Klimaomstilling: Kan Norge få i både pose og sekk?

Ola Borten Moe løfter fortellingen til et nytt nivå, hvor fravær av nye norske oljefelt nærmest er en trussel mot verdensfreden.

Vår forskning på norsk havvindsatsing de siste 15 årene viser at det er vanskelig å både ha en oljesmurt økonomi og gjennomføre en lukrativ grønn omstilling, skriver de tre forskerne, som et svar på utspillet fra Senterpartiets Ola Borten Moe.  Foto: Signe Dons

Saken oppdateres.

Oljegründer og senterpartist Ola Borten Moe etterlyser flere akademiske stemmer i debatten om klimaomstilling, i samme åndedrag som han ber om at Norge utvider olje- og gassaktivitetene. Det skal han få.

Borten Moe fremfører mange argumenter vi støtter: Omstilling og utfasing av kull i Polen og Kina er viktig, elektrifisering av transport og karbonfangst og -lagring likeså. Samtidig mener Borten Moe at det å ikke utvide rammene for norsk olje- og gassvirksomhet er symbolpolitikk, uten reelle effekter. I denne fortellingen avhenger utvikling av grønne næringer i Norge nærmest av at olje- og gassindustrien går godt, slik at nye næringer kan dra nytte av kompetanse og penger derfra.

Argumentet er problematisk. Vår forskning på norsk havvindsatsing de siste 15 årene viser at det er vanskelig å både ha en oljesmurt økonomi og gjennomføre en lukrativ grønn omstilling. De fleste norske bedrifter som leverer produkter og tjenester i havvindmarkedet kommer fra olje og gass. Mye kompetanse er definitivt relevant og nyttig også for havvind. Samtidig har få norske bedrifter havvind som hovedgesjeft. Forskningen viser at 'grønn aktivitet' øker når oljebransjen sliter, som under finanskrisen i 2009, og det langvarige oljeprisfallet i 2015/16. Når det har vært full fart i oljå har likevel de fleste bedriftene prioritert kjerneaktiviteten. Å opprettholde stor aktivitet i petroleumssektoren er etter alle solemerker dårlig nytt for de som håper at det grønne skiftet skal gi industriomstilling.

Dette peker mot et mer generelt poeng i forskningen på klimaomstilling. Det er tungt å endre de delene av samfunnet som er lønnsomme, har tette koblinger til fagforeninger, forvaltning og politikk. Disse har ofte også en betydelig definisjonsmakt, som kan være sentral for nasjonal identitet og selvforståelse. Norge er en oljenasjon. I et slikt lys er det interessant at Borten Moe peker på Polen, som helt riktig står for store utslipp fra kullkraftverk.

I Polen var kullkraften motoren bak landets gjenoppbygging etter 2. verdenskrig. Den har mettet munner, gitt kraft til industri, og er dypt innvevd i polsk samfunn, omtrent som oljen her hjemme. Derfor er kull i Polen vanskelig å fase ut. De siste årene har likevel mye skjedd mye i polsk kullbransje. Fra å sysselsette 420 000 arbeidere i 1979, er det i dag rundt 80 000 kullarbeidere i landet. Smoggen har blitt upopulær, klima, helse og lokalmiljø har blitt reelle politiske bekymringer. Landet trenger nye jobber. I fjor ble landets politikere, arbeidsgivere og fagforeninger enige om en avtale som peker frem mot en utfasing av gruveindustri og konkrete planer for et liv etter kullkrafta.

I Polen er diskusjonen altså kommet dit at man arbeider med å fase ut kullutvinning. I Norge krangler Borten Moe ikke om utfasing, men om hvorvidt vi skal utvide oljeproduksjonen. Klimarisikoutvalget peker på at kutt i nye oljefelt vil påføre oss en beskjeden nedgang i bruttonasjonalprodukt. Olje og gass vil uansett ikke stenges over natten, og derfor har vi nå en gyllen mulighet til å tilrettelegge for ny industrivekst gjennom støtte til forskning, utvikling, innovasjon og markedsutvikling. Uten olje og gass har Norge et enormt handelsunderskudd, og det er dristig å anta at verden vil kjøpe olje og gass fra norsk sokkel i tiårene framover. Det å etablere nye næringer som skal dekke dette handelsunderskuddet tar tid og kommer med betydelig risiko. Denne risikoen bør staten bidra til å avlaste. Videre satsing på nye oljefelt stjeler kompetanse, kapital – og tid fra disse oppgavene.

Selv om klimaomstilling er vanskelig, er verden heldigvis i endring. Mange av disse endringene har betydning for norsk olje og gass. Finanssektoren er i rask endring, og «skitne» bransjer får stadig vanskeligere kår. Internasjonalt diskuteres en global CO2-skatt, med mulig store konsekvenser for olje og gass. Kina har en ambisjon om å nå netto-null klimagassutslipp innen 2060.

Endringene vil berøre alle sektorer. Borten Moe peker på globalisering og flytting av industri fra vest til øst. Dette er en stor debatt, men la oss trekke fram tre argumenter for at industrivekst i vår del av verden trolig har bedre kår fremover enn Borten Moe synes å tro. For det første viser internasjonal forskning tegn til at globalisering av produksjon har bremset opp. Vi ser en liten med trolig økende tendens til hjemflagging, altså at industri flytter tilbake til vår del av verden, ofte muliggjort av digitalisering. For det andre har pandemien vist at globale forsyningslinjer innebærer stor risiko. Det er ikke usannsynlig at mange næringer fremover vil preges av regionalisering i stedet for eller parallelt med globalisering. For det tredje vil omstilling i retning av en sirkulær økonomi kunne skape nye fortrinn for norsk industri – som i stor grad er drevet av fornybar kraft og nærhet til store markeder i Europa.

Borten Moe maler en global himmel over norsk olje, som ikke bare beskrives som verdens reneste. Nå løftes fortellingen til et nytt nivå, hvor fravær av nye norske oljefelt nærmest er en trussel mot verdensfreden. Vi er enige i at Norge kan spille en viktig internasjonal rolle. Vi har kompetanse, ressurser og fortrinn til å bidra med langt mer enn symboler. Derfor håper vi politikerne fremover bidrar til å unngå at Norge anno 2021 får et ettermæle som klamp om foten på en menneskehet som søker å redefinere sitt forhold til egen planet.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå