Kystnatur ofres med kunnskapsløse beslutninger

Kystnaturen vår står i fare fordi trønderske kommuner mangler kompetanse til å evaluere effekter av inngrep. To eksempler som viser dette, er et planlagt oppdrettsanlegg ved Sklinna og taretråling langs trøndelagkysten.

NRK hadde nylig en stor sak hvor det ble hevdet at utbyggere kjøper konsekvensutredninger der resultatene underbygger egne vurderinger. Dette er uansvarlig og helt uakseptabelt, skriver forskningssjefen. Bildet viser lunder og toppskarv fra Midt-Norges viktigste sjøfuglkoloni, Sklinna.   Foto: Svein-Håkon Lorentsen

Saken oppdateres.

Naturmangfoldloven sier at norsk miljøforvaltning skal være kunnskapsbasert og ta helhetlige hensyn til økosystemene. Ansvaret for at dette skjer er fordelt på ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Kommunene har imidlertid et stort ansvar gjennom planansvaret etter plan- og bygningsloven, samtidig som arealbruken i kystsonen også reguleres av andre lovverk, som f. eks. akvakulturloven og havressursloven. Dette gjør kommunenes saksbehandling komplisert, og spørsmålet er om de innehar eller har tilgang til nødvendig kunnskap om kystmiljø for å forvalte denne praksisen. Forvalter kommunene den kunnskapen som er tilgjengelig på en god og forsvarlig måte. Og hvis ikke, hvorfor tas ikke den kunnskapen som finnes i bruk, og hva skal til for å bedre situasjonen?

LES OGSÅ: Oppdrett truer Sklinna

Svein-Håkon Lorentsen er forskningssjef og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)  Foto: NINA

Noen ferske saker fra senere tid har fått meg til å tvile på om planmyndighetene har tilgang til og forvalter eksisterende kunnskap, og eventuelt manglende kunnskap, på en god og ansvarlig måte. Jeg vil belyse dette gjennom to konkrete eksempler. Den første saken er en søknad om å etablere et akvakulturanlegg tett inntil verneområdegrensene for Midt-Norges viktigste sjøfuglkoloni, Sklinna. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har overvåket og forsket på sjøfugl på Sklinna siden starten av 1980-tallet, og konkluderer i høringssvaret med at det er stor sannsynlighet for at etablering av et slikt akvakulturanlegg vil kunne få svært store negative effekter på bestandene av de rødlistede sjøfuglartene teist, alke og lomvi, samt for den norske ansvarsarten toppskarv. I saksframlegget til politikerne bagatelliserer kommunens konsulent mulige effekter på sjøfugl, i strid med det som er tilgjengelig og godt dokumentert forskning og våre konklusjoner basert på dette. Det henvises bl.a. til at en akvakulturlokalitet representerer et reversibelt inngrep, og at naturmiljøet vil restitueres til naturlig kunnskap når inngrepet fjernes. Dette kan være tilfelle for bunnfauna under anlegget, men er lite sannsynligvis for rødlistede sjøfuglarter som allerede er i nedgang og som eventuelt påvirkes av anlegget.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Den andre saken gjelder en forespørsel fra åtte trønderske kystkommuner om å bidra i arbeidet med å foreslå viktige sjøfuglområder som skal unntas fra taretråling. Grunnlagsmaterialet var en konsulentrapport utarbeidet på vegne av Namdal Regionråd. Rapporten ga en svært selektiv og spekulativ framstilling av forskningsfunn, og konkluderte på en måte som det ikke er vitenskapelig grunnlag for. Ved å utelate viktige funn, usikkerhet og forbehold, samt selektivt plukke funn som tilsynelatende støtter opp under egne vurderinger, konkluderes det med at taretråling ikke påvirker sjøfugl.

For å oppnå en kunnskapsbasert forvaltning må kunnskapen som legges til grunn for beslutningene, være relevant og riktig. En må i tillegg ta tilstrekkelig hensyn til manglende kunnskap, og sørge for at slik kunnskap innhentes. Kunnskap om mulige effekter av taretråling og akvakultur på sjøfugl er pr. i dag omtrent ikke-eksisterende da det ikke er gjennomført gode nok konsekvensanalyser. De områdene som nå er aktuelle for både akvakultur og taretråling, er områder der det vil bli økende konflikt med viktige hekke- og beiteområder for sjøfugl. Norge har forvaltningsansvaret for en stor andel av sjøfuglene som hekker i Nord-Atlanteren. Mange sjøfuglarter er truet av utryddelse, dette gjelder også arter som lever i kystsonen. For eksempel har 8 av 10 ærfugler på kyststrekningen Smøla-Lofoten forsvunnet siden begynnelsen av 1980-tallet, og 4 av 10 storskarver har forsvunnet i samme periode. For sjøfugl er mange av hekkeplassene fredet, men det hjelper lite om matfatet forsvinner. Mange arter flyr langt for å komme til beiteområdene, og for mange av disses er tareskogene viktige matfat. Det sier seg selv at konfliktpotensialet er stort om disse områdene forringes eller gjøres utilgjengelige på grunn av arealbeslag eller forstyrrelser som følge av akvakultur eller taretråling.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

For å kunne forvalte kystsonen på en bærekraftig måte, må kommunale saksbehandlere og politikere, samt sektormyndighetene, ha riktig og god kunnskap slik at de kan ta kunnskapsbaserte og bærekraftige arealbeslutninger. Videre må det legges til rette for at slik kunnskap er lett tilgjengelig gjennom bl.a. tilgjengelige kartgrunnlag, og ved at det legges bedre til rette for at den kunnskapen som innhentes av vitenskapelige forskningsinstitusjoner brukes i forvaltningsøyemed.

NRK hadde nylig en stor sak hvor det ble hevdet at utbyggere kjøper konsekvensutredninger der resultatene underbygger egne vurderinger. Dette er uansvarlig og helt uakseptabelt. Like alvorlig er det dersom lokalpolitikere og kommuner kjøper bistand fra konsulenter som leverer dårlig eller mangelfulle kunnskapsgrunnlag. Det må kunne forventes at faktagrunnlaget som presenteres er egnet til å ta riktige beslutninger om en bærekraftig forvaltning av kystsonen i tråd med naturmangfoldloven. Norges framtid er blå. Det er i kystsonen den økonomiske utviklingen vil skje. Da må vi ha gode verktøy som gjør det mulig å ta vare på de økosystemene som skal gi oss denne veksten.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå