Mørke krefter inni oss

Mange av oss har opplevd det å bli bedratt, og enda snakker vi så lite om det. Men det er kanskje ikke så rart: Det er så mye skam rundt det.

Medea, i ferd med å drepe sine barn, på et maleri av Eugène Delacroix (1862). - Den siste scenen er et sterkt syn: Medea sitter i en vogn trukket av drager, med to guttelik hengende over kanten av vogna, og hånflirer mot gråtende og fortvilet Jason, skriver Elsoukova.  Foto: The Yorck Project (2002)

Saken oppdateres.

Med mørketidens inntreden bruker jeg ofte å kjenne på mitt eget, indre mørke, og rette min oppmerksomhet, som en lommelykt, mot menneskets dypeste sjelekroker. Temaet for årets fordypning er bedrag.

Jeg har snakket med venner og ble både trist og overrasket over hvor mange som har opplevd det å bli sviktet og bedratt. Også jeg vet hvordan det føles. Det gjør fysisk vondt. Du føler deg utnyttet. Din virkelighetsoppfatning blir forvridd. Din tro på grunnleggende godhet i alle mennesker blir kraftig rokket ved. Det er dessuten flaut å måtte innrømme at du, et voksent og oppvakt menneske, plutselig har havnet i en felle. Når du blir bedratt, føler du deg rett og slett dum.

LES ALLE TEKSTENE AV TATIANA ELSOUKOVA HER.

Mange av de bedratte spør seg selv «Hvordan kunne det skje nettopp meg? Hvorfor lot jeg meg selv bli lurt? Har jeg vært for naiv og godtroende?» Også jeg har gått med de spørsmålene. Etter å ha snakket med flere av mine venner, har jeg innsett: Det var ikke min feil. Bedrag og svik er ikke personlig ment. Og bedragere - de er ikke noen grusomme monstre, de er mennesker, de òg . Det mørket som sitter i den som bedrar, sitter i alle oss.

Sissel Gran gransker menneskets mørke sider i sin bok Men størst av alt er begjæret (2021). «Det gode er i oss, men også kimen til det destruktive,» sier hun. Vi alle vil en gang i livet stå ansikt til ansikt med noe fremmed i oss selv, og kanskje kjenne at vi er i stand til å gjøre det motsatte av det vi tenker er rett. Gran mener at vi må vedkjenne oss de mørke kreftene i oss selv og andre. Hun sier det så morsomt: «Lukker vi øynene for dette noe, tar det oss bakfra.»

Det er ikke bare bedrageren som bærer på et mørke. Også den bedratte blir overveldet av sterke og mørke følelser: frustrasjon, uutgrunnelig sinne og hevnlyst. Følelser som får en til å stå oppe på et fjell og rope rått ut i lufta. Rope stygge ord, bannes, hyle. Ule av smerte.

De gangene skriking og uling ikke strekker til, liker jeg å gå til bøkene - for å få svar og trøst. Jeg har nylig kommet over den klassiske tragedien Medea av Euripides (431 f.Kr.). Medea blir bedratt av sin mann Jason, som forlater henne for en yngre kvinne. Medea er rasende og hevngjerrig. Jeg frydet meg over hennes monologer, som bærer et sterkt preg av feminisme. Men det er hevn som er hennes hovedagenda. Medea sverger at ingen av dem som har pint henne, skal gå uten straff. «Da finnes ingen skapning grisk på blod som hun,» sier hun om den krenkede kvinnen.

Tatiana Elsoukova er litteraturformidler og skribent.   Foto: PRIVAT

Det er både skremmende og fascinerende å lese om Medea, ei kvinne som tar den helt ut i sitt hevnprosjekt. Medea dreper ikke bare Jasons kommende brud og hennes far, men også sine egne barn - for at Jason skal forbli uten en arving. Den siste scenen er et sterkt syn: Medea sitter i en vogn trukket av drager, med to guttelik hengende over kanten av vogna, og hånflirer mot gråtende og fortvilet Jason.

Den som blir bedratt, føler denne mørke kraften, den kraften som vil brenne og ødelegge for rettferdighetens skyld. Fortellingen om Medea viser oss at det å følge hevnlysten kan være svært destruktivt og farlig. Samtidig kan det være godt å kjenne på den kraften som ligger i hevnlysten. Vi trenger denne kraften for å kunne overleve bedraget, for å ikke føle oss kun som passive ofre, men heller som potente beskyttere av oss selv og våre egne.

Opera-sanger Maria Callas som «Medea», på operahuset i London i 1959. - Den som blir bedratt, føler denne mørke kraften, den kraften som vil brenne og ødelegge for rettferdighetens skyld, skriver Elsoukova.   Foto: Scanpix/AP

Den som blir bedratt, vil neppe noensinne kunne forsone seg med bedraget. Og det er kanskje like greit. Jeg tror ikke på forsoning. Det jeg tror på, er å skifte fokus. Eller heller utvide fokuset. Hevnlyst og sinne gjør oss blinde og gir oss tunnelsyn. Vi får en innsnevret opplevelse av virkelighet. Livet er så mye mer enn det bedraget og den urettferdigheten vi har opplevd. Midt i all dritten kan man fortsatt legge merke til og nyte livets små og store gleder: gode venner, gode bøker, god musikk, sola som skinner gjennom skyene. Det går fortsatt an å kjenne på undring, nysgjerrighet og livsglede, selv om hevnlysten og sorgen ikke slipper helt taket. Vi mennesker kan romme så mangt til samme tid.

I boka til russiske Ljudmila Ulitskaja Medea og hennes barn (1996) leser jeg om en annen Medea. Hun lever på Krimhalvøya, ikke så langt fra stedet der den antikke Medea kom fra. Denne Medea er født i året 1900 og har vært vitne til både revolusjon, krig og Sovjetmaktens represalier. Hun har opplevd mange typer bedrag, men det største bedraget kommer fra de to nærmeste personene hun har i sitt liv. Etter at mannen hennes dør, finner Medea et brev som avslører en affære som Medeas mann og Medeas søster hadde for mange år siden.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Dette bedraget vekker noe i Medea, en oppmerksomhet hun ikke hadde før. Hun oppdager plutselig at flere i hennes store familie lever med lignende smerte, både som bedragere og de bedratte. Oppdagelsen gjør ikke henne bitter. Hun innser at menneskene er feilbarlige, men det betyr ikke at hun elsker dem mindre for det. Denne Medea velger å praktisere kjærlighet og vennlighet til både menneskene og naturen som omgir henne.

Jeg liker tanken på disse to Medeaene, den hevngjerrige og destruktive på den ene siden og den elskende og ivaretakende på den andre. Vi mennesker har begge deler i oss. Begge to kan vi lære av. Klarer vi å bli venner med vårt eget mørke, blir dette mørket litt mindre farlig. Det vil ikke overrumple oss like lett. Samtidig blir vi kanskje litt mindre dømmende mot andres mørke sider. Også våre smertefulle erfaringer er ikke helt forgjeves. De kan føre til at vi kan koble oss litt lettere på andres smerte og ikke føle oss alene med vår egen. Og med tiden blir kanskje dagens altoppslukende og fæle erfaringer, redusert til litt dusere, mørke flekker på et ellers stort og fargerikt lerret som er livet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå