Vi er mange med sameblod som spør: Hvem skal få kalle seg same?

Vi som søker våre samiske røtter som voksne, møtes ofte med skepsis fra andre samer. Merkelapper som nysame, liksomsame, ursame og elitesame er lite inkluderende og gjør det unødvendig komplisert å løfte frem den samiske identiteten fornorskingspolitikken tok fra oss.

Kronikkforfatter Unni Skoglund i Tromsø/Ullsfjord-kofte sammen med sønnen Solan i 2017. Bildet er tatt i forbindelse med 17. mai-feiring på Blussuvoll.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

Min egen slekt er et eksempel på den «vellykkede» fornorskingspolitikken som ble ført i Norge fra 1700-tallet og fram til slutten av 1980-tallet, spesielt mot kystsamene. Etter at min oldefar solgte reinsdyrene sine og flyttet fra Ringvassøy og inn til Tromsø by for å begynne et nytt liv som selger, og fram til min generasjon, har vi blitt så fornorsket at ingen i nær slekt snakker samisk, eller utøver samisk kultur.

Og min slekt er på ingen måte unik. Flere generasjoner med samer ble opplært til å tro at det å vise sin samiske tilhørighet var noe skambelagt som måtte ties i hjel. Dette førte til at samiske identitetsbærere, som språk og klesdrakt, forsvant eller ble svekket. Reindriftforbudt som kom rundt år 1900, i 30 kommuner i Sør-Norge, hadde eksempelvis store konsekvenser for samene i Trollheimen. Mange familier forsvant ut av reindriften og den samiske kulturen. I dag har samene i Trollheimen norsk som førstespråk. Ifølge Unesco er alle de samiske språkene i dag enten truet, alvorlig truet eller nesten forsvunnet.

Mange samiske kofter gikk ut av bruk i løpet av første halvdel av 1900-tallet. En god del av disse koftene er senere blitt rekonstruert og brukes også av oss som ønsker å løfte fram igjen den samiske arven vår, nå som det politiske klimaet er et annet.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Sprikende identitet. Fornorskingspolitikken satte spor i enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn, og førte til splittelser både i befolkningen generelt og innad i familier. Det finnes mange ferske eksempler på søskenflokker hvor noen har valgt å iføre seg kofta, og på det viset løfte fram sin samiske morsarv, mens andre ikke vedkjenner seg annen tilhørighet enn den norske. Slik er det også i min slekt.

Vi er mange rundt om i landet som har sameblod i årene og som har gått gjennom en brytningstid mellom det å skjule, eller oppdage, vår samiske identitet, for deretter å omfavne den. Men er det å søke sine samiske røtter, og bekjenne seg til en samisk identitet, nok til å kunne kalle seg samisk, når man ikke har vokst opp i den samiske kulturen eller snakker språket? Nei, mener mange. Hvem som har rett til å kalle seg same, er noe som debatteres i samiske kretser.

Gjennom jobben min som journalist har jeg møtt flere samer som har fått føle på kroppen hva det vil si å ikke bli sett på som ekte samisk. Utfrysning og negative kommentarer er ikke uvanlig. En av dem prøvde å forstå hvorfor hun fikk kritikk når hun prøvde å lære seg nordsamisk som var besteforeldrenes språk. Hun reflekterte slik:

– Det samiske språket er i en sår fase, hvor det står i fare for å dø ut. Jeg tror det er grunnen til at vi som ikke snakker språket flytende, får negative kommentarer, noe jeg har opplevd flere ganger. Jeg skjønner at det oppleves skummelt å forandre på språket ved å blande inn mange norske ord i det samiske for å kunne snakke. Men samtidig er jo dette en måte å bruke og utvikle språket på, sa hun.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Taper på interne konflikter. At deler av det samiske samfunnet forsøker å hegne rundt det de mener er den autentiske samiske kulturen, og at de begir seg inn i rasebiologisk tenkning, er noe den samisk/gæliske forfatteren, læreren og aktivisten, Johan Sandberg McGuinne, har kommentert:

– Fratatt så mye av det som er og fortsatt skal være vårt, klamrer vi oss til det lille vi har igjen (...) Likevel er det er nettopp denne oppførselen som gjør oss mest vondt i dag, da den på den ene siden lar oss benytte begreper som elitesamer for å kritisere språk- og kulturbærere, og på den andre siden å stille spørsmål ved renheten til et helt folks blod, fordi vi daglig mistenker samene som etter tiår med stillhet har mot til å begynne å vende tilbake til sin egen kultur.

I oppveksten min, i ei lita bygd i nordre Nordland, var skjellsordet lappjævel hyppig brukt på 80-tallet. Holdninger endrer seg, men ofte er det en møysommelig prosess. Jeg hadde ikke vært like komfortabel med å kle på meg kofte i hjembygda som jeg er i Trondheim. Det er ingen hemmelighet at det er lettere å være same i byen enn på bygda. I år på Samefolkets dag håper jeg at vi er mange som stolte viser den samiske tilhørigheten vår, uavhengig av om den er av gammel eller ny dato. I 2021 bør vi ha en bred og inkluderende holdning til at det er veldig mange ulike måter å være same på. Ikke minst fordi det gagner og styrker det samiske.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå