Barna mine går i 1. mai-tog. Og i år er det viktigere enn på lenge

Min farmor var den første som fortalte meg om arbeidernes kampdag. I oppveksten gikk jeg i tog med mine foreldre. Denne tradisjonen har jeg videreført med mine egne barn. I år er 1. mai viktigere enn på lenge.

I oppveksten gikk jeg i tog med mine foreldre. Denne tradisjonen har jeg videreført med mine egne barn, skriver Kristian Tangen.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Arbeidernes internasjonale kampdag ble første gang markert i 1890. Gjennom historien har mange faner blitt løftet og paroler skrevet. De første årene var hovedkravet å lovfeste normalarbeidsdag; 8-timer arbeid, 8-timer fritid, 8-timer hvile. Senere kom nye krav som stadig fikk gjennomslag. Fem uker ferie, full lønn under sykdom, arbeidervern og medbestemmelse, pensjon og utdanning. Dette er bare noe av det man kan takke fagbevegelsen for. Uten deres kamp for like muligheter har ikke landet vært slik vi kjenner det med en sterk velferdsstat og relativt små forskjeller.

Dette er verdier i et samfunn vi ikke må ta som en selvfølge. Gjennom snart åtte år har høyreregjeringen gjennomført en lang rekke usosiale kutt som rammer vanlige arbeidstakere. Samtidig har de aller rikeste her i landet fått milliarder i skattekutt. Det er en slik samfunnsutvikling som gir økte forskjeller og et arbeidsliv der mange må stå med lua i handa.

Under koronapandemien har Forskjells-Norge økt med smittevernstiltak, som særlig har rammet næringer som servering, overnatting, luftfart og kultur. Arbeidsledigheten er høyest blant innvandrere, unge og lavlønte. Denne krisen har gjort som kriser ofte gjør, rammet skjevt. Samtidig har det vært liten interesse fra høyreregjeringen å demme opp for de mest utsatte. Fra fagbevegelsen har kravet vært at folk skal ha trygghet for liv, helse, inntekt og arbeid. Men høyreregjering sleper beina etter seg og stritter imot når det gjelder tryggheten i vanlige folks liv.

Innen andre bransjer har ansatte stått på, i det som statsministeren omtalte som en dugnad. Renholdsoperatører har drevet smittevask. Helsepersonell har gitt hjelp og omsorg til våre eldre. Barne- og ungdomsarbeidere har tatt vare på våre barn. Butikkmedarbeidere har fylt inn nye varer. De er mange som har jobbet både hardt og mye, og utsatt seg selv og familien for smitte. Når applausen har stilnet er det lite å høre fra arbeidsgiverne om å sørge for økt kjøpekraft for disse gruppene. Det er ikke rart at arbeidsfolk blir forbanna når de leser i avisa om skyhøye lederlønninger, gullpensjoner og solide utbytter.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Folk flest vil ikke ha økte forskjeller. Bare tre prosent mener forskjellene kunne vært større. Likevel fører høyreregjeringen en villet politikk der forskjellene fortsetter å øke. Større forskjeller svekker tilliten mellom oss, og felleskapets verdier med gode velferdsordninger smuldres sakte, men sikkert opp.

Et eksempel på det er høyreregjeringens kuttpolitikk i offentlig sektor. ABE-reformen har svekket blant annet Navs mulighet til å yte rask hjelp til permitterte og arbeidsledige. Våre tillitsvalgte forteller om nedprioritering av oppgaver, på grunn av den enorme økningen i dagpengesøknader. Også innen andre statlige områder får vi lignende tilbakemeldinger; kriminalomsorgen, kulturinstitusjoner, Arbeidstilsynet, Folkehelseinstituttet. Staten skal selvfølgelig tilstrebe seg å være både effektiv og moderne, men blinde kutt over flere år går ut over kvaliteten. Det som skjer, er en demontering av velferdsstaten.

Det er en slik samfunnsutvikling som gjør 1. mai til en nødvendig kampdag for arbeiderbevegelsen. Vi vil alltid stå opp mot økte forskjeller, økende arbeidsledighet og mer utrygghet i arbeidslivet. På våre paroler vil det i år stå at vi krever flere jobber, trygge jobber, faste og hele jobber, jobber som skaper nye verdier. Det vil stå at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde, og krav om en kraftig styrking av det organiserte arbeidsliv. Vi krever anstendige økonomiske rammer i offentlig sektor, og en tillitsreform som gir de ansatte mulighet til å gjøre sin jobb.

Vi krever en storrengjøring i norsk arbeidsliv. Vi må få slutt på et grovt press på lønns- og arbeidsvilkår, ofte gjennom innleie som skjer på byggeplasser, i sjøfart, luftfart, industri, landbruk, bearbeiding av fisk, helse og omsorg, på hoteller og i utelivet. Det må innføres en norgesmodell for et mer seriøst arbeidsliv. Denne modellen må ta det beste fra forskjellige lokale modeller; slik som Trondheimsmodellen. Dette for å sikre et felles arbeid med å stille strenge krav for et seriøst arbeidsliv ved innkjøp i kommuner og fylker.

Vi skal møte FNs bærekraftsmål med teknologi og kompetanse. En rettferdig omstilling av arbeidslivet der arbeidsfolk får mulighet til å øke sin kompetanse. Vi må løfte nedenfra og opp slik at vi får med alle uavhengig av utdanningsnivå.

Det er mye å forsvare og nye kamper som skal vinnes. Da er det inspirerende å vite at stadig flere unge arbeidstakere og studenter har tatt del i vårt felleskap. Aldri før har LO hatt flere medlemmer. Sammen markerer vi arbeidernes internasjonale kampdag med arbeidsfolk over hele verden. Etter åtte år med høyreregjering er 1. mai viktigere enn på lenge. På min 1. mai-parole vil det stå skrevet; Nå er det arbeidsfolk sin tur!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå