Regjeringen struper spare- og investeringslysten

Skal vi få flere inntekter til fellesskapet, trenger vi at folk tar sjanser og satser i næringslivet. Regjeringen legger opp til svekkelser som kan bli svært skadelige.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum i samtale med statsminister Jonas Gahr Støre etter at han la fram sine endringsforslag til statsbudsjettet for 2022 for Stortinget. - Jeg er ganske sikker på at vi i Norge aldri har sett så store svekkelser i incentiver og ulike skatteordninger for å stimulere til sparing og investeringer i det private næringslivet i løpet av ett statsbudsjett, skriver Sivert Bjørnstad.   Foto: Stian Lysberg Solum

Saken oppdateres.

Den nye regjeringen, bestående av Ap og Sp, har nylig lagt frem sine endringer til statsbudsjettet for 2022, det såkalte tilleggsnummeret. Jeg har stor forståelse for at man i ett enkelt budsjett ikke får gjort alle endringer man ønsker, det er ikke praktisk mulig. Det er heller ikke min kritikk. Faktisk er det en del av forslagene fra regjeringen som er ganske gode også. For eksempel lavere ferjepriser, mer penger for godsoverføring fra land til sjø og lavere elavgift. Problemet er hvordan disse satsingene er finansiert – altså hvem som betaler for det regjeringen ønsker mer av. Jeg er ganske sikker på at vi i Norge aldri har sett så store svekkelser i incentiver og ulike skatteordninger for å stimulere til sparing og investeringer i det private næringslivet i løpet av ett statsbudsjett.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Disse svekkelsene er potensielt svært skadelig for nasjonaløkonomien. Skal vi «bake kaken større» - få flere inntekter til fellesskapet som kan betale for en stadig aldrende befolkning - trenger vi at folk tar sjanser og satser i næringslivet. Og at vi blir oppmuntret til å spare mer. Faktisk er alle de store utfordringene vi står overfor, avhengig av et mer verdiskapende, mer produktivt og mer lønnsomt privat næringsliv.

Det tydeligste skattegrepet regjeringen gjør, er å skru til skatten på formue. Det gjør de både gjennom å øke satsen fra 0,85 til 0,95 prosent og ved å senke den såkalte verdsettelsesrabatten for aksjer og driftsmidler. For de som har masse penger på bok, betyr ikke det nødvendigvis så mye. Har man derimot formuen sin investert i norske bedrifter og arbeidsplasser, blir bildet et annet. Selv om formuesskatten er en personskatt, og ikke en skatt på bedriftene, må de aller fleste som betaler denne skatten hente pengene et sted, og da må man tappe bedriften sin for kapital. Det svekker bedriftene når man skal foreta nye investeringer som igjen kan føre til flere arbeidsplasser.

Formuesskatten er en skatt som bare norske eiere betaler. Utlendinger som eier norske bedrifter, betaler ikke formuesskatt til Norge. Hvis man er likegyldig til om bedrifter og arbeidsplasser i Norge er eid av nordmenn eller av kinesere, tyskere eller indere, så er sikkert formuesskatten helt legitim. Mener man, som meg, at det er en fordel med norske eiere og norske eiermiljøer, så er skatten på formue en stor ulempe for Norge.

Mange må som sagt gå til bedriftene de eier for å få kapital til å betale formuesskatteregningen. Gjør de det, må de først betale utbytteskatt. Man må altså betale skatt for å betale skatt. I år er den effektive skattesatsen på utbytte 31,68 prosent. La oss ta et tenkt eksempel: Du skal betale én million kroner i formuesskatt, men som de aller fleste har du ikke disse pengene i banken. Tar du ut én million fra bedriften din, sitter du kun igjen med 638 200 kroner etter at utbytteskatten først er betalt. Det betyr at du må tappe bedriften din for mye mer enn den opprinnelige millionen som var skatteregningen i utgangspunktet. Regjeringen foreslår å øke utbytteskatten fra 31,68 prosent til 35,2 prosent i 2022.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Et annet grep regjeringen gjør i sitt forslag til statsbudsjett for 2022 som svekker investeringslysten, er at de fjerner den skattefrie fordelen ansatte får når de får tilbud om å kjøpe aksjer i bedriften de jobber i. Dette har vært et positivt grep for at flere skal kunne eie en liten del av bedriften man jobber i. Fordelen har vært begrenset til 25 prosent av aksjenes markedsverdi og maksimalt 7 500 kroner per ansatt per år.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum skriver i tilleggsnummeret at «det er også uheldig at skattesystemet bidrar til at ansatte eksponeres for mer risiko, i den grad ordningen stimulerer til at flere knytter både lønnsinntekt og spareavkastning til samme selskap». Tvert imot, vil jeg si! Det er veldig bra at flere «vanlige folk» får mulighet til å sikre lokalt eierskap i næringslivet og å bidra til økonomisk maktspredning. Regjeringens grep vil føre til det motsatte.

Heller ikke pensjonssparerne slipper unna. En av hovedpilarene i pensjonsreformen som stammer fra forrige gang Ap og Sp styrte landet, var at den enkelte i større grad må spare til egen pensjon. Det er godt mulig at det var et fornuftig grep, men da er det ikke mulig å se hvordan det skal være fornuftig at man svekker incentivene for å nettopp spare til egen pensjon. Før endringene til regjeringen var det slik at man kunne spare opptil 40 000 kroner i året til pensjon, og så få 22 prosent fradrag på innskuddet det året man sparer, mot at man betaler 22 prosent i skatt av beløpet man tar ut fra fylte 62 år. Slik får man en fordel av utsatt skatt. Regjeringen foreslår nå at maksimalt årlig sparebeløp kuttes fra 40 000 til 15 000 kroner, altså en vesentlig svekkelse. Med dette grepet oppnår man det motsatte av hva regjeringen ber oss om å gjøre, nemlig å spare mer til egen pensjon.

Regjeringen snakker til stadighet om å «de rike» må skattes hardere og at forskjellene må ned. Den største forskjellen mellom folk i Norge er om man er innenfor eller utenfor arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om å sikre inntekt for seg selv om sin familie, men om mye, mye mer. En stor del av livene våre sirkler rundt det å ha en arbeidsplass å gå til, og mye av det sosiale livet er også knyttet til jobbsituasjonen vår. Følelsen av å bidra med noe nyttig for andre enn seg selv er noe av det sterkeste et menneske kan føle. Skattlegger man investeringer så hardt at man som nordmann like gjerne kan investere i Sverige, Danmark eller USA taper vi alle på det.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå