Noe er galt med norsk lokalpolitikk! Trenger vi en reform?

Lokalpolitikken er preget av maktkamp og posisjonering, mens administrasjonen er svært sterk. Mange politikere gir seg: Hele 53 prosent av lokalpolitikerne i Trøndelag er ferske. Hva har gått galt?

Mange folkevalgte har bare et kort introduksjonsprogram, så blir de kastet ut på dypt vann, kanskje i en politisk kultur med sterke blokker mellom posisjon og opposisjon. I boka foreslås det noen tiltak som kan bedre samarbeidskulturen i lokaldemokratiet, skriver kronikkforfatter. Bildet viser bystyret i Trondheim.   Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Norske kommunestyrer generelt har svært høy «turnover» - altså en stor andel av politikerne skiftes ut ved hvert valg. 52 prosent av lokalpolitikerne sluttet ved forrige valg, ifølge SSB. I Trøndelag er tallet 53 prosent. Tidligere forskning har vist at de fleste ikke slutter fordi velgerne stemmer dem ut, men fordi de ikke vil mer. De takker nei til gjenvalg.

Dette er et høyt tall. Norge ligger godt over våre nordiske naboer. Vi har i mange år hatt ganske mye høyere turnover enn Danmark, Finland og Sverige. Hvis turnover er en mål på kvaliteten på demokratiet, scorer ikke Norge så bra. Derfor bør vi spørre: Kan det norske lokaldemokratiet forbedres?

Les også: Velkommen til midtnorskdebatt.no!

Espen Leirset ved Nord Universitet disputerte denne uka.   Foto: Marthe Amanda Vannebo

Denne uka disputerer jeg for doktorgraden i lokalpolitikk ved Nord Universitet i Levanger. En del av forskningen jeg har gjort, er å bidra i ei ny bok om folkevalgtrollen som nylig ble utgitt. Boka «Folkevalgt og politisk leder» sammenligner det norske lokaldemokratiet med det danske, og dette gir noen interessante refleksjoner. Boka er gratis tilgjengelig på internett gjennom det akademiske prinsippet om «open access».

«Det politiske spillet har vært det vanskeligste å lære. Jeg synes det har vært krevende å skulle tenke på hva som er taktisk for partiet. Det overrasket meg veldig at det var så mye spill, og det er vanskelig å bli hørt når man kommer inn som ny.» Dette er beskrivelsen fra en lokalpolitiker jeg snakket som en del av forskningsarbeidet. Han hadde lang erfaring i frivillige foreninger, og engasjerte seg i politikken fordi han ville bidra til å utvikle lokalsamfunnet. Men han hadde fått nok av spillet, og takket nei til å stå på liste etter bare én periode. Vedkommende kan tjene som ett eksempel på hvordan det er å møte hverdagen som folkevalgt i norske kommunestyrer.

Midtnorsk debatt: Ytringsfrihet bør ha en selvfølgelig plass i skolen

Når mange slutter etter kort tid, blir det vanskeligere å bli en effektiv folkevalgt. Det tar tid å lære seg det politiske spillet. Når jeg snakker med ferske politikere på tomannshånd, er det ganske mange som sier at politikken fungerer annerledes enn de trodde. Det er mer krevende enn foreningsliv, fordi politikk ikke bare handler om å utvikle lokalsamfunnet eller foreningen på best mulig vis. Lokalpolitikk er mer preget av interessekamper, makt og kamp om posisjoner – og om å styrke sitt parti på bekostning av andre partier. Nettopp det lokalpolitikeren jeg snakket med var lei av.

Min forskning tyder på at norsk lokalpolitikk har gått ganske langt i en slik retning. For mye handler om partipolitikk, for lite handler om å finne best mulig løsninger på tvers av partiene. De politiske partiene har styrket seg i norske kommuner de siste årene. De politiske verkstedene er flyttet fra formelle utvalg og formannskap, over i partienes gruppemøter.

LES OGSÅ: Bra med lokal vindkraftmakt

En viktig grunn til utviklingen er at regler i kommuneloven har svekket de politiske utvalgene og formannskapet som politiske verksteder. Reglene tilsier at alle møter i politiske utvalg og formannskap er lovpålagt å være åpne. Dermed kan politikerne bruke møtene til å markere seg selv og sitt parti, i stedet for å bruke møtet til å snekre kompromisser eller søke konsensus. De konstruktive møtene flyttes fra tverrpolitiske organer og over i partienes gruppemøter. Jeg har brukt mye tid på å studere dette de siste årene. Dette fenomenet omtales i boka som «åpenhetsparadokset». I andre nordiske land er møtene i utvalg og formannskap lukket, nettopp for å sikre at de tverrpolitiske møtene fungerer som politiske verksteder.

Norsk lokalpolitikk har et skarpt skille mellom politikk og administrasjon, og all dialog mellom dem er lovpålagt å være åpen. Fortrolig dialog mellom et formannskap og en rådmann er forbudt. Dette fører til at norske politikere er lite involvert tidlig i en sak, og har liten mulighet til å legge premisser for saker. De er ofte henvist til å ta stilling til saksutredninger fra en eksperttung administrasjon. Administrasjonen i norske kommuner er svært sterk. Rådmannen – eller kommunedirektøren som det nå kalles – vurderes gjerne som mektigere enn ordføreren.

LES OGSÅ: Rådmann-refs aktualiserer ønsket om ny styringsform i Trondheim

Mange folkevalgte har bare et kort introduksjonsprogram i starten av perioden. Så blir de kastet ut på dypt vann, kanskje i en politisk kultur med sterke blokker mellom posisjon og opposisjon. I boka foreslås det noen tiltak som kan bedre samarbeidskulturen i lokaldemokratiet.

Et tiltak er at kommunestyret møtes regelmessig utenfor den ordinære møtekalenderen. Ikke for å behandle saker, men for å diskutere hvordan man skal arbeide. I boka «Folkevalgt og politisk leder» foreslås det fem tema for slike diskusjoner: Hvorfor ble du politiker – hva motiverer deg? Hvordan sikrer man gode vilkår for politisk debatt? Hvordan kan administrasjonen bidra til å styrke lokaldemokratiet? Hvem kan man involvere i det politiske arbeidet? Hvordan blir det politiske arbeidet synliggjort i offentligheten?

Det norske lokaldemokratiet har mange kvaliteter. Men det har også noen forbedringspunkter. Derfor trengs en fordomsfri debatt om hva som kan forbedres. Ingen er bedre til å lede an i en slik debatt enn den som har skoen på – nemlig lokalpolitikerne selv.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå