Barn som flyttes rundt av barnevernet, taper på skolen

Barn og unge på barnevernsinstitusjon kan oppleve å bli flyttet flere ganger rundt i landet mens de går på skole. Ungdommer jeg har snakket med , forteller hva det gjør med dem.

Opplevd tilhørighet og trivsel på skolearenaen er viktig for alle barn og unge; ikke minst for de som bor i institusjon. Spørsmålet er hvordan ansvarlige barnevernsmyndigheter har tenkt å gå frem for å fremme stabilitet og kontinuitet i livene til de barna og ungdommene det her gjelder? spør kronikkforfatter.   Foto: SHUTTERSTOCK

Saken oppdateres.

«Hadde jeg visst at jeg skulle bo her i noen få måneder, så hadde jeg ikke orket å gjøre noen ting. Det hadde kanskje vært bedre å få undervisning på stedet da. (…). Det å bli hengende etter på grunn av skolebytter er vanskelig for mange ungdommer som bor i institusjon»

Dette utsagnet er hentet fra en intervjusamtale jeg hadde med en informant i forbindelse med en studie hvor jeg søkte innsikt i ungdom som bor i barneverninstitusjoner sine skoleerfaringer (www.idunn.no/tnb). Hva betyr skole for dem og hvordan opplever de skolen som arena for læring og sosialisering? Ytringen representerer et godt eksempel i den forstand at det peker på noe av det som også andre informanter pekte på, nemlig at ungdom som bor i barneverninstitusjoner gjerne har opplevd gjentatte flyttinger mellom ulike barneverntiltak i oppveksten og følgelig også utilsiktede brudd og skolebytter. Av utsagnet kan vi lese at dette «gjør noe med» ungdommenes erfaringer med- og oppfatninger av skolen. Ungdommer jeg har snakket med forteller at de opplever å falle utenfor både faglig og sosialt, og at de etter hvert vegrer for å entre skolearenaen, i hvert fall om de vet at de trolig ikke blir boende lenge, men skal flytte videre. Når situasjonen er slik mener informanten som uttaler seg ovenfor at det kanskje er bedre å få opplæringstilbud og undervisning «på stedet»; det vil si i institusjonen.

Det som ikke fremgår av utsagnet ovenfor er at den aktuelle ungdommen for noen år tilbake fikk mulighet til å slå seg til ro. Vedkommende fikk nemlig vite at hen kunne bli boende i institusjonen og dermed også følge tilnærmet ordinært skoleløp – trinn for trinn, på samme måte som de andre barna og ungdommene som bodde i kommunen. Etter hvert opplevdes skolen som et trygt sted å være, og ungdommen fortalte at hen erfarte både sosial og faglig læring og utvikling og opplevde trivsel innenfor denne arenaen. Da intervjusamtalen fant sted hadde informanten akkurat startet i videregående skole, førsteønsket var innfridd og hen fortalte også om videre studieplaner etter videregående skole. Alt i alt vurderte denne ungdommen sine erfaringer med en oppvekst under barnevernets omsorg som god, men ga likevel uttrykk for å vite at disse erfaringene dessverre ikke var beskrivende for mange andre barn og unge som, av ulike grunner, opplevde å bli plassert utenfor hjemmet.

LES OGSÅ: Kommunen er i ferd med å rasere et fungerende hjelpetiltak

I de senere årene har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet rettet oppmerksomhet mot nettopp skoletilbudet til barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Én viktig grunn til dette er en bekymring knyttet til det faktum at de som bor i barneverninstitusjoner i mindre grad gjennomfører normal skolegang, sammenlignet med andre barn og unge. Det er grunn til å tro at ulike forhold kan bidra til dypere innsikt i hvorfor det er slik, men ett sentralt, som man ikke kommer utenom, er gjentatte flyttinger mellom ulike tiltak i barnevernet som medfører skolebytter. En barneverninstitusjon er å forstå som et (midlertidig) hjem for de barn og unge som bor der i deler av oppveksten sin. Barnevernets oppgave er å bidra til at alle som bor i barneverninstitusjoner rundt om i landet får trygge og gode oppvekstkår, både i det midlertidige hjemmet sitt og i skolen. Men, når barn og unge får vite at de skal bo i en institusjon i noen måneder eller opptil et skoleår for deretter å flytte videre, og i tillegg til dette ikke vet hvor eller med hvem de skal bo det påfølgende året, er det vanskelig å forstå at en slik praksis faktisk kan bidra til å skape trygge og gode oppvekstkår for dem. Også Riksrevisjonens ferske undersøkelse av om statlige barnevernsmyndigheter sikrer det beste for barn i barneverninstitusjoner, peker på svikten knyttet til de gjentatte flyttingene, som for barna innebærer lite kontinuitet i liv og oppvekst og mangel på tilhørighet.

Ungdommer jeg har snakket med forteller at de har erfart både faglige og sosiale utfordringer i skolen – at skolearenaen ikke nødvendigvis oppleves som trygg, og at flyttinger mellom ulike tiltak i barnevernet har bidratt til dette. Flyttingene, som i praksis har medført lite stabilitet og kontinuitet i livene deres, er i tillegg noe de opplever at de selv ofte ikke har kunnet påvirke.

Stabilitet og kontinuitet – det å få mulighet til å «høre til» og være del av et fellesskap over tid, synes å være viktig for ungdommenes skoletrivsel og for deres faglige utvikling. Når barnevernet gjennomfører gjentatte flyttinger og dertil skolebytter for dem de har omsorgsansvar for, fremstår derfor dette som et paradoks. Praksisen er i uoverensstemmelse med det man vet at mange av disse ungdommene trenger i livene sine. Nå bør det tas stilling til hva man skal gjøre med de grunnleggende utfordringene knyttet til flyttinger og skolebytter. Opplevd tilhørighet og trivsel på skolearenaen er viktig for alle barn og unge; ikke minst for de som bor i institusjon. Spørsmålet er hvordan ansvarlige barnevernsmyndigheter har tenkt å gå frem for å fremme stabilitet og kontinuitet i livene til de barna og ungdommene det her gjelder?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

 
På forsiden nå