraget?»

LES OGSÅ: Trondheims tomme hus bør bli en ressurs, ikke en belastning

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå