Hva tenker du om Harald Eias syn på Norge? Vi mener han har helt rett!

Vil du ha god livskvalitet, så vern om velferdsstaten din.

Som Harald Eia også påpeker: Samfunnsmodellen vår er sosialt skapt og kan gå tapt, vi kan ikke ta den for gitt. For selv om «ruskevær» påvirker oss noe ulikt, er vi alle like utsatt for drukning dersom velferds-skuta vår synker, skriver de to kronikkforfatterne.   Foto: Skjermdump fra NRK

Saken oppdateres.

Harald Eia gikk nylig ut med en kjærlighetserklæring til velferdsstaten i programmet «Sånn er Norge». Velferdsstaten er ikke bare nødvendig for at både mennesker og samfunn skal overleve «ruskevær», som når pandemier og andre kriser oppstår. Den er også avgjørende for vår livskvalitet. Vi kan ikke ta den for gitt, så vi må prate mye mer om den.

En ny studie har sett på livskvalitet i 28 europeiske land. Di Martino og Prilletensky konkluderer med at et lands sosiale rettferdighet (tilgang til velferd og likeverdige vilkår for samfunnsdeltakelse) har stor påvirkning på befolkningens livskvalitet. Faktisk er sosial rettferdighet så viktig for folkets ve og vel, at det er bare et lands sosiale kapital (styrken i familieforhold, sosiale nettverk, tillit til institusjoner og samfunnsdeltakelse) som har større innvirkning på livskvaliteten. Velferdsstaten er bygd på tillit og fellesskap, og skaper også mer av det. Det er nettopp derfor samfunnsmodellen vår blir trukket fram av forskere over hele verden som en folkehelsemessig og økonomisk «supermodell».

LES OGSÅ: Det er på tide at Tusvik og Tønne tar et oppgjør med seg selv

Velferdsstaten befinner seg i et krysspress mellom stadig mer komplekse samfunnsproblemer, innbyggernes forventinger, økt profesjonalisering, økonomisk press og fragmenterte løsninger. Økende sosial ulikhet, gjør at noen grupper i samfunnet (tilsynelatende) er mer avhengig av velferdsstaten enn andre. Men brutto livskvalitet i Norge avhenger av velferdsstaten. Det er samfunnsmodellen vår som har ført oss til topps på den internasjonale lykkepallen. Samfunnsmodellen vår er under press og har behov for innovasjon. De nylig publiserte livskvalitetsrapportene som ble utgitt av Folkehelseinstituttet (FHI) og Statistisk sentralbyrå tidligere i høst viser at det nå er de yngste aldersgruppene som har lavest livskvalitet. HUNT 4 bekrefter at samme trend gjelder for Trøndelag. Livskvalitetsrapporten fra FHI viser at unge menn i Norge som ikke deltar i arbeidsliv og utdanning faktisk har livskvalitet på nivå som befolkningen i fattige land som Ghana og Kamerun. Det er grunn til å tro at koronakrisen vil forsterke sosiale problemer. Det bør være en vekker som må følges opp med handling. Ikke bare på grunn av etiske hensyn, men fordi det har konsekvenser for oss alle. Når gapet mellom «oss» og «dem» blir større og sterkere enn limet mellom oss, blir folk gjerne syke. Eller sinte. På måter som går ut over oss alle.

Den nordiske samfunnsmodellen bygger på en kombinasjon av ansvarlig økonomistyring, sterke parter i arbeidslivet, og universell velferd for alle gjennom velferdsstaten. Velferdsstatens trebeinte rammeverk er i forvitring. I Eias kjærlighetserklæring til velferdsstaten legger han inn en appell om å revitalisere fagbevegelsen. Dersom dette viktige velferdsbeinet faller bort, så faller modellen sammen. Det samme gjelder øvrig deltakelse i samfunns- og organisasjonsliv, og ikke minst i demokratiet. Den nylig publiserte rapporten fra HUNT 4 om samfunnsdeltakelse viser at andelen trøndere som engasjerer seg i politikken og samfunnsdebatten er foruroligende lav, og er dessuten svært sosialt skjevdelt. Om lag 13 prosent av kvinnene og 18 prosent av mennene som deltok i HUNT 4 har deltatt aktivt i demokratiet og samfunnsdebatten én gang eller mer de siste seks måneder. I alle aldersgrupper deltar menn i større grad enn kvinner. Mennesker med høy utdanning deltar i langt større grad enn innbyggere med lav utdanning. De som deltar i arbeidslivet deltar mer enn innbyggere som står utenfor. Denne skjevdelingen gir utslag i hvem som har størst mulighet til å påvirke politikken og samfunnsutviklingen.

LES FLERE KRONIKKER HER.

Velferd starter, og slutter med, at vi står sammen som medmennesker for å skape betingelser for livskvalitet. Velferd betyr nettopp å «fare vel» gjennom livet, men ingen farer vel på egen hånd. Et sosialt rettferdig samfunn kommuniserer til innbyggerne at de er verdifulle, og at de har betydning som samfunnsmedlemmer. Hvis samtalen om velferdsstaten ikke holdes levende, kan vi heller ikke forvente at samfunnets medlemmer er klar over, forsvarer, og kjemper for måten velferdsstaten gir oss livskvalitet på. Vi kan ikke forvente at folk strømmer til, hverken som medlemmer av fagforeninger eller som aktive deltakere i samfunnsliv og i demokratiet, uten at de føler seg sett og hørt, og at de opplever at det nytter å delta. Vi bør forvente medmenneskelighet, på tvers av politiske partier, samfunnssektorer og nivå, til å bry oss, åpne opp, etterspørre, og skape felles engasjement for vår felles velferd og livskvalitet. Vi bør forvente at samfunnets ledere tar felles ansvar.

Velferd er noe langt mer enn velferdstjenester. Velferd er noe vi skaper og verner om sammen, som deltakere i samfunnets fellesskap. Det på høy tid med en rungende kjærlighetserklæring til velferdsstaten, med klare forventinger om å ta vare på, og videreutvikle, vår felles lykkekilde og sosiale sikkerhetsnett. Vi trenger de levende nabolagene, med sterkt sosialt lim der folk bor. Vi trenger det fagsterke byråkratiet. Vi trenger fagbevegelsen og frivilligheten. Vi trenger dedikerte politikere som prioriterer livskvalitet for alle, i et bærekraftig samfunn, foran alle andre prioriteringer. Som Eia også påpeker: Samfunnsmodellen vår er sosialt skapt og kan gå tapt, vi kan ikke ta den for gitt. For selv om «ruskevær» påvirker oss noe ulikt, er vi alle like utsatt for drukning dersom velferds-skuta vår synker. Til syvende og sist er vi alle i samme båt.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå