Ivar (63) har sett alle delfinaler og finaler siden 1960-tallet: MGP vekker sterke følelser

Musikken har jeg stort sett ei armlengdes avstand til, men arrangementet Melodi Grand Prix (MGP) fascinerer meg. Det får frem hele spekteret av følelser hos det norske folk.

1983: Den norske Melodi Grand Prix-finalen. Her vinnerne Jahn Teigen og Wenche Myhre. De vant med låta Do Re Mi, og Jahn Teigen endte på en 9. plass i den internasjonale konkurransen.  Foto: Inge Gjellesvik

Saken oppdateres.

Siden midten av 1960-tallet har jeg sett alle finaler og delfinaler. I denne teksten prøver jeg å se dette litt inn i et tidsperspektiv.

Norge har deltatt siden 1960. Konkurransen ble imidlertid opprettet i 1956 for å skape noe som kunne forene Europa bedre etter andre verdenskrig. Meningen var vel også å heve nivået på populærmusikken. Vi har fått mye glamour, glitter og stas gjennom alle disse årene. Noen virkelig gode popsanger, store vokalprestasjoner og uforglemmelige sceneopptredener, i tillegg til gledesstunder, humor og noen litt sjokkerende overraskelser. Interessen og oppmerksomheten her hjemme har vært ganske enorm. Hvis du ikke så Melodi Grand Prix på lørdag kveld på 1960/70-tallet, var du nærmest sosialt utenfor på arbeid på mandag morgen. Entusiasmen til tross, den internasjonale MGP-kvelden har dessverre vært en temmelig blandet fornøyelse for oss nordmenn.

LES MER FRA SAMME SKRIBENT: Fire faser i korona-hverdagen til norsk og trøndersk musikkliv

Følelsen av underlegenhet. På 1960- og 70-tallet var dette kvelden i året hvor det omtrent var en manifestering av våre komplekser og vår mindreverdighetsfølelse som et «lite og ubetydelig land langt der oppe i nord.» Hele nasjonen hadde mye dårligere selvtillit enn hva vi har i dag. Vi tapte hjemmekampene i fotball med 5-0, svenskekrona var sterkere enn den norske, og få eller ingen norske artister var noe kjent i utlandet osv. Denne ene kvelden i året, hvor vi omtrent bare fikk et par poeng fra Sverige, ble en kveld hvor det nærmest ble «gnidd salt inn i åpne sår» til oss nordmenn. Ok, jeg spøker litt nå, men med noen få unntak mener jeg vi stort sett lå i bunnsjiktet frem til 1985.

1985: Her fremfører Elisabeth Andreasson og Hanne Krogh vinnermelodien «La det swinge».  Foto: Erik Thorberg

Sinne og frustrasjon. Ettersom årene har gått, har vi fått både null poeng fire ganger, og vi har havnet på sisteplass hele elleve ganger. Vi har visst rekorden på begge disse to skalaene. Følelsen av sinne begynte å snike seg inn i det norske folk allerede på slutten av 1960-tallet og på 70-tallet - de store landene stemte bare på hverandre. Norge valgte til og med å boikotte i 1970.

Når vi havnet i den nederste delen av poengskalaen gang etter gang, så gikk det nok noe på at vi ikke hadde så veldig fengende sanger internasjonalt sett. Det kom også kritikk mot de norske juryene om at det var for stor vekt på det musikkfaglige. Det skulle jo være et show.

2021: TIX representerer Norge i Rotterdam i Nederland.   Foto: Håkon Mosvold Larsen

Folk var nok temmelig sinte og frustrerte noen ganger hjemme i sine stuer også, både på norske fagjuryer og på grunn av andre forhold. Dette var i gang allerede i 1964 da Wenche Myhre sin sang, «La meg være ung», bare havnet på tredjeplass. Den burde vunnet, mente mange, og den ble da også den store slageren.

Bare fem år senere braket levenet virkelig løs. Denne gangen var det en dansk universitetslektor som hadde slaktet den norske vinneren av Melodi Grand Prix i 1969. Det ble en storm av klager mot dansken og påfølgende avisoppslag og debattprogrammer om saken. Komiker og samfunnsdebattant Rolf Wesenlund mente at folkets engasjement til og med overgikk det de hadde i forhold til Biafra-konflikten i Nigeria. Dette var en av de første krigene som kom inn i stua til oss nordmenn gjennom TV-skjermen. Vi fikk blant annet se underernærte barn med kjempestore mager.

1990: Artisten Ketil Stokkan vinner den norske finalen. Jubler etter seieren.  Foto: Per Løchen

Det mest spontane og iøynefallende av kritikk var i 1989 da Jahn Teigen deltok med «Optimist». Han var svært populær hos folket, men ikke like godt likt av «fagfolket». Det falt ikke i god jord hos det norske publikum. Det ble en stor og lang pipekonsert i salen.

I 1997 eksploderte det på nytt. Dette var første gang NRK satset på bare telefonstemmer fra det norske folk, men de undervurderte publikumsinteressen. Om lag 400 000 ringte inn, en telefonsentral i Oslo-området brøt sammen, og bare 70 000 fikk registrert sin stemme. Reaksjon, tja, du kan nå gjette?

De to siste gangene det ble voldsomme publikumsreaksjoner, var i Trondheim Spektrum i 2020 og nå sist i år. I 2020 brøt det nye avstemmingssystemet sammen på grunn av et abnormt antall emojier på 38 millioner. I år var det jo det at vinneren TIX fikk terningkast én av anmelderne i både NRK og Dagbladet. Reaksjonene var et godt stykke på vei like, med et hav av klager, protester, nyhetsoppslag og flere debattprogrammer.

2018: Alexander Rybak etter at han vant den norske finalen i Melodi Grand Prix med låten «That's How You Write a Song».   Foto: Audun Braastad

Denne konflikten mellom kultureliten og folket er imidlertid langt i fra ny her hjemme. På 1970-tallet mente enkelte fremtredende kulturpersonligheter at vi burde trekke oss fra konkurransen, og det ble også arrangert en alternativ MGP-konkurranse med noe smalere musikkformer i 1975. NRK sto på sitt og avholdt den tradisjonelle konkurransen i de neste årene.

Ellevill begeistring og stolthet. Dette var naturligvis i Göteborg i 1985. Helt ufattelig, men den norske duoen Bobbysocks vant den internasjonale finalen med sangen «La det swinge». Dette var første oppslag på nyhetene ved midnatt, og i avisene var overskriftene av typen «Bobbyshock»! Hele nasjonen Norge var så oppildnet at vi nærmest minnet om en eneste stor «konfettikanon». Stoltheten snek seg også inn, og spørsmålet var om vi en gang for alle var blitt kvitt kompleksene?

Entusiasmen var naturligvis også stor etter seirene i 1995 og 2009, men ikke fullt så mye. Vi var blitt mer vant til dette nå, også etter andreplassen i 1996. Yeah! Vi var blitt litt mer storkarer, nå, og vi kunne koste på oss en noe mer distansert begeistring.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Enorm oppmerksomhet. Vi har definitivt vært blant de nasjonene som har brukt både mest «trykksverte» og tid i eter-mediene på det nevnte arrangementet. Dette gjaldt da selvfølgelig aviser, radio og tv. Seertallene har også vippet rundt millionen, og rekorden fra 2009 var vel på 1,5 millioner tv-seere.

På 1960- ,70- og delvis 80-tallet var det omtrent bare denne sangkonkurransen vi hadde. Hanne Krogh beskrev oppmerksomheten illustrerende nok i NRKs radioprogram «Nitimen» - det var «Idol ganger ti». Dette sto nok i viss kontrast til flere av de store utenlandske deltakerne. En av NRKs reportere var i et varemagasin utenfor Paris og intervjuet butikkmedarbeidere i forkant av finalen i Bergen i 1986. Han spurte på fransk om de skulle se «La Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne.» Grand Prix? Damene lurte på om han snakket om Formel 1. Det viste seg at den franske finalen ikke en gang var sendt i tv.

Det vil være feil å si at Eurovision Song Contest ikke har vært interessant for de store europeiske nasjonene. Det har den vært. Internasjonalt er det også nå en av verdens største tv-begivenheter med om lag 200 millioner seere. Vi nordmenn har også fått et mer avslappet forhold til dette med tida, men én ting må vi likevel ha lært i løpet av alle disse årene. Vi «kødder» ikke med Melodi Grand Prix!

Kilder brukt for faktaopplysninger: Wikipedia og Store norske leksikon, Jon Vidar Bergan. Den 65. utgaven av Eurovision Song Contest blir arrangert 18. mai, 20. mai og 22. mai i Rotterdam, Nederland.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå