Nazistenes fotavtrykk i Midt-Norge

I Trondheim og Midt-Norge etterlot nazistene tydelige spor etter sin drøm om verdensherredømme.

Her i Midt-Norge finnes det fortsatt arkitektoniske uttrykk for dette verdensbildet, som er fryktinngytende både i seg selv og med tanke på kraften i tilhengernes overbevisning. Etter hvert som tiden går, vil byggverk som Dora og trippelkanonen på Ørland trolig bli de eneste synlige restene etter den andre verdenskrig i Norge, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Den 16. januar 1942 ankret det tyske slagskipet Tirpitz opp i Fættenfjorden, og begynte med det et lengre opphold i Midt-Norge. Tirpitz var samtidens kraftigste krigsskip, over 250 meter langt og med en vekt på mer enn 42 000 tonn, bestykket med åtte 38 cm kanoner fordelt på fire kanontårn. I nesten tre år, fram til det ble senket i november 1944, skulle Tirpitz utgjøre en konstant trussel mot alliert shipping i nordområdene. En rapport om at slagskipet hadde kastet loss, var for eksempel nok til at konvoien PQ 17 ble beordret oppløst – med katastrofalt resultat, ettersom tyske fly og ubåter da enkelt kunne konsentrere innsatsen om individuelle, forsvarsløse handelsskip.

Opprinnelig var ønsket om baser for marinen i Trondheim og Narvik for operasjoner til sjøs en viktig grunn til at det tyske angrepet på Norge ble iverksatt, men likevel var det ikke primært offensive oppgaver som skulle tilfalle Tirpitz under tiden i Norge. Bare en ukes tid etter slagskipets ankomst til Trøndelag utropte nemlig Hitler Norge til «denne krigens skjebnesone», erklærte at faren var umiddelbar, og forlangte at samtlige tilgjengelige tyske marinefartøyer sporenstreks skulle seile nordover. Dette førte blant annet til at slagskipene Scharnhorst og Gneisenau, samt krysseren Prinz Eugen, foretok en uhyre risikabel manøver fra sine baser ved den franske Atlanterhavskysten og gjennom Den britiske kanal, og ankret opp i nordtyske havnebyer før de fortsatte ferden mot Norge.

LES OGSÅ: Hitler: Besatt av Trondheim

Gneisenau er her delvis fortsatt; alle de tre tyske fartøyene ble nemlig skadet under ferden, og Gneisenau ble hardest rammet. Mens det lå ved havna i Kiel, var slagskipet blitt fullastet med drivstoff og ammunisjon, og når det så ble truffet av én enkelt bombe fra britiske bombefly som angrep byen, var eksplosjonen så kraftig at den løftet det fremste kanontårnet, «Anton», opp av skroget. Et av de andre to kanontårnene, «Caesar», kan derimot fortsatt beskues der det står oppstilt på Austrått fort i Ørland kommune. (Det tredje tårnet, «Bruno», ble satt opp på Fjell festning på Sotra utenfor Bergen, men er senere blitt tatt ned.)

Torgeir E. Sæveraas er aktuell med boka Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone (Pax 2021)  Foto: Pax

Overføringen av brorparten av den tyske oversjøiske flåten til Norge i 1942–43 er et av de tydeligste tegnene på at Hitlers «skjebnesone»-retorikk ikke bare var tomme ord, men fikk praktiske konsekvenser for tusenvis av mennesker. I Midt-Norge gikk det verst ut over sovjetiske og serbiske krigsfanger som sto bak byggingen av det svært omfattende anlegget som skulle til for å klare å plassere et kanontårn tiltenkt et krigsskip ned i en fem etasjers dyp kanonbrønn på Ørland. Mer enn 300 krigsfanger omkom under byggearbeidene her, og på byggeplassene i Nord-Norge, der Hitler også beordret oppsetting av tunge kanonbatterier, var dødstallene enda høyere.

Opptrappingen av marinestyrkene ble fulgt opp av en omfattende forsterkning av den tyske hæren i Norge, og da Nazi-Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, var det fortsatt langt over 300 000 tyske soldater her i landet. Faktisk var Norge det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger under krigen, og på et tidspunkt var så mange som én av seks personer innenfor landets grenser en bevæpnet, tysk soldat.

Disse troppene var ment å hindre en alliert invasjon av Norge, en frykt Hitler næret helt fra planleggingen av operasjon Weserübung begynte og aldri ser ut til helt å ha blitt kvitt. Selv om det må bemerkes at særlig Churchill syslet med planer om et slikt angrep på Norge, var dette planer som aldri forlot tegnebrettet, slik at Hitlers frykt i ettertid får noe irrasjonelt over seg.

LES OGSÅ: Hitlers store planer med Trondheim

Samtidig var ikke den tyske føreren alene om å bekymre seg over stillingen i Norge, og hans syn hadde sterk støtte innenfor den tyske militære ledelsen her i landet. Dette gjorde at Hitlers ordrer ble satt ut i livet nærmest koste hva det koste ville, og trippelkanonen på Ørland og ubåtbunkeren Dora i Trondheim kan anses som fysiske, arkitektoniske uttrykk for dette verdensbildet. Både Dora og trippelkanonen er begge svært aggressive byggverk, bygget for en nærmest permanent krigstilstand i en kamp om verdensherredømme, der motstanderne ikke bare var Sovjetunionen, USA og Storbritannia som land og folk, men «verdensjødedommen», som angivelig sto bak styret i samtlige av fiendestatene.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I ettertid er det vanskelig å ta helt innover seg hvordan en slik konspirasjonsteori så til de grader kunne bli styrende for den strategiske tenkningen i et land som Tyskland, som i samtiden på mange områder var Europas mest moderne og velutviklede stat, med en høyt utdannet og kulturbevisst befolkning. Likevel etterlater verken soldatenes feltpostbrev eller generalenes ordredokumenter noen tvil om at denne troen, som tidvis kunne få noe religiøst over seg, var dypt rotfestet, «fra general til korporal», som tyskerne sa det.

Her i Midt-Norge finnes det altså fortsatt arkitektoniske uttrykk for dette verdensbildet, som er fryktinngytende både i seg selv og med tanke på kraften i tilhengernes overbevisning. Etter hvert som tiden går, vil byggverk som Dora og trippelkanonen på Ørland trolig bli de eneste synlige restene etter den andre verdenskrig i Norge, og det er derfor viktig å huske på at de også er monumenter over de mange ofrene, samt ikke minst en advarsel som stiger opp fra historien – et minne om at tankegodset som lå til grunn for disse byggverkene, aldri må få lov til å utvikle seg igjen.

Mandag 3. mai klokken 19.30 er det møte på Litteraturhuset med Torgeir E. Sæveraas, i anledning lansering av boka «Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone.» Arrangementet streames også på Facebook.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå