Om Pørni, aldring, skam og frihet

Hvem skal lære meg å eldes?

Jeg ønsker meg flere fortellinger om aldring og overgangsalder, om sorgen over det tapte og om den nyvunne friheten, skriver Tatiana Elsoukova.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

I fjor sommer bestemte jeg meg for å la gråhåret gro. Etter å ha spart etterveksten i noen måneder, klippet jeg bort det lange brune håret og satt igjen med en kort sølvsveis. Jeg elsker sølvfargen, men overgangen ble litt for brå. Flere har sagt at jeg så plutselig eldre ut. Jeg merket det selv og begynte å tvile: Var det galt gjort av meg å ikke etterstrebe et ungdommelig utseende?

Jeg vil lære å trives med både gråhåret og kommende rynker, men det er jammen ikke lett når det er så få rollemodeller. I media dyrkes de som klarer å holde på ungdommelighet, mens mange kloke og interessante kvinner velger å gjemme seg fra søkelyset. I podkasten «Norsken, svensken og dansken» innrømmet svenske Åsa Linderborg at hun ikke orket lenger å stille opp i tv-debatter fordi hun fikk stadig høre at hun så for gammel og rynkete ut. Kari Løvendal Mogstad i sitt debattinnlegg «Retusjert rett i fleisen» synes det er tragisk at viktige stemmer i samfunnsdebatten driver med selvsensur på grunn av alder.

Les flere tekster av Tatiana Elsoukova HER

Det er trist å leve i et samfunn der mennesker ikke vil eldes. Det å eldes i et slikt samfunn er både ensomt og skummelt. Ennå det å bli gammel er noe vi alle kommer til å oppleve, hvis vi er heldige. Hvor er alle de eldre kvinnene jeg kan ha som forbilder nå når jeg går aldringen i møte, kvinner som jeg kan lære av og som jeg kan ønske å ligne på?

Men så kom Pørni. I mai var Facebook-feeden min full av begeistring for serien «Pørni» med Henriette Steenstrup i hovedrollen. Det deiligste med Pørni er at hun er normal. Hun er midt i 40-årene og hun eier sin alder. Hun har både rynker og former og - lange pupper, som hun sjøl liker å påpeke. Det vises at hun har levd. Jeg synes Pørni er vakker, hennes stødighet i sin egen alder og sin egen kropp er sexy.

Det er godt å se en kvinne over 40 som ikke bruker all tid og energi på å se ut som en 30-åring. Pørni har en meningsfull jobb og en familie hun skal ta seg av. Til og med romantikken og kjærlighetsforholdet med den 13-år yngre kollegaen er skjøvet til side. Det er ikke bare der hun skal selvrealiseres og finne både mening og lykke.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Kate Winslet i sin rolle som Mare i HBO-serien «Mare of Easttown» har også fått hyllest for å vise fram både rynker, usminket ansikt og valker på magen. Shazia Majid i kronikken «Om middelaldrende kvinner» i VG mener at det er noe urovekkende over den hyllesten: at det å vise en moden kvinne så ærlig og uretusjert er fortsatt banebrytende i 2021.

«Old is not a dirty word» I sin bok Aldringsmeditasjoner skriver Sissel Gran om en antialdringskampanje som vår kultur står ovenfor, der aldringen oppfattes som noe ubehagelig og frastøtende. Trondheims egne Berit Rusten har skrevet om den gangen hun ble utsatt for alderisme og ble kalt «gamle kjerringa» av en ukjent mann på gata. Rusten understreker at slike utsagn er svært undertrykkende. Hun skriver om opplevelsen: «Jeg merker at jeg mister selvtillit. At jeg nærmest føler SKAM fordi jeg er 68 år og ser ut som det.»

Hun forklarer mobbingen med det mannlige sexistiske blikket, der kvinnen blir et objekt som blir enten begjært eller avvist, og i verste fall trakassert. Når jeg leser Rustens innlegg, våkner det en rebell i meg som sier: La gråhåret gro, la rynkene danse i ansiktet, la huden bli løsere og gangen bli friere. Det å eldes kan vel også innebære en frihet, en endelig løsrivelse fra dette objektiviserende sexistiske blikket.

Sissel Gran siterer feministen Betty Friedan som sier: «Old is not a dirty word.» Gammel er ikke et skjellsord. Fravær av ungdommelighet er ikke lik fravær av ynde. Hver gang jeg ser Berit Rusten ute i Trondheimsgatene blir jeg slått av hvor vakker hun er. Hun er en av de kvinnene jeg ser opp til og vil ligne på.

LES OGSÅ: Et dypdykk i russisk frykt

Forpliktelse, fellesskap og frihet. Både «Pørni» og «Mare og Easttown» viser oss ikke bare en friere tilnærming til kvinnekroppen, men også til familielivet. Både Pørni og Mare bor i generasjonsboliger. Mennesker i forskjellige aldre lever side om side, de tar vare på og lærer av hverandre. Aldringen blir synlig, hverdags og dermed mindre skummel. Fellesskapet og forpliktelsen overfor andre mennesker (eller en sak, et livsprosjekt) gjør at kvinnen ikke blir så ensom og sårbar. Hun tåler mer og ikke tippes over ende så lett, også når den mannlige bekreftelsen uteblir. Det skriver både Sissel Gran og Betty Friedan om.

Jeg har tro på å finne fellesskap med andre kvinner, både de eldre og de yngre. Kvinner som jeg kan lære av og som kan lære av meg. Nylig møtte jeg to av mine gode venninner: ei på 61 og ei på 72 år. 43 år gamle meg spurte dem ut om aldring og overgangsalder. Jeg fikk gode råd og hørte deres historier som handlet om mye mer enn tap av ungdommelighet. De begge lever rike meningsfulle liv og er viktige rollemodeller for meg.

Jeg har også hatt fine samtaler om aldring med min russiske mor. Hun kunne fortelle at hun hadde aldri følt seg så fri og sterk som etter at hun var ferdig med overgangsalderen. Takket være disse fortellingene ser jeg ikke på aldringen som en utelukkende negativ opplevelse. Jeg ser at den kan bringe både frihet, ro og styrke.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jeg ønsker meg flere fortellinger om aldring og overgangsalder, om sorgen over det tapte og om den nyvunne friheten. Jeg ønsker at generasjonene møtes. Når de eldre er borte fra både mediebildet og våre vennekretser, får vi ikke øvd oss på å forholde oss til aldring og alderdom. Jeg ønsker meg mangfold. Jeg vil se mennesker, og særlig kvinner, av alle aldre og kroppsfasonger i reklame, aviser og på kino. Jeg vil høre historier om og fra mennesker som har erfart mye, som kan dele av sin kunnskap og klokskap, mennesker som nyter livet uten å strebe etter å tilfredsstille de smale skjønnhetsidealene.

Jeg håper at både de eldre og vi som er i ferd med å eldes våger å ta plass. Vi kan ikke leve i et samfunn der kun det ungdommelige vises fram. Jeg kaller fram de eldre, særlig kvinnene. Jeg ønsker å se deres ansikter og høre deres stemmer. Jeg vil lære av dere. For det er ensomt, skummelt og utrygt å gå aldringen i møte uten at noen viser deg veien.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

P.S. Jeg har nylig oppdaget en Instagram-konto @and.bloom av Denise Boomkens, som i august 2021 vil utgi sin bok The Art of Aging Unapologetically, der kvinner i alle aldre avbildes og intervjues. Har du tips om bøker og filmer om aldring, del gjerne i kommentarfeltet under!

Saken ble endret med en ny versjon av sitat fra Berit Rusten 19.07.

På forsiden nå