75 år etter krigens slutt er det dårlige kår for helter

Diskusjonen mellom Marte Michelet og historikerne representerer på mange måter et tegn i tiden. Mange er lei av heltedyrkelsen, enten det gjelder «Atlantic Crossing», «Den 12. mann» eller «Max Manus».

For tre år siden startet jeg med å skrive en bok med arbeidstittelen «Unge gutter og glemte helter». Da boken ble utgitt i fjor, hadde den fått tittelen «Motstandskamp fra Trondheim».  

Saken oppdateres.

For tre år siden startet jeg å skrive en bok med arbeidstittelen «Unge gutter og glemte helter». Det slo meg hvor unge de var, de som i 1940 valgte å stille opp mot de tyske okkupantene. Og jeg syntes de forsvant mer og mer bak glemselens slør. Da boken ble utgitt i fjor, hadde den fått tittelen «Motstandskamp fra Trondheim». Sånn er det noen ganger. 75 år etter at krigen sluttet, hadde kanskje arbeidstittelen passet bedre. Jubileet forsvant i en koronavind og kommer aldri tilbake. I stedet har vi fått en debatt om hjemmefronten var helter eller skurker. Marte Michelet ønsker å redefinere de som kjempet mot tyskerne, mens historikerne vil slå ring rundt deres ettermæle. Synd at begge sider har gått i skyttergraven. Michelet stiller gode spørsmål. Å finne svarene er vanskeligere. Det hadde vært bedre om de kunne sette seg ned rundt samme bord.

Michelet stiller gode spørsmål. Å finne svarene er vanskeligere, skriver Tor Busch.  

LES OGSÅ: Det er ikke sant alt som er på tv

Nå kan vi som er fra Trondheim sitte stille i båten. Michelets argumenter rekker ikke så langt nord. Her ble jødene arrestert en måned tidligere enn i Oslo. Midt under en unntakstilstand hvor ti kjente personer fra Trondheim blir skutt som sonofre og 24 andre blir henrettet på grunn av et våpenlager ved Majavatn. Selv om mange jøder fikk hjelp, ble dessverre langt flere tatt. Da MS Gotenland dro fra Oslo den 24. februar 1943 var 72 av de jødiske fangene ombord fra Trondheim.

For Trondheim blir arrestasjonen av jødene starten på det verste året under krigen. Samtidig som jødene fra Trondheim sendes til sin sikre død i Auschwitz, slår Gestapo til mot hjemmefronten i byen. Først blir Sivorg, Milorg og etterretningsorganisasjonen XU rullet opp. Minst et par hundre personer blir arrestert. Så kommer turen til den kommunistiske motstandsgruppen rundt Henry Thingstad. Den 10. mai blir ti av lederne skutt på Kristiansten festning. Fire måneder senere blir gruppen rundt Carsten Wærdahl tatt på samme måte. Her blir åtte personer henrettet på festningen. I desember 1943 er ringen sluttet. Gestapo ruller opp Lark i Trondheim - motstandsgruppen til Odd Sørli. To måneder senere ligger den med brukket rygg. I løpet av ett år blir alle motstandsgruppene i Trondheim rullet opp og hundrevis arrestert. Drap, tortur og brutale konsentrasjonsleirer kommer i kjølvannet.

Les også Adresseavisens anmeldelse av «Atlantic Crossing»

Diskusjonen mellom Michelet og historikerne representerer på mange måter et tegn i tiden. Mange er lei av heltedyrkelsen, enten det gjelder «Atlantic Crossing», «Den 12. mann» eller «Max Manus». De beskrives som rosemalte versjoner av virkeligheten. Det er for lett å se hvem som er helter og hvem som er skurker. Men sånn var det også under krigen. På den ene siden hadde vi hjemmefronten, på den andre siden hadde vi tyskerne og de norske landssvikerne. Likevel tror jeg ingen i hjemmefronten opplevde seg selv som helter. De meldte seg av plikt, for å forsvare landet eller bare for å gjøre det riktige. Selv om de visste at sjansen for å bli tatt var stor. Og angsten var sikker ikke langt unna, for å bli arrestert, bli torturert eller for at Gestapo skulle hevne seg på familien. Den første som ble henrettet i Norge under krigen, kom fra Trondheim. Den 9. juli 1940 ble advokat Carlo Santo dømt til døden. Selv var han for lengst flyktet til Nord Norge. Da han fikk vite at tyskerne hadde arrestert kona hans, reiste han tilbake. Den 19. august ble han skutt.

LES OGSÅ: Hvordan snakke med barn om jødeforfølgelsene?

Før krigen var slutt hadde mellom 400 og 500 hundre nordmenn lidd samme skjebne – de ble bakbundet, stilt foran en eksekusjonspelotong og henrettet. 44 000 ble arrestert og av disse ble 9 000 sendt til konsentrasjonsleirer utenfor Norge. 1500 kom aldri tilbake. Utallige personer ble torturert – både i Norge og i utlandet. Så prisen var høy. Var det så verdt det? Det er det umulig å svare på, men krigens utgang ble neppe påvirket av sprengte jernbanelinjer på Nordlandsbanen, Rørosbanen og Dovrebanen. Den ble heller ikke påvirket av illegale aviser, læreropprør eller røde toppluer. Men det blir for enkelt å sette opp slike regnskaper over krigens gang. Både den militære og den sivile motstandskampen symboliserte en vilje til ikke å gi opp når det røynet på. Det skapte en tro på at det var mulig å holde ut – kanskje ett år, kanskje fem år, kanskje tjuefem år. Livet under krigen måtte gå sin gang, men på grunn av hjemme- og utefronten var det lettere å beholde selvrespekten og troen på at det skulle komme andre dager.

De som valgte å gå mot den tyske okkupasjonen i 1940-1945, enten militært eller sivilt, enten i britisk uniform eller som norske kurerer, enten i distribusjon av illegale aviser eller ved å tilby dekkleiligheter, til tross for risikoen for å bli tatt, er det all grunn til å se opp til. Vi trenger ikke å kalle dem helter, men de er en viktig del av vår identitet og de står for verdier som holder oss sammen som nasjon – også 75 år etter at krigen sluttet. Selv om vi ikke fikk anledning til å feire 75-års jubileet, bør vi sende dem noen tanker. Vi har det ikke lett med korona, trumpisme og illiberale strømninger, men det har vært verre før – mye verre.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå