Hva gjør vi med Olav Tryggvason på Torvet?

For meg representerer statuen historieforfalskning og unnfallenhet. Jeg håper Trondheims politikere og andre snart kan ta inn over seg at den i dag kun er et monument over en tid hvor nasjonalisme og lokalpatriotisme tok overhånd.

En feiring av Olavs-monumentet kan lett bli en flau affære uten hovedpersonen, for han har for lengst dratt hjem, og de rettmessige arvtakerne som byens «grunnleggere», nemlig Håkon Ladejarl, Olav Haraldsson og Harald Hårdråde, er ennå ikke kommet på scenen, skriver Axel Christophersen.  Foto: Vegard Eggen

Saken oppdateres.

18. september er det 100 år siden Wilhelm Rasmussens statue av kongen Olav Tryggvason ble reist på Torvet i Trondheim. I hånden holder kongen et sverd og et rikseple, og ved hans føtter ligger hodet av guden Tor. Symbolikken kan ikke bli tydeligere, Olav Tryggvason fremstilles som en sentral, skikkelse i etableringen av det kristne, norske kongedømmet i det 11. århundre. 18. september står Midtbyen Management bak et arrangement på Torvet som skal feire 100-årsjubileet for statuen. I programmet inngår både samtaler omkring kunsten, kunstneren og om hvem Olav Tryggvason egentlig var. Ja, hvem var han, og hvorfor står han på Torvet og skuer ut mot fjorden og Munkholmen?


På den tiden da monumentet ble reist, altså i 1921, var arbeiderbevegelsen på fremmarsj og ønsket om en større innflytelse på landets økonomistyring og kulturpolitikk var stort. Det vedvarende ideologiske nasjonsbyggerprosjektet var heller ikke avsluttet, og betydningen av å styrke den historiske identiteten var sterk og vedvarende. Dette bakteppet kommer blant annet godt fram i en uttalelse av Trondheimskjøpmannen Dyre Halse, som betalte gildet. Etter en reise i våre naboland uttalte han at «… jeg følte mig skamfuld paa mine bysbarns vegne, over saadan likegyldighet likeoverfor vore historiske minder.» Vinneren av den utlyste konkurransen om monumentet ble en av datidens anerkjente billedhuggere, Wilhelm Rasmussen, som seiret med forslaget «Kors og Sverd». Rasmussen hadde klare nasjonalistiske tendenser i sin kunst og ble etter hvert medlem av NS, noe som kan forklare monumentets bruk av maktsymboler bl.a. hentet fra nordisk mytologi.

Det var delte meninger om plasseringen i aviskommentarene, men redaktøren i Adresseavisen, Frits Duus, gratulerte i et lederinnlegg kunstneren med å ha fremstilt Olav Tryggvason på en historisk korrekt måte, og mente at statuen var en «levendegjørelse av vore største og bedste minder og maner saa veltalende som mulig frem den tid da Nidaros var Norges bankende hjerte.» Det oser stolthet mellom linjene over at denne betydningsfulle kongen ikke bare var nasjonens fødselshjelper, men også ble tilskrevet rollen som byens grunnlegger, noe som plasserte Trondheim i sentrum for nasjonsdannelsen.

Synet på Olav Tryggvasons historiske betydning har sammenheng med hva man på den tiden faktisk visste om kongen, men like mye på at samtidens historikere hadde overfortolket kongens historiske rolle som helt sentral både i kristningsprosessen og i etableringen av en sentralisert kongemakt. Olavs faktiske plass i eldre norsk historie er i dag betydelig nedskalert i forhold til da monumentet ble reist. Når det kommer til det som byens innbyggere tradisjonelt har vært mest opptatt av, og som er en helt sentral årsak til at han er anbrakt på byens torg, er at han har blitt tilkjent æren av å ha grunnlagt Trondheim i år 997. Også denne myten, skapt av blant annet Snorre og andre islandske sagaforfattere, står for fall.

De arkeologiske undersøkelsene i byen siden 1970-tallet har avdekket og dokumentert overveldende og entydig vitnemål om at Trondheim for det første ikke er «grunnlagt» av noen, men har utviklet seg stadialt over tid med ulike historiske tilkomstbetingelser. Denne prosessen kan, med forbehold, ha startet så tidlig som omkring 900 AD, men fikk en kraftig omdreining da Håkon Ladejarl omkring 970 AD eller deromkring etablerte et regionalt senter for kommersiell aktivitet (en «kaupang») med en målrettet organisering av de tilgjengelige arealene langs Nidarnesets østre elvebredd. Et par generasjoner senere bidro Olav den Hellige Haraldssons anlegg av en kongelig residens i samme område til å gjøre dette vordende bysamfunnet til et sentrum for utøvelse av administrasjon, rettshåndheving og administrasjon på overregionalt nivå.

Skal vi først snakke om en konge som har spilt en rolle nært opp til å være grunnlegger, er det Olavs den Hellige Haraldssons halvbror, nemlig Harald Hårdråde, og vi kunne i samme slengen nevne Haralds sønn og etterfølger, Olav Kyrre. Deres betydning for byens fysiske utvikling og rolle som nasjonalt maktpolitisk sentrum er grovt undervurdert. Olav Tryggvason på sin side var konge bare i fem år og var knapt i det lille byanlegget på Nidarneset, og når han var her holdt han mest til i erkefiendens høyborg, jarlesetet på Lade. Det er tvilsomt ut fra dagens forskningsstatus om han overhode har bidratt med noe som helst til byens utvikling.

En feiring av Olavs-monumentet kan lett bli en flau affære uten hovedpersonen, for han har for lengst dratt hjem, og de rettmessige arvtakerne som byens «grunnleggere», nemlig Håkon Ladejarl, Olav Haraldsson og Harald Hårdråde, er ennå ikke kommet på scenen. Tilbake står en naken søyle på Torvet i Trondheim som et monument over en kunstner og en tid hvor nasjonalismen nådde høyder vi i dag ikke vil vite noe av.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå