Krisesenteret i Trondheim er 40 år 8. mars

8. mars er det 40 år siden Krisesenteret for mishandla og voldtatte i Trondheim åpna.

Unn Kristin Daling, Inger Marie Bakken og Hilde Rosenberg under presentasjon av historien om krisesenteret i Trondheim.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

25. september 1978. Krisetelefonen for mishandla og voldtatte kvinner i Trondheim starta i en nedlagt butikk i Innherredsvegen, fordi vi ikke greide å finansiere drift av senteret med en gang og fordi de som virkelig kunne bidra med midler inn i senteret var usikre på hvor stort behovet var.

Krisetelefonen var åpen hver natt mellom 2000 og 0700, med mulighet til å komme innom for en samtale i åpningstida. 35 kvinner bidro som nattevakter med to på skiftet og Telegrafen, i nåværende Merkursenteret, sa seg villig til å oppbevare nøkkelen mellom vaktene.

LES FLERE INNLEGG OG KRONIKKER I ANLEDNING KVINNEDAGEN: «By oss ikke noe smått!»

Hvem starta? På 70-tallet var vi ikke så opptatt av enkeltpersoner, men hva fellesskapet kunne få til. Vi stod på skuldrene til hverandre.

Samtidig vet vi godt hvem som gikk på Sosialhøgskolen, vi vet godt hvem som var i ulike organisasjoner hvor det var mulig å skaffe seg oversikt over og kunnskap om hvordan trondheimssamfunnet var organisert og hvordan en kunne gå fram for å få til det en ønska, vi vet godt hvem som kalla inn til åpent møte midt på sommeren 1978 og de 40 som kom og tok på videre oppgaver og vi vet hvem de var de tre medlemmene, fra ulike partier, som satt i bystyret i 1980 og som samla sine respektive bystyremedlemmer bak vedtaket om å finansieree et krisesenter.

Alle disse var med å starte krisesenteret og ga særdeles raust av egen kunnskap og engasjement.

Hvem drev krisesenteret? Krisesenteret for mishandlede og voldtatte i Trondheim var en frivillig medlemsorganisasjon med om lag 100 medlemmer, organisert i fire grupper, som i begynnelsen tok ubetalte, etter hvert betalt med 30 kr timen, nattevakter hver sin uke med to på hver nattevakt. Og som søkte på betalte ettermiddags/helgevakter for et kvartal i gangen. Medlemsorganisasjonen var arbeidsgiver til dagarbeider som ble tilsatt på tariffvilkår.

Hva var drivkrafta? Drivkrafta var ønsket om en bedre verden for den halvparten av befolkninga som strukturelt var mest utsatt for familievold.

Likestillingsbeviste kvinner, sosialt engasjerte kvinner og feminister – alle som oppriktig ønska å bedre forholda for kvinner fra alle sosiale lag som kunne komme ut i en situasjon hvor en ble møtt med vold. Selvsagt fysisk vold som kunne være synlig med et blått øye, men ikke minst psykisk vold som ikke var synlig, men som gjorde så utrolig vondt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Et internasjonalt prosjekt. Krisesentrene i Norge var en del av en internasjonal bevegelse.

I 1971 ble verdens første krisesenter oppretta i London, to år senere åpna USAs første krisesenter i St. Paul, MN. I 1976 ble det arrangert et tribunal i Brussel, om vold mot kvinner som både ga næring og inspirasjon til oppstarten av mange krisesenter i Norge.

Krisesenteret i Trondheim har samarbeida med Krisesenteret Priut i Murmansk, RU og Krisesenteret i Zenica, BiH. Vold mot kvinner har foregått, og foregår dessverre fortsatt i alle land.

Samarbeidspartnere. I begynnelsen opplevde vi at det var vanskelig å få politi-etaten til å skjønne hva som kunne foregå innenfor husets fire vegger. De hadde operert med uttrykket husbråk. Sakte med sikkert opplevde vi at flere ansatte i politiet økte sin forståelse, og ikke minst kvinner ansatt i politiet bidro til at hele etaten utvidet sin forståelse.

Fra legevakta fikk vi etter hvert høre at det ble stilt spørsmål ved alle kvinnene som hadde gått seg på en dørkarm eller falt ned ei kjellertrapp. Kunne det være slik? Legevakta avdekket etter hvert at livet i heimen kunne være nokså motsetningsfylt.

Hva kunne krisesenteret tilby? Først og fremst kunne krisetelefonen, senere krisesenteret, tilby kvinnene som tok kontakt å oppleve bli trodd på den opplevelsen den enkelte hadde hatt. Enten det var kvinner som ringte, som kom til samtale eller som kom for å bo på senteret for en periode. Å få aksept på at det hun hadde opplevd var sant, for henne, var viktig for å finne vegen framover. Å bli sett, akseptert, få klapp på skuldra og konstruktiv støtte ga muligheter for å bygge seg opp etter nedturer.

Januar 2010. Krisesentertilbudet ble lovfesta som kommunal tjeneste i Norge. Noen av krisesentrene etablerte stiftelser som tilbød tjenester til kommuner. I Trondheim ble det gjennomført en virksomhetsoverdragelse som fikk virkning fra 1. januar 2011, med mye stolthet og litt vemod i følelsesregistret.

Det er fordeler og ulemper med det meste her i livet, også en virksomhetsoverdragelse. Fordelen er at kommunens innbyggere er lovmessig sikra en tjeneste. Tjenesten er til og med utvida til å gjelde alle, ikke bare kvinner.

Venneforeningen for krisesenteret i Trondheim. Som en del av virksomhetsoverdragelsen oppretta vi Venneforeningen for Krisesenteret i Trondheim. Vi har som oppgave å bidra på ulike måter til at fritida til kvinner og deres barn, som bor eller har bodd på krisesenteret, støttes opp f.eks. gjennom økonomisk støtte til barns fritidsaktiviteter.

Vi ønsker et mer synlig og proaktivt krisesenter. Vi ønsker kommunen lykke til videre med å utvikle krisesentertjenestene. Samtidig har vi et sterkt ønske om større synlighet og mer proaktivitet. Vi skjønner at som kommunal enhet må en innpasse seg de kommunale strukturer. Men vår erfaring er at synlighet er viktig for å kunne tilby gode tjenester! Lenge leve krisesenteret – måtte mange bli trodd på sine historier og få hjelp til å gå videre!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå