Slektsgårder tynget av fortid og følelser

Kjærligheten til jorda, dyra og det som vokser er noe jeg har båret med meg siden oppveksten. Men jeg ville aldri ha overtatt slektsgården.

At det skal være mer skambelagt å selge en gård enn å la husene ramle ned og jorda gro igjen, syns jeg er trist, skriver kronikkforfatteren.   Foto: Gorm Kallestad/NTB

Saken oppdateres.

Red.anm.: Denne kronikken ble publisert i Adresseavisens papiravis 25. november.

Bak blokka vår i Oslo har jeg to kasser med jord jeg prøver å dyrke grønnsaker i. Det går dårlig, høye løvtrær og bygninger stenger for sollyset. Det lille som vokser, blir spist av rådyr. Og nabolagets katter bruker kassene som toalett.

Nå er det nok, tenker jeg hver høst. Men straks tælen har gått neste år, tar jeg frem spade og rive og gjør våronn.

Sjekk ut: midtnorskdebatt.no!

At det skal være mer skambelagt å selge en gård enn å la husene ramle ned og jorda gro igjen, syns jeg er trist, skriver Jan P. Solberg.  Foto: Strawberry Publishing

Misunnelse. I oppveksten var jeg grenseløst misunnelig på min ett år eldre bror, som en dag skulle overta gården med alt som fantes: Dyrkajord, utmark, skog, bygningsmasse, krøtter, melkekvote, maskinpark, seter. Det sved i brystet mitt når naboer og kjente kom innom og omtalte storebror som jorddrengen, trønderordet for odelsgutt. Se hvor stor jorddrengen er blitt! Mens jeg selv sto og hoppet opp og ned for å bli lagt merke til, og når det skjedde, ble jeg kalt litjmainn eller Jan. Jeg ble ganske rampete. Knuste vindusruter.

Som voksen har jeg fått mer forståelse for hva min bror egentlig arvet.

Når folk av og til spør om jeg selv kunne ha tenkt meg og overtatt slektsgården jeg vokste opp på, hadde jeg fått tilbudet som yngre, er mitt kontante svar: Nei.

Skulle jeg hatt gård, måtte det vært et småbruk. Et sted min samboer og jeg kjøpte av en fremmed og rådet fullt og helt over. Hadde tidligere eier kommet innom, ville han kanskje ha rynket på nesen. Maisåker? Turkis låvedør? Men det ville ikke ha betydd noe.

Du skal være tro. I min nye roman Du skal være tro har jeg gått inn i forventningene som ligger i det å drive en slektsgård. Hovedpersonen Arnstein er melkebonde og kunne ikke ha tenkt seg et annet liv. Samtidig kjenner han på tyngden av plikt og forventinger. Uansett hvor han retter blikket, blir han minnet på at han er et ledd i en kjede. Eiendommen er bare til låns.

I starten av romanen har kona hans tatt med seg ungene og reist. Han frykter for gårdens fremtid. Hvem skal ta over etter ham? Han er redd gården skal bli stående øde. Å selge er en tanke som aldri streifer ham.

Gårdbrukere kan nok kjenne seg igjen i hans tenkemåte. På en slektsgård er fortida sterkt nærværende. Forfedrene henger innrammet i finstua. Skyvsenger og gamle kister ved veggene. Stabbur i rundtømmer på tunet. Mosegrodde steingjerder i liene.

Levende familie representerer også mye følelser og forventinger. I arveoppgjøret rundt en slektsgård er det gjerne slik at søsknene får symbolske summer og noen gjenstander, dette for at gården ikke skal tappes for verdier og tynges av gjeld, men fortsatt være drivverdig for den som overtar. Ordningen medfører at søsken føler et visst eierskap. Det samme gjør tanter og onkler. Og foreldre, som blir ofte boende og fortsetter i arbeidet.

Fjernere slekt er også forventingsbærere. Norskamerikanere, som har røttene sine på gården, kommer på besøk. Får tårer i øynene ved den gamle slipesteinen.

I tillegg har naboene forventinger. Det samme har grenda, bygda, landsdelen, nasjonen. Mellom bakkar og berg, synger vi på syttende mai, en hyllest til nybrottsbondens arbeid og åk.

LES OGSÅ: Hva blir det neste? Golfbane ved Sponhuset?

Salg er svik. Tyngden av dette tror jeg bidrar til at såpass få slektsgårder legges ut for salg. Salg regnes som svik. Når bønder må gi opp drifta, velger mange å bli boende heller enn å selge.

Dyrkajorda leies ut, som jo er positivt, men ikke nødvendigvis det beste for gården. Erfaringer viser at leietakere har en tendens til å nyttiggjøre seg bare de mest lettdrevne stykkene. Resten blir liggende brakk, som betyr at jord gror til med kratt og skog.

Driftsbygninger som står utbrukte blir fort umoderne, før forfallet biter seg fast. Maskinparken eldes og ruster. For hvert år som går uten drift, blir det vanskelig for eventuelle nye eiere å overta. Til slutt umulig, det er for kostbart å sette gården i stand. Når de gamle går bort, blir bruket stående øde.

Overalt i Norge ser man fraflyttede gårder. Her og der er hele grender øde. Sponplater foran vinduene på det som var butikken.

Samtidig som denne utviklingen pågår, hører og leser vi om unge folk som ønsker å kjøpe gårdsbruk, er fulle av iver og pågangsmot, men det fins ikke noe egnet til salgs. Eiendomsmeglere forteller om etterspørsel etter landbrukseiendom.

LES OGSÅ: Turstier og skiløyper kan forsvinne

Matjord. At det skal være mer skambelagt å selge en gård enn å la husene ramle ned og jorda gro igjen, syns jeg er trist.

Det tar flere hundre år å danne god matjord. Matjord er en knapp ressurs, kun tre prosent av landarealet i Norge er dyrket mark. Landet er ikke i nærheten av å være selvforsynt med mat.

Jeg forstår at det sitter langt inne å selge gårdsbruk som har vært i slekta i generasjoner. Men hvis valget står mellom å gi slipp langsomt, som forfall og gjenvekst innebærer, eller å gi slipp brått gjennom et salg, slik at gården kan bli drevet videre, om så av noen utenfor familien, ja, fremmede, kanskje heter de Olsen eller Jensen og er oppvokst på Sunndalsøra eller i Oslo.

Jeg er iallfall ikke i tvil om hva jeg foretrekker.

Kall meg gjerne naiv, men jeg innbiller meg at også de som en gang fant plassen, pekte mot lysningen der fremme, begynte å rydde skog, gravde opp stubber, hakket og spadde – ja Inger og Isak Sellanrå om du vil – ville vært enig.

Alt slitet som er lagt ned i å skape bruket, og så skal alt forsvinne?

Om forfatteren: Jan P. Solberg (55) er forfatter og journalist. Oppvokst i Soknedal i Trøndelag, bosatt i Oslo. Ga nettopp ut romanen «Du skal være tro» (Strawberry publishing), som handler om melkebonden Arnstein.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå