Hvem skaper polariseringen om kjønn?

Er det toleranse å kreve at vi må endre sentrale begreper om kjønn for å respektere en liten minoritet?

Når aktivistene ikke lenger bare krever respekt for transpersoner og deres opplevelse av egen identitet, men i tillegg forlanger at vi alle endrer grunnleggende forhold i vår kultur, hva gjelder hvordan vi forstår oss selv og lever sammen, da spiller man ballen over på en helt annen banehalvdel, skriver Øyvind Håbrekke.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Takk til Gjermund Bungum Gorset for kronikk i Adressa og Midtnorsk debatt der han deler både personlige erfaringer og refleksjoner om transdebatten.

Jeg er helt enig i hans beskrivelse av debatten som polarisert, unyansert og misforstått.

Denne minoriteten som dette angår er både svært liten og spesielt sårbar. Det handler som Gorset sier blant annet om å «føle seg utenfor i fellesskapet». En viktig grunn til at det oppleves så krevende for transpersoner å bryte med det tradisjonelle mønsteret for kjønn, er kanskje nettopp fordi kjønn er en så grunnleggende del av vår kultur og måten vi forstår våre liv og det sosiale samspillet på.

LES SIRI WAHL-OLSEN: Menn som føder barn og kvinner som gir sæd

LES GJERMUND GORSET: Amerikanske tilstander i kjønnsdebatten

Øyvind Håbrekke er førstekandidat til Stortinget for KrF i Trøndelag.   Foto: Terje Svaan

Hvorfor er debatten så polarisert? Gorset ser ut til legge ansvaret for polariseringen på de som holder fast ved den tradisjonelle forståelsen av kjønn. Men er det så enkelt?

Selv om den vel etablerte forståelsen av våre to kjønn står sentralt, burde det ikke være så vanskelig å akseptere at et bitte lite mindretall enten identifiserer seg i motsatt kategori av det biologien tilsier, eller ønsker å stå utenfor de to kategoriene.

Derfor bør vi ikke bruke mye tid på å diskutere om vi skal ha respekt for transpersoner eller ikke, og jeg oppfatter heller ikke at det er dette diskusjonen handler om. Ser vi på utspillene fra de mest profilerte stemmene av transaktivister, og til dels den skeive bevegelsen, så handler debatten om noe langt mer.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Disse stemmene krever at vi alle, for å bli oppfattet som respektfulle og tolerante, må omdefinere vår forståelse av kjønn. Men er det toleranse å fremme et slikt krav?

Jeg har ikke lest alt Harry Potter-forfatter J.K.Rowling har sagt og tar ikke på meg rollen som hennes forsvarer. Men en av hennes mest omdiskuterte tweets sier noe viktig:

«I know and love trans people, but erasing the concept of sex removes the ability of many to meaningfully discuss their lives.» Hun sier altså at hun kjenner og er glad i transpersoner men at å fjerne kjønn som begrep fratar mange muligheten til å på en meningsfull måte å snakke om sine liv. Jeg tror ikke flertallet av de 216 000 som likte hennes tweet, eller de nesten 100 000 som delte den videre er hatefulle mennesker. Hun setter ord på noe mange kjenner seg igjen i.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Det er mange gode grunner til å diskutere og utfordre oss selv på kjønnsrollene. Vi tillegger ofte kjønnsforskjellene for stor betydning og vi vil alle ha glede av å utvide rommet i dagens trange roller.

Men når aktivistene ikke lenger bare krever respekt for transpersoner og deres opplevelse av egen identitet, men i tillegg forlanger at vi alle endrer grunnleggende forhold i vår kultur, hva gjelder hvordan vi forstår oss selv og lever sammen, da spiller man ballen over på en helt annen banehalvdel.

Uten sammenlikning for øvrig, vi har en stor jobb å gjøre hva gjelder å legge bedre til rette for hørselshemmede. Men ingen kan forvente at vi for å respektere disse må slutte med muntlig tale og kun bruke tegnspråk. På samme måte kan heller ingen forlange at vi må fjerne grunnleggende begreper som mann og kvinne, mor og far, for å respektere transpersoner.

LES OGSÅ I MORGENBLADET: Mediene har skapt en stråmann av fødeforeldre (ekstern lenke)

LES OGSÅ: Krigen mot Mor Norge

Jeg er svært usikker på om transpersoner som gruppe også er tjent med at deres sak gjøres til en politisk dragkamp om sentrale begreper i vår kultur.

«I diskusjonen om barnelov kan det for mange virke rart å skulle kalle noen for «fødeforelder», men for den store majoriteten vil det heller ikke bety en spesielt nevneverdig forskjell,» skriver Gorset.

Her tar han feil. Begrepene far og mor har stor betydning i barneloven.

Forslag til ny barnelov er en god illustrasjon på dette. Barnelovutvalget ønsker en fullstendig kjønnsnøytral lov, men av «kapasitetshensyn» har de bare endret ordlyden i enkelte paragrafer. Når juridiske eksperter bruker to år på en utredning og ikke kom i mål med kjønnsnøytrale begreper så viser det hvor komplisert det er å forsøke å overse biologiske realiteter.

I 1915 fikk Norge de Castbergske barnelover, forløperen til dagens barnelov. Det var en revolusjon så fremtidsrettet og visjonær at lovene er blitt gjort til verdensarv av UNESCO. Revolusjonen besto i at fedrene ble stilt til ansvar.

Mor er alltid tilstede når barnet blir født. Det har alltid vært naturens egen utfordring til oss at det ikke er nødvendigvis er tilfellet med mannen. Det er bare moral og ansvarsfølelse som eventuelt kan gjøre at han stiller opp og tar ansvar. Og slik er det fortsatt.

Hvis ikke vi som samfunn forventer ansvar fra alle foreldre, og i særdeleshet menn og fedre, så får det konsekvenser. Etter 1915 sank barnedødeligheten for barn utenfor ekteskap og barn fikk det bedre. Å regulere farskapet ble et fremskritt for barns oppvekstvillkår og for kvinners rettigheter. Tror man at slaget om likestilling, om fedrenes rolle og bidrag er over, så er det uendelig naivt.

Alle barn har to biologiske foreldre, en far og en mor. Barnet har, i følge FNs barnekonvensjon, rett til så langt som mulig å kjenne disse og få omsorg fra dem.

Gjennom teknikker for assistert befruktning har man med tiden laget noen bestemmelser som skal regulere foreldreskapet også i de tilfeller barnet vokser opp med andre enn biologiske foreldre. Det bør aldri bli et argument for ikke å regulere farskap i barneloven.

Det burde ikke være vanskelig å ha to tanker i hodet på en gang. Vi bør alle respektere at en liten minoritet bryter med tradisjonelle mønstre hva gjelder kjønn. Vi som tilhører majoriteten trenger å lytte til flere fortellinger om hvordan det er å skille seg ut i mengden og tilhøre en minoritet. Samtidig er de fleste mennesker kvinner eller menn. Kvinner føder barn og menn blir fedre. Og vi forventer at menn ikke bare blir fedre, men at de også tar ansvar.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå