En inkluderende skole – også for de mest «begavede» elevene?

De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet rettet mot elever med såkalt stort læringspotensial, men fortsatt er det mange elever i denne elevgruppen som ikke føler de er inkludert i den norske skolen.

Saken oppdateres.

Barn og unge har nå funnet tilbake til sine klasserom, hvor de tas imot av sine lærere. De er klare for ett nytt år og nye utfordringer. Blant alle disse elevene finner vi også elever med såkalt «stort læringspotensial», og som til tross en felles betegnelse, representerer en mangfoldig elevgruppe. Det kan være en elev som oppnår gode resultater og som tilpasser seg skolesystemet godt, men det kan også være en elev som oppleves som utfordrende for lærerne, og som har problemer med å tilpasse seg skolesystemet. Det kan være en elev som fornekter eller skjuler sitt læringspotensial og derfor underpresterer for å kunne passe inn i det sosiale miljøet, eller en elev som dropper ut av skolen fordi de føler at de ikke passer inn. Det finnes også elever som har ulike tilleggsproblemer som gjør at deres læringspotensial blir kamuflert. De representere et mangfold som gjør at vi ofte sier – har du møtt en, så har du kun møtt en.

Det er ikke nok bare å sette søkelys på eleven, læreren og undervisningen. Dette er ikke en utfordring som kan overlates til den enkelte lærer, skriver kronikkforfatterne.   Foto: Scanpix

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Analyser av elevundersøkelsene i 2013 og 2014 (Wendelborg og Caspersen, 2016), viser at elever som presterer på et høyt nivå i skolen, beskriver læringsmiljøet som dårligere enn andre elever, de rapporterer om lave faglig utfordring, middels mestring og motivasjon, og de er mer utsatt for mobbing og krenkelser enn andre elever. Dette indikerer at denne elevgruppen ikke blir anerkjent og understøttet tilstrekkelig i dagens skole. De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet rettet mot elever med stort læringspotensial, men enten det er på grunn av manglende kunnskap, rammefaktorer eller manglende ressurser, så er det fortsatt mange av disse elevene som ikke blir anerkjent, identifisert eller som ikke får utviklet sitt potensial i skolen.

Læreplanen (LK20) for grunnskole og videregående opplæring har ambisjoner om å legge til rette for dybdelæring, tverrfaglighet og en mer tydelig progresjon i og mellom fagene. Gjennom redusert stofftrengsel og mer dybdelæring åpnes det for at elever som har forutsetninger for det, får mer tid til å gå i dybden i faget. Utfordringen er at mange lærere ikke føler at de har kompetanse til å undervise disse eleven. I en undersøkelse fra 2020 (phd-studie av Astrid Lenvik) ble 339 lærere spurt om deres erfaringer med elever med stort læringspotensial. Hele ni av ti lærere svarte at de ikke føler de har nok kunnskap om elevgruppen til å møte disse elevenes behov. Funnene viser hvor tilfeldig det er om elevene med stort læringspotensial får tilpasset opplæring og eventuelt hva slags tilbud disse elevene får i den norske skole.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

I skolen er vurdering av elevens læring blitt en viktig informasjonskilde til tilrettelegging av undervisning, og tilbakemeldinger til eleven. Nasjonale tester, kartlegginger, prøver, fremføringer og elevarbeid kan gi oss et innblikk i om elevene lærer og utvikler sitt potensiale i skolen. Den samme vurderingen kan også brukes til å vurdere om undervisningen fungere slik man har tenkt, og om oppgavene og arbeidsmåtene bidrar til at eleven har progresjon og kontinuitet i sine læringsprosesser og får utviklet sitt læringspotensial. Men det er ikke nok bare å sette søkelys på eleven, læreren og undervisningen. Dette er ikke en utfordring som kan overlates til den enkelte lærer. Dette er noe skolen og skoleeier sammen må ta på alvor. For skoleledere og skoleeier kan det være til nytte å analysere skolen for å forstå hvem som er skolens implisitte elev? Den implisitte elev er et analytisk begrep som har til hensikt å identifisere hvem skolen og undervisningen passer for. Det er ikke den faktiske eleven i klasserommet, men en abstrakt analytisk figur som passer inn i en gitt utdanning og undervisningspraksis (Larsen et al., 2020). En analyse av strukturer, timeplaner, fagplaner, møblering av klasserom, og innhold i timer kan gi et bilde av den implisitte elev – og dermed også et bilde av den eleven som skolen ubevisst tilpasser skolens hverdag til. Den implisitte eleven speiler de forutsetninger som følger av blant annet undervisningens oppbygging og undervisningsformer, og kan med andre ord identifisere noen av de mønster og betingelser som ligger i skolen, som ikke nødvendigvis umiddelbart peker seg ut, men som elever skal håndtere. For eksempel vil en lærerstyrt formidlingspedagogikk gjerne være koblet til en forventning om at elevenes prestasjonsnivå og læringsutbytte blir vurdert med utgangspunkt i elevenes evne til å reprodusere faktakunnskaper (Knutsen & Emstad, 2022, s.32).

Men det er ikke nok, man må også se på hvilke overordnede rammer skolen må forholde seg til, ressurstilgang, kommunale prioritering av ressurser, og man må se på handlingskompetanse og handlingsteorier som råder blant de ansatte i skolen. Hva er legitimt å bruke tid og ressurser på, hvilke myter finnes blant skolen personale. Formålet vårt med dette innlegget er å rette oppmerksomheten mot hvilke implisitte elever vi har i skolen, hvem er det som passer inn – og se dette opp imot de elevene vi har. Det er viktig å ha bevissthet om den implisitte elev, slik at man fanger opp alle de usagte forventingene elevene møter i skolen, ikke bare forventningene hos eleven selv, men også forventninger hos læreren, forventninger som ligger i undervisningsmetodene og i strukturene (Ulriksen, 2004). Ved å identifisere den implisitte elev kan ledere og lærere i skolen bli mer bevisst egen praksis og hvem den passer for.

Vi vil avslutte med et utdrag fra boken vår (Knutsen & Emstad, 2021): Skal fremtidens skole være rustet for å møte alle elevers forutsetninger og behov, må det ligge til grunn et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig, ønskelig og bærekraftig for skolene å identifisere og tilrettelegge for alle elevene, også de med stort læringspotensial. Dette kan gjøres ved å analysere skolens strukturer, praksiser og rammer som vil kunne tegne et bilde av den implisitte eleven, den abstrakte (kontrafaktiske) eleven som passer inn i opplæringstilbudet skolen tilbyr. Den diagnostiske kulturen står sterkt i dagens norske skole og dette kan være en indikasjon på at skolen er mer opptatt av å endre elevene enn å endre rådende strukturelle rammer, verdier og forståelser. Økt bevissthet om den implisitte eleven kan være et første steg på veien mot endring og en mer inkluderende skole.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå