Romfolkets dag: Hvorfor er det så taust om rom?

La oss benytte dagen til å reflektere over vårt syn på rom og deres historie.

Det skulle gå 70 år før den norske stat kom med en offentlig beklagelse overfor norske rom via statsminister Solberg på nasjonaldagen for rom den 8. april 2015, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra 2013, fra en demonstrasjon utenfor Stortinget.  Foto: Berit Roald/NTB

Saken oppdateres.

Rom har opp gjennom historien vært et utsatt folk. Det nådde et klimaks under siste verdenskrig, en dyster skjebne som på mange måter et blitt fortrengt. Den har kommet i skyggen av jødenes holocaust selv om rom, tidligere kalt sigøynerne, ble utsatt for en tilsvarende forfølgelse. Prosentvis ble like mange rom/sigøynere likvidert under krigen som jødene. Antallet er usikkert, men det antas å være nærmere én million. Jeg har i denne kronikken benyttet den historiske betegnelsen på rom, sigøyner, da omtalen stor sett skuer bakover.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Ola Blokkum interesserer seg for historie, og basert blant annet på tre bøker, som det refereres til i teksten, har han skrevet om romfolket.  

Den som her til lands sterkest har beskrevet deres skjebne under krigen, er Jahn Otto Johansen i boken «Sigøynernes Holocaust», som kom ut i 1989.

Han beskriver hovedsakelig sigøynernes forhold i Europa på 1900-tallet med fokus den behandling de fikk etter at nazistene tok over makten i Tyskland. Hvorfor er de blitt behandlet annerledes enn jødene etter krigen? En forklaring er at sigøynernes manglet et skriftspråk og hadde ingen nasjon som talte deres sak. De har heller ingen felles religion som knytter dem sammen som gruppe. I mange tilfeller har de tilegnet de seg religionen i landet/området hvor de ferdes.

Den moralske støtten er kommet fra jødisk hold selv om a mange jødiske institusjoner fornekter at sigøynerne hadde samme skjebne som jødene. Simon Wiesenthal uttalte i 1984 at «sigøynerne ble myrdet forholdsmessig i like stort antall som jødene; 80 prosent av dem som bodde i områder okkupert av nazistene, mistet livet.»

Elie Wiesel fikk Nobel Fredspris i 1986 for sin kamp mot de krefter han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Han beskriver blant annet situasjonen i «Sigøynerleiren» i Auschwitz da nazistene hadde besluttet å gasse alle i leiren natten til 3.august 1944. 2800 mennesker ble drept «Sigøynernatten». Elie Wiesel kritiserer at de fleste europeiske land fortsatt betrakter sigøynerne med mistro og hat.

Dr. Mengele brukte «sigøynerleiren» som sitt laboratorium hvor de mest sadistiske eksperiment ble utført. Han ble jevnlig understøttet av Himmler. Himmler var den som gikk i bresjen for å realisere vedtakene om å utrydde jøder og sigøynere.

De første sigøynere kom fra India (Rajasthan) på 800-900-tallet. Senere kom det grupper frem til 1500-tallet. Som nomadefolk, «reisende» er de hele tiden blitt utsatt for trakassering og forfølgelse, som Jan A.S. Brustad m.fl. skriver i sin bok «Et uønsket folk».

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Sigøynerne kom etter en periode i Konstantinopel til Valakia og Moldovia på 1300-tallet. Her ble de holdt som slaver/leilendinger av bojarene (adelen) under forhold som kan måle seg med Ustasjas behandling i Kroatia under krigen. Jahn Otto Johansen beskriver at den behandling sigøynerne ble utsatt for av «Ustasja-gruppen» fikk de mest garvede SS-soldater til å brekke seg. Sigøynerne fikk heller ingen støtte fra den katolske kirke i Kroatia i og med at de hadde tatt den ortodokse tro, som i Serbia.

Slaveriet ble formelt avviklet i Moldova i 1855 og i Valakia året etter. I 1859 ble de to fyrstedømmene slått sammen til Romania.

Etter å ha oppnådd sin frihet, vandret de fleste av «sigøynerne vestover i Europa. De hadde fått sin frihet, men som et nomadisk folk ble de diskriminert og mishandlet.

De ble ofte utvist fra de landene de kom til. I andre tilfeller ble det praktisert en assimileringspolitikk. Maria Theresa av Østerrike beordret at alle sigøynere som brukte sitt eget språk, skulle få tungen skåret av. På 1500-tallet var det dødsstraff for sigøynere i Sverige og Danmark. De som drepte sigøynere, ble ikke straffet.

Hva med Norge? Norsk lovgiving fikk skjebnesvangre følger for norske sigøynere. I fremmedloven av 1927 ble sigøynerne nektet adgang il riket, «sigøynerparagrafen». Det medførte at et norsk sigøynerfølge (norsk statsborgerskap) på 68 personer på vei til Norge ble stanset på den dansk/tyske-grensen ved Padburg i 1934 etter ordre fra norske myndigheter. Følget ble returnert til Hamburg og videre til Belgia hvor e ble internert. I 1943 ble de sent til Auschwitz. Kun fire overlevde.

Sjefen for sentralpasskontoret, Ragnvald Konstad, uttalte vedrørende avvisningen i Padburg: «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Daværende høyesterettsjustitiarius Paal Berg uttalte: «Denne loven er ny, men trenger ingen nærmere begrunnelse». Dachau var den første konsentrasjonsleiren som sigøynerne ble sendt til. Det skjedde allerede i 1934.

Etter krigen forsøkte sigøynerne å vende tilbake til Norge. Den første familien søkte i 1953 om innreisetillatelse, men ble avvist. En familie klarte å komme inn i landet via en ubevoktet grenseovergang.

Først etter at «sigøynerparagrafen» ble avviklet i 1956, kunne sigøynerne legitimt komme inn i landet. Sigøynerparagrafen 3, tredje ledd, lød: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket.» På tross av den urett som norske myndigheter hadde utøvet mot sigøynerfamiliene, var det aldri snakk om noen krigserstatning! Slike ønsker ble møtt med et nærmest hånlig avslag. Det nærmeste øvrigheten kom i nærheten av å innrømme at de hadde gjort feil mot sigøynerne, finner en i et brev fra Sosialdepartementet den 22. juli 1971. Brevet gjaldt krigspensjon til to sigøynere som hadde sittet i tyske konsentrasjonsleir: «De tilhører alle familier med sterk tilknytning til Norge, og det er meget som taler for at de er norske ved fødselen». Lenger ville ikke staten stekke seg i innrømmelser!

Det var først i 1998 at sigøynerne ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge ved regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonsesjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter, tre år etter vedtaket i Europarådet!

I 1962 opprettet Sosialdepartementet riktig nok et kontaktutvalg, «Sigøynerutvalget». Utvalgets arbeid ble i 1973 overført til Avdeling for sigøynersaker for å arbeide med bosetning og økonomisk bistand. Avdelingen ble avviklet i 1990.

Det skulle gå 70 år før den norske stat kom med en offentlig beklagelse overfor norske rom via statsminister Solberg på nasjonaldagen for rom den 8. april 2015: «Jeg beklager den rasistiske ekskluderingspolitikken som er blitt ført i tiårene både før og etter 2. verdenskrig. Jeg beklager også de følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust.»

De fleste av oss vil nok minnes den gode arven vi har fra sigøynerne. De som ferdes i Andalusia har ikke unngått å beundre flamencodanserne. En kjent flamencodanser er Joaquin Cortés. Norsk publikum opplevde han under nobelkonserten i Oslo Spektrum. Han var en av verdensstjernene som opptrådte for prisvinner Jimmy Carter.

Sigøynermusikk er verdt å lytte til og Franz Liszt var en beundrer av sigøynermusikk og er blitt inspirert av den. En kjent og populær sanger for det norske publikum var «Raya»; Raisa Udovikova (Bielenberg). János Bihari (1764-1827) ble i sin tid beskrevet som verdens beste gitarist. Det er Franz Liszt fortjeneste at han ble «avslørt» som sigøyner. Tore-Jarl Bielenberg har omtalt dette i boken: «Romá/Sigøynere, i går, i dag, i morgen».

«Sigøyner» er blitt et belastet og diskriminerende ord og er erstattet med «rom». Ikke alle vil kvitte seg med den eldre betegnelsen. Flamencodanseren Joaquin Cortés, omtalt tidligere, holder fast på «sigøyner»/«gipsy». Han vil arbeide for å gi begrepet en bedre klang.

Joaquin Cortés ble i 1999 utnevnt til UNESCOs kunstner for fred og spredning av sigøynernes folklore og kunstneriske arv. I 2007 ble han utnevnt til sigøynernes ambassadør i EU.

8. april ble Romnasjonens dag. Dette ble vedtatt på en kongress i London i 1971. Den internasjonale betegnelsen på folket skal være rom. Språket er romanés. De vedtok også sin nasjonalsang, Djelem. Flagget fra 1933 med blå og grønn bunn med et rødt hjul i midten, ble vedtatt som nasjonens flagg.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå