Litt for kult om psykisk uhelse og møkkaliv

Det er mulig at det prates for mye om psykisk uhelse og misnøye for tiden. Jeg tror ikke det. Men slutt å snakk om at det er ungdommenes skyld!

  Foto: Peter Breivik/Torstein Bøe/Scanpix

Saken oppdateres.

Morgenkaffen min fikk i dag en bismak da den ble drukket sammen med kommentaren fra Kari Hovde i Adresseavisen, om ungdommenes angivelige dyrking av misnøye. Kari Hovde skriver om ungdommers psykiske helse i en kombinasjon av alvor og flåseri, og det er ikke alltid like enkelt å vite hva hun mener med en slik kommunikasjonsform.

Hovde priser kjendis-psykolog Peder Kjøs ved at han i forbindelse med lansering av en rapport om studenters psykiske helse, er opptatt av å kommunisere at de fleste ikke er syke, men bare kjeder seg.

LES OGSÅ: For mye dyrking av misnøye

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir ganske provosert over måten både Kari Hovde og Peder Kjøs omtaler både studentene og situasjonen som studie etter studie forteller oss; at mange unge kjenner på å ha det veldig vanskelig. Ikke bare under pandemien, men før den kom også.

Hvorfor måtte Peder Kjøs omtale det som at «de har bare en kjedelig hverdag» i det første intervjuet etter at han leverte en stor, regjeringsbestilt rapport?

Han har etter min mening en slags bagatelliserende «attitude» overfor problemet, som må være vondt å lese for dem som faktisk kjenner på at de har det vanskelig. Solide fagfolk, blant annet fra Modum Bad, har imøtegått Kjøs og hans rapport, med at den både var overfladisk, bagatelliserende, og at den hadde utelatt viktig forskningsmateriale som er med og underbygger de alvorlige tallene vi hører om når det gjelder studenter og unge menneskers psykiske problemer.

Midtnorsk debatt: Barnehagens likestillingseksperiment gikk ikke helt etter planen. Jeg er ikke overraska

Jeg er helt enig med både ham og journalist Hovde i at det er viktig å lære ungdommene, og andre for så vidt, å skille mellom det som er redusert livskvalitet og det å ha psykiske uhelse. Det gagner ingen å få et forhold til psykiske helse på den måten at «alt» er psykisk lidelse.

Og det er det jeg jobber med hver eneste dag som fastlege; å hjelpe folk til å mestre både uvanlige og slitsomme livssituasjoner, og vanskelige indre forhold, uten at det dermed skal defineres som psykisk uhelse. Og i en tid da det er mangel på tilbud innen psykisk helse, og køene er lange, så har vi fastleger aldri vært viktigere som samtalepartnere og å hjelpe folk med psykiske «vansker» enn vi er i dag. Det kan også være slik at det er blitt en samfunnstrend at «alt» må løses hos en psykolog, eller at folk tror at de må bli «henvist» et sted, for å håndtere vanskene eller de tunge tankene sine.

Ofte er det nok at vi er der og lytter, og er med og finne ut av flokene, og å hjelpe å regulere følelser og håndtere livets normale unormaliteter.

Men, det betyr ikke at jeg kan si til folk at de bare har en kjedelig hverdag.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Jeg reagerer også på Kjøs sin kommentar til at 23 prosent av studentene i den siste store undersøkelsen sa at de seriøst hadde tenkt på at ta sitt eget liv. Han sier i intervjuet at «det er ikke unormalt å ha selvmordstanker», «det er mye mer vanlig å ha tankene enn å gjennomføre det». Ja, og gudskjelov for det! Men jeg snakker om selvmord med pasienter flere ganger hver uke, jeg, og heldigvis er det svært få som utfører det. Men jeg må virkelig si at jeg møter mennesker som har det tungt og veldig vanskelig med komplekse tanker og følelse av både meningsløshet og mangel på livsglede, som er med i denne statistikken. Så selv om det dessverre ikke er unormalt å ha selvmordstanker, så er det i mitt hode svært bekymringsfulle tall at en fjerdedel av studentene våre har tenkt i de baner. Uansett om det er «psykisk sykdom», eller «redusert livskvalitet».

De kjenner det nå slik, da, og det sier vel like mye, eller enda mer, om det samfunnet vi har skapt for våre barn og unge, at det er så mange som opplever at de har det så tungt.

Det er heller ikke ungdommene som har skapt «Generasjon Prestasjon», som Hovde også nevner i sin kommentar. Det er gjennom de verdiene og valgene vi som voksne og samfunn tar, at man skaper press og en følelse av å ha det kjipt, og å føle seg syk, eller rett og slett bli syk. Mange av oss vokse strever med mange av de samme tingene, og er dessverre ikke alltid de beste rollemodellene for ungene våre, når det kommer til å finne ro og rammer, og å slakke på egne krav. Jeg ble nylig invitert til å snakke til foreldre og foresatte ved en ungdomsskole, fordi det er så mange elever som sliter. Det er prisverdig at denne skolen tar tenåringenes slit på alvor, og vi foreldre er en viktig gruppe å nå, når det gjelder både å bevisstgjøre oss hvordan forstå ungdommen vår, men også å hjelpe dem å sette grenser, få grenser og å søke hjelp når det trengs.

Ja, Kari Hovde og Peder Kjøs, vi må få ned misnøyen blant folk, også ungdommene. Men vær så snill å slutt med å snakke om dette som om det er DE som har skapt dette. Våre unge er bare et produkt av det samfunnet vi skaper for dem, med de verdisett som vi har staket ut. Og der tror jeg dessverre at en økt følelse av ensomhet, utenforskap og leting etter mening, i tillegg til at mange sliter med regulering av både følelser og andre viktige ting, er ingredienser som gjør at så mange sliter.

Det må vi ta tak i, samtidig som vi viser at vi anerkjenner ungdommene som sier at de har det vanskelig, og gir dem gode råd og redskaper for å håndtere livene sine, på godt og vondt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå