Knustakademiet i Trondheim

Det som gikk galt med KIT, er det samme som gikk galt i Oslo, Bergen og etter hvert Tromsø. Men overalt ellers har man i hvert fall prøvd å rette opp i systemkollapsen.

Det er med en genuin sorg i hjertet jeg skriver dette, siden jeg vet det ikke nytter, og ikke er noe å vinne på det. I beste fall vil noen si «Det er mye vi kan bli bedre på» for titusende gang, med et uendelig ekko i stemmen, skriver Tommy Olsson om konflikten ved KIT.   Foto: Joakim Slettebak Wangen

Saken oppdateres.

Det er noen år siden. Jeg var under kontrakt som masterkoordinator for et år på Kunstakademiet i Trondheim (KIT), og vi hadde nettopp hatt mandagsmøte, da en kollega dro meg til siden og hvisket «Pass deg for disse menneskene, Tommy». Det er litt illevarslende, ikke sant? Man blir forsiktig og nervøs. Man lurer på hva greia er.

LES OGSÅ: Undersøkelse: Misnøye blant avgangsstudenter

Jeg lurer fortsatt på det i grunn, fordi jeg opplevde ingen personalkonflikter, fikk ingen paranoia bekreftet, eller var noen gang bekymret over at noen prøvde å ta meg for et eller annet. Der var nemlig ingen til stede. Administrasjonen besto av en BA-student som tok telefonen mellom klokken 10 og 12, og en vaskedame som trøstesløst beveget seg forover i et kontorlandskap hvor støvet aldri flyttet på seg ellers. Strengt tatt var det bare studenter og vaktmester å forholde seg til.

LES OGSÅ om ti ansatte som støtter ledelsen: Internasjonal utelukker ikke det lokale

Situasjonen hadde oppstått som konsekvens av at noen en gang på 1900-tallet hadde blitt sykmeldt. Det hadde ført til at noen måtte gjøre to jobber. Vedkommende ble etterhvert utbrent av dette, og sykmeldt. Da måtte nestemann gjøre tre jobber. Denne personen ble utbrent mye fortere, og – selvsagt - sykmeldt. Dette her er ikke rocket science – alle skjønner hvordan dette ender. Til slutt måtte hun som bare var på kontoret en dag i uken, slutte med det fordi presset ikke var til å leve med – hun var den eneste som var igjen. Så, for å få utbetalt lønn måtte jeg etter noen måneder begi meg inn i labyrinten til universitetet, hvor alle jeg møtte og snakket med, uten unntak, forbauset så opp i taket eller på skoene mine (de ser deg aldri i øynene, disse folka), og med en undertone av fortvilelse og frykt spurte «Finnes det et kunstakademi i Trondheim?».

Jeg skal ikke svartmale; skolen hadde en instituttleder som ikke var blitt sykmeldt ennå. Men vedkommende utførte grunnet situasjonen så mange jobber samtidig at adrenalinet hadde gjort øynene kullsvarte, og redusert alt og alle til forstyrrelser det øyeblikkelig måtte slås hardt ned på. Mange år etterpå fikk jeg mail fra noen av de som hadde deltatt i det avsluttende seminariet til avgangsutstillingen. De lurte på når de egentlig kom til å få utbetalt honoraret sitt, eller i hvert fall refundert reisen sin.

LES OGSÅ: Uten en snarlig løsning vil det ikke være mulig å gjenopprette et godt arbeidsmiljø

Man har bedt meg om å si noe, i disse dager da Folkerepublikken KIT enda en gang irritert prøver å få sine studenter til å holde kjeft, og ellers kort besvarer alle spørsmål fra offentligheten med uggent powerpointspråk. Som om noe av kritikken skulle komme som en overraskelse. Som om noe av det man krangler om nå, skulle være en nyhet, etter over 20 års resirkulering av den opprinnelige kritikken. Noen har fortsatt interesse av å benekte kritikken og ikke se det åpenbare: At dette er en veldig dysfunksjonell kunsthøgskole, underkastet en utdannelsesstruktur for blivende sivilingeniører. Det som gikk galt med KIT, er det samme som gikk galt med kunstakademiene i Oslo, Bergen og etter hvert Tromsø, da de mistet selvstendigheten og ble lagt under administrasjonen til nærmeste universitet, hvor ingen aner hva slags utdannelse dette faktisk er, og hvor det – som i nevnte eksempel – kan passere helt under radaren at den en gang eksisterer.

Men, overalt ellers har man i hvert fall prøvd å få rettet opp i systemkollapsen som har vært effekten av denne uheldige avgjørelsen. I Trondheim er den konsekvent blitt nektet for, til tross for at varsellampene har blinket for fullt i noen tiår. Praksisen med å brenne ut administrasjonen er tross alt ikke det verste. Ansettelser og engasjement av nære forbindelser til ansatte har ført til en psykologisk stillingskrig som overskygger mye annet og burde gi grunn til bekymring. Men, studenter som blir kalt inn til møte etter å ha uttalt seg kritisk om utdannelsen i offentligheten, er selvsagt det alvorligste sykdomstegnet.

LES OGSÅ: – Vi har gjort unna noen konflikter. Nå handler det om å gå gjennom en håndfull til

Og vet dere hva? Det gjør meg vondt, fordi jeg var så heldig å utdanne meg på KIT den gang det var et fungerende kunstakademi som lå to skritt foran resten av verden, siden vi hadde elektronikk og greier. Det som skjedde den gang, det skjedde i Trondheim først. Den langvarige og seige degenerering som funnet sted siden, skyldes så mange uheldige faktorer og uhell at det ikke gir mening å rive opp i det mer enn jeg allerede har gjort. Det er ikke vits å gå etter enkeltpersoner når strukturen avføder en fryktkultur hvor alle ser ut til å drite langt oppi det faktum at et eller to år på Prosjektskolen i Oslo i praksis gir skyhøy kompetanse i forhold til det å ha en mastergrad fra et kunstakademi. Spørsmålet er hva man gjør med det når den innarbeidede politikken er å dysse ned problemet og skremme studentene til stillhet. Spontant ville jeg gitt alle sparken, brent ned bygget og begynt på scratch i en eller annen kjeller langt unna. Alt du trenger er i grunn eldre, erfarne kunstnere med et ønske om å dele, og yngre kunstnere med et ønske om å lære. Og så trenger man å beskytte seg mot ideologisk motivert sabotasje fra styremaktene.

Det er med en genuin sorg i hjertet jeg skriver dette, siden jeg vet det ikke nytter, og ikke er noe å vinne på det. I beste fall vil noen si «Det er mye vi kan bli bedre på» for titusende gang, med et uendelig ekko i stemmen. Fordi de aller fleste kan ikke bli bedre når de er lønnet av en institusjon som i likhet med samfunnet ellers ikke er ment til å fungere, men mest mulig å distrahere. Kunstutdanningen er blitt modellert om på ny og slått sammen med dans, musikk og alt det andre blåsvarthøyre kaller for «hobbyer». Et megakonglomerat, klabbet sammen litt på den samme måten som da vi fikk den sammenslåtte og nye arbeids- og velferdsetaten, NAV, en annen suksesshistorie.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå