Kunstindustrimuseet i historieløs knipe

Det står dårlig til med Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.

Nordenfjeldske kunstindustrimuseum  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Ikke bare er huset som ble bygget for museet i 1968 i så dårlig forfatning at det nå er blitt umulig å bruke, men sterke krefter arbeider for å slå det sammen med Trondheim kunstmuseum og det er blitt en av kasteballene i debatten om byutvikling: skal museet flyttes? Lokaliseringsspørsmålet blokkerer for en renovering, for man kan jo ikke bruke midler på et hus man muligens skal ut av. Og spørsmålet om sammenslåing blokkerer for lokaliseringsspørsmålet. Så her står man: stengt museum på ubestemt tid.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: På denne tomta kan byen få sin nye stolthet

Av disse tre krisene, er forslaget om å slå museet sammen med Kunstmuseet den mest unødvendige. Idéen ble kastet frem av den forrige direktøren ved AS Museene i Sør-Trøndelag (MiST), Nina Refseth. Hun foreslo å gjøre dette gjennom å slå sammen direktørstillingene ved de to museene til én stilling. Hun sier i et intervju i ArtScene Trondheim i mai 2020 at «Det kunstneriske innholdet må være direktørens enemerke, innenfor de rammene som ligger i økonomi, lokaler og annet.» Hun sier videre i samme intervju «I mitt hode kunne MiST hatt færre direktører og flere fagfolk.» I første sitat fremstilles direktøren som den ledende fagpersonen, mens i det andre beskrives direktørstillingen som ikke-faglig, altså rent administrativ. Dette er dessverre typisk for argumentasjonen man hører. Den er rik på slagord, men fattig på innhold.

Den er dessuten dypt historieløs.

LES OGSÅ: MiST direktør Karen Espelund: Et synlig, dynamisk og framtidsrettet museum i 2030

Filosofen Ernest Renan definerte i 1882 en nasjon som en gruppe folk som har gjort store ting sammen og som ønsker å gjøre mer. Han fortsatte: De må ha mye til felles og de må ha glemt mye. Det er dette siste som er nøkkelen til kunstindustrimuseenes rolle i tiden da Norge definerte seg selv. De tre kunstindustrimuseene i Oslo (opprettet 1876), Bergen (1887) og Trondheim (1893) var en viktig del av nasjonsbyggingen ved at de konstruerte en felles fortelling om en nasjonal norsk stil; de skapte en felles fortid.

Gerhard Munthe er en helt sentral person i dette. Hans tepper, tegnet av ham og vevd av kunsthåndverkere som Augusta Christensen ved Trondheim-museets vevskole, var et forsøk på å skape et samtidig norsk stilspråk som kunne ekstrapoleres bakover i tid. Munthe tegnet hele utstillingsrom på museet i Oslo i hans nye men samtidig så gamle stil. I Bergen ble Håkonshallen omskapt i Munthes bilde. Teppene som ble vevd på Kunstindustrimuseet i Trondheims vevskole ble lagt merke til ute i verden. De ble blant annet belønnet med gullmedalje under Verdensutstillingen i Paris i 1900. Leser man juryens kommentarer, forstår man at hensikten med teppene som instrumenter i nasjonsbyggingen var oppnådd. Og de legges fortsatt merke til. Jeg sitter her med Erica I. Warrens PhD-avhandling fra University of Minnesota i 2014 med dette som tema.

LES OGSÅ: Nå går diskusjonene om hvordan Trondheims nye museum skal bli

Det er ikke et særnorsk fenomen at kunstindustrimuseene var sentrale i nasjonsbyggingen. I Budapest finner man kunstindustrimuseet i en bygning fra 1893-1896 hvis store hall gir inntrykk av å være innsiden av et telt; en henvisning til de tidlige magyarer som nomader på de asiatiske steppene.

Museets rolle som nasjonsbygger er ikke lengre der. I dag kan museets rolle beskrives som et verktøy for å sette norsk kunsthåndverk og design i en internasjonal sammenheng. Norge ligger langt etter våre naboer med hensyn på synlighet innen design. Både dansk, svensk og finsk design er begreper i resten av verden. Museet som knutepunkt og som utstillingsarena for design er en rolle museet allerede har, men som kan dyrkes frem mye mer. Den norske møbeldesigneren Fredrik Kayser er blant de aller fremste under Scandinavian design-perioden, men i motsetning til danske Finn Juhl har han vært knapt synlig. Vel, det toget er ikke gått. Kaysers stjerne lyser stadig sterkere, selv om det er seksti år for sent. Derimot har Norge nå et levende design-miljø av meget høy kvalitet. Det å støtte denne viktige industrigrenen til større synlighet burde være en sentral rolle for museet. Det er den naturlige fortsettelsen på det tidligere nasjonsbygger-mandatet.

LES OGSÅ: Leve kunsthåndverket!

Kunstindustrimuseet er også kunsthåndverkernes museum. Museet har vært, og må fortsette å være en viktig samarbeidspartner og arena for denne gruppen. Det har ikke vært få innlegg fra dem som har utrykt fortvilelse over det som nå skjer med museet. Og i direkte samtaler med dem får man virkelig høre det. De er redde for å miste museet; at det skal bli vannet ut til å bli et haleheng på et museum som har søkelys på billedkunst. Tar de for hardt i? Ikke hvis man snakker med ansatte ved de tidligere kunstindustrimuseene i Oslo og Bergen som nå er blitt avdelinger.

Det er på tide at man nå glemmer for godt idéen om å slå sammen kunstindustrimuseet og kunstmuseet. Det er museer med helt forskjellige formål. Kunstindustrimuseet er en merkevare med internasjonalt ry. I stedet for å sultefore – ja, sultefore - museet, la det vokse igjen slik at det blir Museet for kunsthåndverk og design.

LES OGSÅ: Et nytt museum for kunst og design skal løfte blikket

Det er tolv år siden jeg skrev en kronikk i Adressa som advarte mot innlemmingen av kunstindustrimuseet i MiST. Jeg opplever et déjà vu med argumentasjonen for å slå sammen kunstindustrimuseet med kunstmuseet. Argumentene – slagordene – er de samme og de koker ned til «alt skal bli bedre når man får gjennomført sammenslåingen.» Nøkkelspørsmålet man må stille seg er imidlertid dette: Står det bedre til med Kunstindustrimuseet i dag enn for ti år siden da museet kom inn i MiST?

På forsiden nå