Er det feminisme å kritisere Hadia Tajiks bokomslag?

Når kvinner kombinerer feminine rollesymboler med makt, kommer et dypt raseri til overflaten. Hvor kommer kritikken mot Hadia Tajiks bokomslag egentlig fra?

Det rører på seg, som Godzilla under sjøen, det at kvinner og menn kan begynne å velge å være sterke og feminine samtidig, at de ikke lenger må velge bort det ene for det andre, skriver kronikkforfatteren, blant annet om hvordan Hadia Tajik selv ønsker å fremstå på sitt bokomslag. 

Saken oppdateres.

I 2015 lanserte Deborah Frances-White og Sofie Hagen podcasten The Guilty Feminist. Hver episode innledes med ordene «I'm a feminist, but ...», hvor de bekjenner øyeblikk hvor de ha gjort noe som en skikkelig feminist ikke ville ha gjort, som for eksempel å kjøpe sminke under en 8. mars-demonstrasjon. De setter med dette ord på en viktig ambivalens i feminismen. For hva gjør de seg skyldige i? Jo: Å, understøtte ideen om at det vi oppfatter som feminint har en verdi i seg selv.

Bokomslaget som har skapt debatt ... Hvor kommer kritikken egentlig fra? spør kronikkforfatter.  

Midtnorsk debatt: «Kvinnepolitiet» gjør en veldig dårlig jobb som motepoliti

Andrebølgefeministene på 1960- og 1970-tallet var født inn i privilegerte lag av befolkningen og kjempet for en borgerlig, velutdannet og hvit versjon av feminismen. Samtidig rodde de fra kvinner fra lavere sosiale lag eller med andre erfaringer som følge av etnisitet eller nasjonalitet, som ikke hadde mulighet eller lyst til å slutte seg til deres versjon av femininitet. Ammeforkjemperne med Gro Nylander i spissen var et tidlig alternativ til andrebølgens likhetsfeminister på 1980 og 1990 -tallet, men ble beskyldt for å ville sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Den tredje bølgen feminister kjemper nå for kvinners rettigheter på tvers av sosiale lag, religion og nasjonalitet. Til en viss grad utfordres den andre bølgens briljante dobbeltarbeidende idealkvinne. Dagens Guilty Feminists og skamløse kvinner klarer å ha to tanker i hodet på en gang: De støtter feminismens kamp for likestilling, samtidig som de adresserer skammen knyttet til det å være kvinne.

LES OGSÅ PORTRETTET: - Jeg er såpass herdet at hatytringer, hets og trusler ikke gjør meg noe lenger

Patriarkat i grunnvannet. Akkurat denne skammen gjelder ikke bare kvinner med minoritetsbakgrunn, som vi liker å tro. Det er fremdeles tabubelagt å fremstå som feminin, mektig og fri på én og samme gang. Dekk, Hadia! Feminismen har gitt oss alt vi har av rettigheter som kvinner i dag, men 4000 år med undertrykkelse er vanskelig å riste av seg. Kvinnehatet, som før var åpenlyst, har blitt skjult i strukturene. Kanskje fordi vi, forståelig nok, forsøkte å glemme det som ble regnet som feminint, i stedet for å heve den lave statusen det har og hadde. På den måten skrev vi under på at kvinnehatet var berettiget: Fordi noen egenskaper og aktiviteter har blitt knyttet til kvinner, skal vi ta avstand fra dem. Det som ser ut som en snarvei til frihet er egentlig (deler av) feminismens ubevisste videreføring av patriarkatet.

Aktiv i begjær. Skyldige feminister gjør seg skyldige i nettopp det å omfavne det tradisjonelt feminine. Damene i The Guilty Feminist omfavner ikke bare «svake sider» ved det feminine, som ønsket om å bli betalt for å bli tatt av Richard Gere på et piano, men også det med å være aktive, for eksempel i begjær. Og her våkner den dype, knurrende motstanden som traff Hadia Tajik igjen. «Aktiv i begjær» er kanskje det mest upopulære en kvinne iført feminine symboler kan være. Det er liksom hun lubne, rødkledde i «Tre Nøtter til Askepott», som løfter opp prinsen! Vi kunne tåle det fra Peggy i Madmen, men kanskje var det lettere å tåle fordi hun var så flink, og tilegnet seg den maskuline væremåten? Marianne i Normal People kompenserer også godt for kåtskapen sin med å være tynn og briljant. Heldigvis kommer det en film om kvinnelig begjær snart: Yes, God, Yes!, hvor det riktignok blir portrettert av en tynn og ufarlig jente på tilsynelatende 16 år, men det blir i alle fall portrettert, og da får vi nesten være fornøyde.

Kulturen vår har altså et kjempeproblem med nettopp dette: Kvinnelig aktivt begjær, som er feminint. Dette peker på noe som skulle vært helt grunnleggende i feminismen, men som ikke er det: Kvinners frihet til å bli respektert uten å måtte ta på seg en maskulin rolle (om de ikke ønsker det). Det har selvfølgelig vært lov til å være feminin før, men ikke uten at man da på en lumsk måte har blitt underkastet og underdanig menn og mer maskuline kvinner.

Midtnorsk debatt: Å kalle noen «jævla soper» er innenfor ytringsfriheten

Be A Pussy. Respekten for det som har blitt regnet for feminint, kan for eksempel begynne med å se på det vi har sett ned på som svakt, som noe sterkt. Å se på lytting, ro og passivitet som enda ikke verdsatte og uutforskede kvaliteter. Dette er kvaliteter som har lav status i samfunnet vårt, og det føles ukjent å skulle omfavne dem. Patriarkatet slipper ikke taket uten kamp. Eller eksorsisme.

Enda flere hvite flekker på kartet kommer til syne når vi skal begynne å se på og verdsette feminin styrke. Hva vil vi finne her? Vi har mest erfaring med den maskuline rollens type styrke, og rå kraft hos kvinner har i millennier blitt hetset som hysteri og gnål.

Midtnorsk debatt: Mangler vi to glass vin i blodet for å framstå som optimale utgaver av oss selv?

Noe stort er på vei. Det rører på seg, som Godzilla under sjøen, det at kvinner og menn kan begynne å velge å være sterke og feminine samtidig, at de ikke lenger må velge bort det ene for det andre. Dette er kanskje et lite steg for Hadia Tajik eller for den feminine og fremadstormende London-designeren Molly Goddard, som baner veien for retten til å velge å gå med ballkjole til butikken og med t-skjorte på ball, og ikke minst til å ha stor nese , være over 30 og sensuell på én gang. Det er kanskje et lite steg at vi nå tåler å se feminint begjær, i hvert fall mellom lhbt-karakterer, i filmer og serier, men det er et stort steg for kvinneligheten i folk.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå