Hvor kom den vellykkede koronastrategien fra?

Den norsk korona-strategien oppsto gjennom en «båten-blir-til-mens-du-ror»-prosess. Nettopp derfor har den vært så vellykket.

Saken oppdateres.

Norge har så langt kommet gjennom korona-pandemien med få dødsfall sammenlignet med andre vest-europeiske land. Vi har også hatt mindre inngripende tiltak enn land som Spania og Frankrike. Vi kunne starte gjenåpningen tidlig etter den første smittebølgen, og dermed begrense de økonomiske skadevirkningene. Selv om det kan reises motforestillinger, for eksempel om nødvendigheten av å stenge skoler og barnehager, taler dette for at den norske strategien for å møte korona-epidemien alt i alt har vært ganske smart. Hvordan oppsto den smarte strategien? Hvem sto bak strategien? Kan korona-suksessen lære oss noe om hvordan vi bør håndtere fremtidige kriser?

LES OGSÅ: Debatt: Hvordan påvirker pandemien din jul?

Det er vanlig å tenke på strategier som noe man har – gjerne i form av en bunke lysark med visjon, ståstedsanalyse, resultatmål og handlingsplan. Jeg vil her betrakte strategier som mønstre i det vi gjør, altså som samsvar og sammenheng over tid og mellom ulike aktører. Slike mønstre kan være planlagte og toppstyrte, eller de kan oppstå mer spontant og nedenfra. Mønstrene kan være stabile over et lengre tidsrom, men de kan også skifte, for eksempel som svar på endringer i omgivelsene eller ny kunnskap.

Da regjeringen den 12. mars presenterte den første store tiltakspakken mot korona, var den erklærte strategien å bremse pandemien, slik at ikke sykehuskapasiteten ble sprengt. I løpet av noen uker viste det seg at vi klarte å snu smittetrenden raskere enn ventet. Regjeringen omdefinerte da strategien. Vi skulle slå tilbake pandemien, med andre ord presse smittetallene ned.

På forsommeren lanserte regjeringen en ny strategiendring. Nå skulle de nasjonale smitteverntiltakene trappes ned, mens kommunene skulle ta seg av lokale smitteoppblomstringer med lokale tiltak. Testing og sporing fikk større vekt etter hvert som testkapasiteten økte. På senhøsten har regjeringen trappet opp de nasjonale tiltakene igjen, som svar på raskt økende smittespredning.

Myndighetenes strategi for å håndtere pandemien forandret seg altså flere ganger underveis. Båten ble til mens myndighetene rodde. Endringene var for en stor del drevet av erfaringer, ny kunnskap og endringer i rammebetingelser, for eksempel økt testkapasitet.

LES OGSÅ: Jeg har to barn som arbeider i utlandet og som kan bli internert på et koronahotell i jula

På regjeringens pressekonferanser kunne man få inntrykk av at koronastrategien ble skapt gjennom et formalisert samspill mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen. I praksis var det mange flere som bidro. Lokale myndigheter tilpasset strategien til lokale forhold og fant praktiske måter å sette den ut i livet på. Enkelte kommuner stengte skoler og barnehager før regjeringen besluttet dette. Noen kommuner stengte grensene for hyttefolk, andre innførte «søring-karantene». Opposisjonen på Stortinget bidro til at de økonomiske krisepakkene ble så kraftfulle at virksomheter og arbeidstakere kunne slutte opp om korona-tiltakene. Holden-utvalget bidro med samfunnsøkonomiske vurderinger. Journalister og medier bidro til at befolkningen hadde et godt kunnskapsgrunnlag for å forholde seg til myndighetenes anbefalinger og pålegg. Hvis vi holder fast på at strategier er noe man gjør, ser vi at alle disse aktørene bidro til å utvikle Norges koronastrategi.

Samspillet mellom disse aktørene var ikke uten spenninger. Ifølge VG var det sterk uenighet mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet om den første store tiltakspakken mot pandemien. «Søring-karantene» møtte mange negative reaksjoner og ble etter hvert stoppet av statlige myndigheter. Forholdet mellom regjering og opposisjon vekslet mellom enighet og konfrontasjoner. Opposisjonen beskyldte regjeringen for å nøle i forkant av 12. mars. Etter at regjeringen hadde lansert de inngripende smittetiltakene, fikk den uforbeholden støtte fra samtlige opposisjonspartier. Opposisjonspartiene kritiserte regjeringens første økonomiske tiltakspakke for å være altfor puslete, men brukte bare noen få dager på å komme til enighet med regjeringen om en forsterket tiltakspakke.

LES OGSÅ: I krisetid er den viktige kulturskolen enda viktigere for barn og unge

Da pandemien kom til Norge, var situasjonen preget av stor usikkerhet og behov for å handle raskt. Ingen visste sikkert hvilke tiltak som var nødvendige for å bringe pandemien under kontroll. Dilemmaene sto i kø. Uten effektive tiltak ville smittetallene fordoble seg mer enn én gang i uken. Tiltakene for å redusere smittespredningen gikk utover økonomien og kastet mange ut i arbeidsledighet. Utsatte barn mistet den tryggheten som skole og barnehage ga dem. På den annen side kunne folk i risikogruppene bli tvunget inn i ekstrem isolasjon dersom vi fikk høye smittetall.

Det hevdes undertiden at autoritær ledelse, gjerne i form av «den sterke mann», er nødvendig for å håndtere kriser. Erfaringene fra korona-krisen støtter ikke en slik oppfatning. Norges strategi for å møte krisen ble til mens myndighetene rodde. Dette skapte fleksibilitet til å ta høyde for ny kunnskap og endrede rammebetingelser. Mange ulike aktører bidro til å skape denne strategien gjennom samarbeid og meningsbrytninger. Dette motvirket gruppetenkning, dvs. at beslutninger fattes i et lukket forum hvor det ikke er rom for faglige eller etiske motforestillinger. Meningsbrytningene i offentligheten synes å ha styrket snarere enn svekket folks oppslutning om tiltakene.

Når neste store krise kommer, kan vi ha vi mye å vinne på å ta med oss de positive erfaringene fra håndteringen av koronakrisen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå