På arbeidernes dag slår jeg et slag for de utenfor arbeidslivet!

Jeg håper andre slipper å lære på den harde måten, slik jeg har gjort. Utbrenthet og kronisk utmattelse har vært to av mine tøffeste lærere. Og ett ord klenger seg fast: Skam.

Det er på tide å frigjøre seg fra skam rundt det å falle av arbeidslivets karusell. Det er mange måter å leve et verdig og meningsfullt liv på, og det er mange måter å bidra på, også utenom full jobb eller betalt jobb. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal bevare min verdighet som mennesket på tross av kronisk sykdom, sykemeldinger og den lange tiden utenfor arbeidslivet, skriver Tatiana Elsoukova, som selv er uføretrygdet. Bildet er fra 1. mai-toget i Trondheim i 2018.   Foto: Espen Bakken

Saken oppdateres.

«Generasjon overvelda» I Maddam fra 8. april skriver Sigrid Steen Haugen om «generasjon overvelda», som prøver å finne en enklere måte å leve på. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Også jeg har vært overvelda og måtte lære å leve et veldig enkelt og ganske lite liv. Men så kan jeg krysse av i rubrikkene «utbrenthet» og «kronisk utmattelse» på listen over mine livserfaringer, og disse to har vært noen tøffe lærere.

Jeg håper at andre slipper å lære på den harde måten jeg har måttet lære på. Dessverre tror jeg det er uunngåelig i den verden vi lever i, og den måten vi lever på. Mange opplever nå at de ikke strekker til, at de er overvelda og utmattet. Samtidig kan vi veldig lite om det å navigere i denne overveldende verdenen og i situasjoner der alt faller fra hverandre. Steen Haugen skriver om en hel generasjon som «har brukt utrolig mange timer på skolebenken på å lære teori, men ikke hvordan man lever som voksen. Hvordan betale regninger og spare på rett plass til rett tid, [...] hvordan leve med sosiale medier og informasjonsstrømmer på balansert vis, hvordan man navigerer seg i velferdsstatssystemet i tilfelle avvik (som å bli syk)».

LES OGSÅ: Et dypdykk i russisk frykt

Artikkelforfatteren etterlyser kloke «elders», eldre voksne som kan si oss noe vist om livets vendinger. Jeg strekker armen opp her: Dette kan jeg! Jeg har lært mye om livets brå vendinger på livets harde skolebenk. En klok «elder» - det er det jeg vil bli når jeg blir stor. Jeg er allerede godt på vei, med alle mine mange tap og noen små og store seiere. Og jeg er heldig: Jeg har hatt mange kloke «elders» som har igjen hjulpet meg på min vei. Uten dem ville veien vært mye mer krokete.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bort fra skam - mot et verdig liv. I min tidligere jobb som yogalærer møtte jeg mange kronisk syke. Både fra deres bekjennelser og fra min egen erfaring med utbrenthet og kronisk utmattelse er det ett ord som klenger seg fast: SKAM. Det er flaut å innrømme at du har gått på trynet, at du er sykemeldt, at du ikke kan svare noe fornuftig på spørsmålet om hva du jobber med, at du ikke vet hva som skjer videre. Følelsen av å stå på utsiden av arbeidssamfunnet er tung. Du skjemmes av å ikke kunne bidra, og det er lett å føle at du bruker opp samfunnets ressurser uten å gi noe tilbake. Det er lett å begynne å føle seg liten, overflødig og uverdig. Dette gjør også at terskelen for å kunne delta i et samfunnsliv og i debatten om din rolle i samfunnet blir skyhøy: Det er vanskelig å ta plass og ta ordet når du føler deg skamfull og liten.

Les flere tekster av Tatiana Elsoukova HER

Det er på tide å frigjøre seg fra skam og skammeliggjøring av det å falle av arbeidslivets karusell. Det er mange måter å leve et verdig og meningsfullt liv på, og det er mange måter å bidra på, også utenom full jobb eller betalt jobb. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal bevare min verdighet som mennesket på tross av kronisk sykdom, sykemeldinger og den lange tiden utenfor arbeidslivet. Jeg har begynt å endre tenkemåten og heller spørre meg selv: Hvordan kan jeg være verdifull på grunn av alt det vanskelige jeg har opplevd?

Når jeg leser om generasjon overvelda som vil ha veiledning fra kloke «elders», føler jeg et håp. Jeg kan plutselig se meg selv som verdifull i lys av mine kjipe erfaringer. At vi som har vært ute en vinternatt før, kan bli en ressurs i et overvelda og utmatta samfunn. Du blir ikke en klok eldre person bare av å lese mange bøker, du blir det etter å ha gått gjennom et sammenbrudd eller to, og etter å ha kommet ut på den andre siden utrustet med verktøy som tåler trøkk og som kan brukes til å skru sammen et nytt liv fra scratch av.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Kloke «elders» i kollapsens tid. I en annen artikkel i Maddam (fra 20.01.21) skriver Steen Haugen om kollaps som en viktig erfaring: « Jeg tenker ganske ofte på kollaps. Eller ‘unravelings’, ting som rakner, faller fra hverandre. Kollaps av økosystemer, klimakollaps, [...] økonomisk kollaps, kollaps av helsevesenet, kroppslig kollaps, mental kollaps. » Hun skriver om hvordan vi må lære å leve med det å kollapse i stort og smått, fordi kollaps er naturlig ved overbelastning.

Vi bevitner mange av de kollapsene akkurat nå. Pandemien alene har ført til at mange sliter både økonomisk, sosialt og mentalt. Mange opplever at livet blir snudd opp ned og ikke vet hva de skal gjøre. De av oss som har gått på trynet før, vet hvordan det er å stå gjennom en kollaps. Vi vet hvordan det er å bli plutselig frarøvet det vi mennesker vanligvis tar for gitt: jobben, helsa, økonomisk trygghet, sosialt samvær. Vi vet hvordan det er når ting faller fra hverandre, og at det går an å leve gjennom dette. Har du opplevd motgang og tap selv, blir du ikke så fort skremt av andres kaos og håpløshet. Det å leve gjennom mange nederlag og avslag gjør deg dessuten ydmyk, og hvis du tillater det, kan det også gjøre deg både klok og medfølende. Du vil gjerne hjelpe andre i en situasjon du selv har vært i. Du vet hvor viktig det er med omsorg når det står på som verst: det å tillate seg selv å kollapse og be om hjelp.

1. mai er arbeidernes kampdag. I den anledning vil jeg gjerne slå et slag for de som har havnet utenfor arbeidslivet, fordi kroppen sa stopp. Tenk at du som opplever både overveldelse, utmattelse, utbrenthet, angst og depresjon; du som har måttet plutselig lære å leve med dårlig råd; du som har måttet gi opp den gamle jobben på grunn av dårlig helse og har prøvd å finne nye måter å bidra på; du som har hatt mange runder med helsevesenet og Nav - at nettopp du plutselig kan sitte med de nødvendige og verdifulle kunnskapene som mange andre både trenger og kommer til å trenge i tiden framover. At du kan være et verdifullt og stolt samfunnsmedlem og menneske, ikke bare på grunn av den viktige jobben du har, men også fordi du har opplevd både tap og fravær av den jobben, og har klart deg allikevel!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå