Knefall for produksjonslogikken

Universiteter blir ikke gode av å trykke ansatte og studenter sammen på egne steder, hvor de kan være for seg selv og leve i sin egen produksjonssfære.

Utsikt fra kontoret: - Jeg har i dag som NTNU-ansatt verken kontor på Gløshaugen, Dragvoll, Moholt, Tyholt eller hvor det nå er NTNU holder til. Jeg sitter i sentrum. Kolleger kan jeg ta med på gode vannhull rett rundt hjørnet, hvor det ikke bare vanker studenter og forskere, skriver kronikkforfatteren.  Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

At Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet finner sammen om vedtak som man antar skal kunne bidra til økt produktivitet, er ikke nytt. Det var da heller ikke overraskende at de tre partiene ga støtte til NTNUs planer om utbygging av campus. NTNUs argumenter bak campus-løsningen er jo også knyttet til ideen om økt produktivitet: Samling skal gi mer tverrfaglighet og dermed skal NTNU bidra til å gi samfunnet den kunnskapen det trenger. Produktivitetsargumentet smykkes med et kulturargument som at det best for byen at NTNUs planer følges, og toppes med utsagn som at Trondheims innbyggere vil kunne gå på kafé på campus.

Det kommer ikke andre enn de innbyggere som er studerer eller jobber på campus til å gjøre. Det er mer spennende å gå på kafé i sentrum og Bakklandet. Grunnlaget for NTNUs planer er den såkalte konseptutredningen, utredet av et konsulentselskap. Den er fri, befriende fri vil sikker noen si, for forskning, og NTNUs planer støtter seg heller ikke til forskning. For forskning sier noe annet enn at en slik samling som NTNU legger opp til, vil bidra til mer produktivitet. Produktivitetsargumentet står på leirføtter.

LES OGSÅ: Full seier for NTNU i bygningsrådet

Det er gjennomført mye forskning på organisering og lokalisering av kunnskapsarbeidsplasser. Men man trenger ikke å gå til forskning for å se at NTNU tenker annerledes enn det som har vist seg å være en god praksis. Det er selvsagt urettferdig å sammenligne NTNU med studiesteder i små byer som Oxford, Cambridge, Bologna og Göttingen eller i store byer som Paris, London og Milano. Hva som gjør et universitet godt, avhenger av mange ting. Men et fellestrekk for disse stedene er at universitetene ikke er avsondret fra byen, men godt integrert i bystrukturen. Studenter og ansatte i Bologna og Paris går på kafeer og restauranter som andre av byens borgere går. I Oxford og Cambridge spiser studenter og ansatte på sine respektive colleges, som ligger spredt rundt i byene, men på kveldstid er de å finne på puber og spisesteder hvor også andre av byens innbyggere går og hvor de treffer hverandre på tvers av colleges. Det skaper gode og interessante miljø hvor nye ideer fødes, et godt utgangspunkt for å lage engelske krimserier.

LES OGSÅ LEDEREN: NTNU må bygge så skånsomt som mulig

De veletablerte og fremdeles velfungerende universiteter er preget av det den franske filosofen Gilles Deleuze kalte rhizomiske strukturer. Det er strukturer hvor de enkelte deler griper sammen i et komplekst samspill og hele tiden er i utvikling og bevegelse. Kunnskapsarbeid og kunnskapsproduksjon henter næring fra slike strukturer. De innbyr til samarbeid og interaksjon, langt utover tverrfaglighet mellom forskere. De understøttes av at byene har vannhull av ulikt slag: Grøntarealer, spisesteder, kinoer og teatre, kafeer og puber. Da NTH ble etablert var det et forsøk på et brudd med denne måten å organisere universiteter på: NTH skulle ligge for seg selv, på en høyde utenfor byen, et akropolis for forskere og studenter – men ikke for byens borgere. Man glemte at Athens kunnskapsprodusenter ikke holdt til på Akropolis, men nede i byen. De moderne universitetene var formet av ideen om fabrikken. Kunnskap skulle produseres i egne fabrikklokaler og universitetene skulle bli «lærefabrikker». Det var tremodellen, med universitet som stamme, som kunnskap skjøt ut fra, og ikke rhizommodellen, som lå til grunn. At målet nå for campus er å få forskere til å jobbe tverrfaglig, endrer ikke noe når NTNU vil samle seg for seg selv og tilby kafé for de som ikke studerer eller jobber der.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Troen på at samlokalisering slik NTNU tenker skal kunne gi bedre betingelser for kunnskapsproduksjon, harmonerer heller ikke med den forskningen som ser på hvordan forskere best jobber. Den viser at det viktige for kunnskapsproduksjon er at forskerne og studentene kan møtes i det daglige og dele lunsjbord og kaffemaskin. Man skal ikke bevege seg langt utenfor det nære vannhullet før avstand ikke har så stor betydning. Med digitaliseringen, som også universitetet driver fram, er forskere både i innland og utland like nære som de som sitter på nabokontoret. At universitet i Trondheim har vært spredd over store områder, har heller ikke vært noe stort problem for samarbeid og tverrfaglighet. Selv har jeg utdannelse fra både Gløshaugen, Lade og Dragvoll. Jeg kunne følge forelesninger i fluiddynamikk på Gløshaugen for så å dra på forelesninger om Hegel på Dragvoll. To verdener som ikke er så fjernt fra hverandre som man kanskje tror, verken fluiddynamikk-Hegel eller Gløshaugen-Dragvoll. Men jeg er veldig glad for at det ikke var et tverrfaglig team som underviste om hegliansk fluiddynamikk. Fagområder har sine særegenheter på godt og vondt, og tverrfagligheten er avhengig av nettopp disse særegenhetene.

LES OGSÅ: KOMMENTAREN: Det hjelper å protestere. Nå kan trehusene overleve

Det store problemet med NTNUs planer er ikke at de ikke viser forståelse eller innsikt i hvordan kunnskapsarbeid fungerer. Det er at de påtvinger sin plan på byen – og får støtte av de nevnte partier. Men når de rhizomiske strukturene som faktisk råder ellers i verden, skyldes det at denne produksjonslogiske tenkningen med drømmen om en megamaskin aldri har fått helt og fullt gjennomslag. Trondheim har også gode eksempler på at dette maskineriet lar seg ofte bare realisere på planstadiet: Planen for Bakklandet på 1960-tallet, med motorvei og universitetsbygg, hvor også NTH og Arbeiderpartiet og Høyre var godt forente, ble aldri realisert.

Allerede nå har NTNUs planer om et samlet campus slått sprekker. Jeg har i dag som NTNU-ansatt verken kontor på Gløshaugen, Dragvoll, Moholt, Tyholt eller hvor det nå er NTNU holder til. Jeg sitter i sentrum, og har kontor i Arkitekt Christies gate. Jeg har landets eldste vitenskapelige institusjon rett rundt hjørnet og jeg kan se at det fremdeles er mye liv i skolen ved katedralen. Jeg kan til og med se både Nidarosdomen, Hovedbygningen og andre trossamfunn. Kolleger kan jeg ta med på gode vannhull rett rundt hjørnet, hvor det ikke bare vanker studenter og forskere. Kolleger fra utlandet vil selvsagt heller se Trondheim enn universitetet.

LES OGSÅ: Huset har vært i familiens eie siden 1892 - nå vil NTNU rive det

LES OGSÅ: Redd for at denne unike alleen skal bli ødelagt

Universiteter blir ikke gode av å trykke ansatte og studenter sammen på egne steder, hvor de kan være for seg selv og leve i sin egen produksjonssfære. Det var studenter og NTH-ansatte, sammen med andre av byens borgere, som opponerte mot planene om å sanere Bakklandet. For også de vil leve liv utenfor auditoriene og laboratoriene, tegnestuene og seminarrommene. Når alt skal inn på Gløshaugen kommer det til å bli trangt. Det er kanskje bra for byen; studenter og ansatte kommer til å ha større behov for et variert frirom og byrom enn det et universitet hvor alt er samlet på ett sted kan gi. Det vil tross alt være nok av det, også i Trondheim. Vi møtes til kaffe i byen.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGENE:

En gangbru til begjær …

NTNU ønsker ikke å være arrogante

Universell innovasjonsforbindelse mellom Gløshaugen og Hesthagen

Når vil NTNU lære av Cambridge og Oxford, Harvard og Yale?

En mer åpen og tilgjengelig campus

Nytt senter vil bli en gjøkunge i Høgskolebakken

Den nye Innovasjonstrappen – med innebygget heis!

På forsiden nå