Det må koste å ødelegge naturen!

Det bør innføres en arealavgift for utbygging av hytter, vindkraft og andre aktiviteter som er ødeleggende for norsk natur. Pengene bør gå til staten, ikke direkte til den aktuelle utbyggingskommune.

For den dramatiske og ødeleggende (og nå erklært ulovlige) vindkraftutbyggingen Storheia på Fosen i Trøndelag med tap av 40 000 mål villmark ville dette betydd en naturavgift på 2 til 4 milliarder kroner, skriver debattanten.   Foto: DAN ÅGREN

Saken oppdateres.

Klimakonferansen i Glasgow er nylig avsluttet. Klimakrisen er svært alvorlig, og muligheten for å lande på en global oppvarming på omkring 2 grader er nå nærmest borte. Det er også en naturkrise, men den er ikke så godt kjent. Naturpanalet (IPBES), den internasjonale parallellen til Klimapanelet (IPPC), har fastslått at 70 prosent av alle ville dyr på jorda har blitt borte de siste årene, og 25 prosent av alle dyrearter er truet. Hovedårsaken er at mesteparten av jordens landarealer (3/4) er endret av menneskene. Nedbyggingen av verdens natur har vært formidabel.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Nedbyggingen av natur har også vært svært stor i Norge, hvor hyttebygging, veibygging, kraftledninger, vindkraftutbygging og annen utbyggingsaktivitet har bidratt. En måte dette kan illustreres på er å se på reduksjonen av de såkalte INON-områdene. INON arealer er definert som områder beliggende en kilometer eller mer unna større tekniske inngrep. Rundt 1990 var nær 50 prosent av landet INON-områder, og i løpet av de siste 30 årene har mer enn 5 prosent av disse arealene forsvunnet. Og i visse deler av landet er INON-områdene helt forsvunnet.

Denne bruken av villmark og uberørt natur har stort sett vært kostnadsfri for utbyggerne og de som har stått for inngrepene. Dette er åpenbart ikke riktig. Nedbygging av all uberørt natur, og ikke bare INON-områder, må koste noe. Bare på den måten vil utbyggere ta inn over seg at naturen er truet, og at det er en kostnad for samfunnet å miste uberørt natur.

Spørsmålet om naturødelegger-skal-betale-prinsippet har blitt reist mange ganger. I den offentlige utredningen NOU 2019:16 Skattlegging av vannkraftverk, har det blitt argumentert for at vindkraft, i likhet med vannkraft, bør tillegges en naturressursskatt. I NOU 2015:15 Sett pris på miljøet, foreslås det at naturressursskatten bør knyttes til arealbruken. Noen av de samme synspunktene finner vi også i NOU 2013: 10, Naturens goder om verdien av økosystemtjenester, og også i den nylig framlagte NOU 2021: 4, Norge mot 2025.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

En slik arealskatt for ødeleggelse av natur bør svare til skaden som forvoldes, og reflektere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved tapet og ødeleggelsen av naturen. Problemet er selvsagt den pengemessige verdsettingen av skadene. Ved tapt natur og villmark er problemet særlig krevende fordi det inngår så mange verdikomponenter. Det er som påpekt av både Naturpanelet og Klimapanelet store verdier knyttet til karbonlagring i jordsmonnet. Naturen har eksistensverdi (verdien av naturen i seg selv), det er forsyningsverdier (fiske, jakt og annen høsting) og kulturelle verdier (turliv, rekreasjon, samisk reindrift mm.).

Noen få av disse verdikomponentene kan fastsettes via markedet. Men for hovedtyngden av verdiene er det ikke noe marked, og skjønnsmessige vurderinger må i stor grad gjøres. Dessuten vil kostnadene avhenge av lokaliseringen av det ødelagte området, tidspunktet for når skadene skjer mm. På denne bakgrunn konkluderte NOU 2015:15 (s. 125) med at det burde utvikles en sjablongmessig metode med et mindre antall kategorier avhengig av inngrepstype og lokalisering og hvor det ble pekt på INON områder og avstanden til INON områder kunne være et utgangspunkt.

En noe annen metode for å anslå verdien av tapt natur kan være å bruke en arealavgift basert på en standardisert markedspris, og hvor verdien på hyttetomter kunne vært brukt. Som et eksempel anta en pris på 50 til 100 tusen kroner per mål. I Trøndelag er ikke dette urealistisk høyt. For den dramatiske og ødeleggende (og nå erklært ulovlige) vindkraftutbyggingen Storheia på Fosen i Trøndelag med tap av 40 000 mål villmark ville dette betydd en naturavgift på 2 til 4 milliarder kroner. Hvis utbygger hadde blitt pålagt denne arealavgiften, ville ikke prosjektet vært lønnsomt. Helhetsbetraktningen og samfunnsøkonomi ville trumfet den snevre bedriftsøkonomiske lønnsomhetsvurderingen.

En arealavgift for vindkraftproduksjon, hyttebygging og andre aktiviteter som er ødeleggende for norsk natur, bør kanaliseres til staten og hele fellesskapet, og ikke til den aktuelle utbyggingskommune. Verdifull natur er hele befolkningens eiendom. En annen grunn til at staten bør ta hånd om en naturavgift av denne typen er at hvis skatten tilfaller kommunene ville dette kunne virke motivere for å tilrettelegge for naturødeleggende utbyggingsprosjekter.

Det å bruke markedsprisen på hyttetomter er en metode. Videre undersøkelser kan avgjøre om andre metoder kan være bedre. En kunne også tenke seg at arealavgiften kunne kombineres med forbudt mot ødeleggelse av særskilt verdifull natur gjennom opprettelse av verneområder. Spørsmålet om kompensering gjennom restaurering av et like store områder som de ødelagte har også blitt reist.

Det kan naturligvis også reises spørsmål om det i det hele tatt er meningsfullt å prøve å verdsette uberørt natur pengemessig. Har det mening å spørre om pengeverdien av en sangfugl, og har det mening å spørre om pengeverdien av et uberørt fjellvann? Mange vil svare nei på dette, og jeg har stor forståelse for dette synspunktet. Men problemet er at pengemessig verdsetting har større gjennomslag i den politiske debatten enn om verdsettingen utelates. Uten en pengemessig verdsetting forsvinner ofte miljøargumentene.

Naturkrisen, i likhet med klimakrisen, er drevet fram av sterk forbruksvekst. Forurenser-skal-betale prinsippet i form av CO2-avgifter og kvotereguleringer vil bremse noe av virkningene i den kommende klimakrisen. Naturødelegger-skal-betale-prinsippet må gjelde for tap av villmark og uberørt natur for å virke mot naturkrisen. Fordelingsspørsmålet er også viktig. Og det må blitt slutt på at naturødeleggelser og kostnader belastes fellesskapet mens inntekter og profitt privatiseres og tilfaller utbygger.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå